– Jeg møter helt vanlige ungdommer som er blitt påvirket av ekstreme og skremmende holdninger på nett

Den beste måten å oppsummere høsten 2022, er at det har vært mer av alt. Mer russebusstrøbbel, mer ensomhet, flere som er deprimerte og mye mer skolevegring.

Verst har det vært blant 2006-kullet, de som har hatt koronapandemien gjennom hele ungdomsskolen. Kanskje er det 2006-kullet som er det virkelige koronakullet, ikke 2003-kullet som gikk ut i våres. Denne høsten har det i hvert fall føltes sånn. Og ikke bare for meg.

Et strengere sosialt hierarki

Høsten begynte med ei liste som var lengre enn lang med elever som ikke klarte å møte opp på skolen den første uka, eller som hadde dokumentasjon på at de trengte skolebytte for i det hele tatt å kunne ha mulighet til å gå på skole. Det var en voldsom uro i elevmassen som jeg ikke tror noen av oss på skolene har opplevd tidligere.

Og når skoleåret først kom i gang, kom det i gang med dramatiske smell i hvert et friminutt. Jeg har aldri opplevd så mye drama, krangling, ekskludering og russebusskonflikter som jeg har vært vitne til denne høsten.

Russebussukulturen slettes ikke er noe nytt fenomen, langt derifra. Og ekskludering har alltid vært et problem, både i ungdomstiden, men også i resten av livet. Vi mennesker er noen flokkdyr som trekker sammen mot likesinnede og danner oss formelle og uformelle gjenger. Ingen er sammen med alle. Det er ikke så farlig så lenge alle kan få være sammen med noen.

Men høsten 2022 var det for mange som ikke fikk være sammen med noen. En rektor satte så presise ord på det på en egen temakveld som vi sammen arrangerte for foreldrene om russetiden. Der beskrev hun ungdomskulturen som mer hierarkisk enn tidligere, og at det var tydeligere hvem som var innenfor og utenfor. Hun sa at mye var knyttet opp til hvilken russebuss eller hvilket russekonsept du tilhørte. Den tilhørigheten definerte nå i mye større grad også hvem du kunne sitte sammen med på skolen, og hvem du hadde lov til å være med utenfor skolen.

Kanskje skyldtes det at de hadde vært gjennom flere år med kohorter og sosiale bobler, eller at de manglet litt sosial trening. Uansett årsak var det mange av skolefolk som merket en klar negativ endring på skolene denne høsten – en gryende ukultur.

Skolevegring og åpenbare isolassjonsskader

Det er som om de sosiale kodene blant ungdommer er blitt flere, og at sanksjonene for å bryte dem er blitt gradvis mer alvorlige. Da føles det brått mer utrygt. Så hver eneste dag møter jeg flere elever som setter ord på en utrygghet i møte med skolen.

Skolen føles ikke lenger som en trygg arena å komme til på grunn av medelevene og den kulturen som har etablert seg mellom ulike kull og russegrupperinger. Og verst har det som nevnt vært for og blant dem som begynte i første klasse denne høsten. De har hatt en tøff høst, og en brutal start på videregående.

Aldri har jeg opplevd et kull som har vært så tidlig opptatt av russetiden, og aldri har jeg heller opplevd et kull der så mange føler seg utrygge både på skolen og i den sosiale gruppen sin. Jeg vil tippe at det henger sammen. For jo viktigere busstilhørighet blir i et miljø eller på en skole, desto større blir også konsekvensene av å stå utenfor, og frykten for ikke å få innpass. Og igjen, kanskje henger det sammen med at dette kullet er kullet som måtte leve med korona gjennom hele ungdomsskolen.

Kanskje har de mer enn noe annet kull merket følgene av isolasjon og lært seg hvor skummelt og vondt det er å bli stående igjen alene på utsiden. Eller kanskje de bare har litt for mye å ta igjen, både når det kommer til opplevelser og sosial modning? Ikke vet jeg. Men jeg er rimelig sikker på at jeg ikke har møtt et kull helt som 2006-kullet. Det er et langt over snittet sammensatt kull, med svært ulike typer av utfordringer, som russebussproblematikk, skolevegring og åpenbare isolasjonsskader. Og det er som nevnt ikke så lett å skulle få en ny start på videregående hvis du knapt har vært til stede på ungdomsskolen.

Et ekstremt tankegods har blitt normalisert

For mange av de utallige elevene som nå strever med å komme tilbake til skolen, handler det om manglende mestring, sosialt og faglig. Det blir ikke lett å skulle begynne på videregående hvis du både stresser over alt du ikke kan, og alle du ikke vil møte.

Men mest bekymringsfullt for meg har det kanskje vært å lytte til relativt ekstreme holdninger, som plutselig bare er blitt vanlige. Som voksen, og kanskje også som mann, føles det rart og svært ubehagelig å prate med hyggelige, høflige og ofte kloke unge menn, som gir uttrykk for åpenbart rasistiske holdninger og et kvinne- og menneskesyn som egentlig ikke hører hjemme i dette årtusenet.

Holdninger som plutselig og på et merkelig vis har blitt normalisert på Tik-Tok og andre sosiale medier. Det er ikke uten grunn at Andrew Tate er blant navnene jeg oftest har hørt bli omtalt denne høsten, både i klasseromsituasjoner og i samtaler med meg. «Har du hørt om Andrew Tate?» Jeg må dessverre svare ja, men jeg skulle aller helst ønske at jeg kunne ha svart et ærlig nei.

Denne høsten har jeg møtt helt vanlige ungdommer som åpenbart er blitt påvirket av ekstreme meninger og skremmende holdninger på nett gjennom to lange år med altfor lite sosial kontakt med andre. Og det skremmer meg. For dette gjelder mange. Og det mest skremmende er at mye av det ekstreme tankegodset nå nærmest er blitt så normalisert at ungdommene selv verken reagerer på det eller korrigerer hverandre. De sier bare at de kødder, og at det må være lov å kødde litt. At vi voksne ikke må være så politisk korrekte. At det må være lov å fleipe litt i et land med ytringsfrihet.

Være seg kødd eller ikke kødd, så fremstår det for meg uansett som en skremmende utvikling, og kanskje en konsekvens av at mange unge mennesker har vært for mye alene i for lang tid, og at de i tillegg har vært litt for overlatt til seg selv og sosiale medier gjennom sin mest sårbare livsfase, der de også er lettest påvirkelige.

Fornyet håp

Et nytt år gir virkelig ikke bare nye muligheter, særlig ikke et skoleår. Og nye kull gir ikke automatisk noen ny start. Nye skoleår og nye kull gir nye problemer og problemstillinger, denne gangen noen som jeg tror vi i liten grad var forberedt på å møte.

Kanskje trodde vi at det verste var bak oss. Men det kan like gjerne være at det verste er foran oss. At det er nå vi for alvor kommer til å merke konsekvensene av hva to lange år med isolasjon og hjemmeskole har gjort med ungdommene våre. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at denne høsten utvilsomt har vært den suverent mest krevende høsten jeg har opplevd i mitt liv ute på landets videregående skoler. Men den samme høsten har også gitt meg mye og fornyet håp. For det er ikke alle som er like opptatt av russebusser eller av alt det ekstreme som kommer ut av munnen til Andrew Tate.

En av de flotteste opplevelsene jeg har hatt i mitt yrkesliv, er alle de møtene jeg har opplevd med ungdommer som selv har tatt kontakt for å få tips om hvordan de kan bidra til å gjøre skolen til en mer inkluderende arena for alle. Elever som virkelig har tatt det innover seg hvor krevende veien tilbake til en ordinær skolehverdag kan være for mange av deres medelever, eller som selv tar til tårene over tanken på at det sitter medelever alene og gråter på toalettet i friminuttet. Elever som aktivt og på eget initiativ nå oppsøker oss voksne på skolen for å få svar på hva de kan gjøre for å bidra til en endring.

Og svaret mitt er egentlig veldig enkelt. Inviter en person til på festen du skal ha, og gjør plass til å inkludere en person til rundt bordet ditt i kantina. Hvis alle bare inkluderer en person til, vil det være plass til alle. Dette er veien vi må gå. Hvis vi alle bare gjør plass til en til, så kommer det til å gå bra. Det er håpet. Det er svaret. Og heldigvis møter jeg hver dag ungdommer som stiller det riktige og viktigste spørsmålet: «Hva kan jeg gjøre?» Det gir meg håp. Håp for ungdommen. Og håp om at det også vil gå bra med dem. Det tar tid. Men så lenge mange nok gjør sitt beste for å gjøre plass til bare en til, så ordner det seg. Da kommer vi oss gjennom det, sammen.