Da den amerikanske journalisten og forfatteren Richard Louv kom ut med boka Last Child in the Woods (2008), vakte det reaksjoner. Flere stater i USA startet arbeidet med å innføre skoleprogrammer for å styrke barns tilhørighet til naturen. For å gi barn mer undervisning om miljø ble bevegelsen «No Child Left Inside» opprettet.
Richard Louv fant nemlig ut at amerikanske barn brukte elektroniske medier førtifire timer i uka. I likhet med norske barn ble også de amerikanske kjørt hit og dit til organiserte idrettsaktiviteter, de satt med lekser, og de så tv. De færreste var ute under åpen himmel. Og det var nesten ingen forskjell å finne mellom land og by, selv om naturen befant seg rett utenfor vinduet på bygda.
Før boka ble utgitt, brukte Louv ti år av sitt liv på å reise rundt i USA. Han snakket med foreldre og barn – både i byer og på landsbygda – om hvilket forhold de hadde til naturen. Var det faktisk slik at dagens barn hadde liten eller ingen kontakt med naturen? At vi etter ti tusener av år der barn har lekt og arbeidet utendørs, nå befant oss i en virkelighet der barn tilbrakte nesten all sin tid innendørs?
Svaret ble ja. Barn går stadig sjeldnere ut. Og om de går ut, må de i framtiden sannsynligvis reise lenger for å få natur- opplevelser. I boligområder i flere land har skogholtet, løkka og annen uregulert mark gitt tapt for en økende fortetting og utbygging. Louv lurte på hvilke følger dette vil få for barnas fysiske og mentale helse.
Han mente at ingen har våget å stille spørsmålet om hva dagens barn vil miste, og at det ikke finnes studier som har vart lenge nok til å gi et godt svar på dette viktige spørsmålet.
Skadelig underskudd på natur
Selv tror han mangelen på opplevelser og kontakt med naturen i livene til dagens generasjon fører til en slags lidelse. Han kaller det «naturunderskuddsforstyrrelse» (Nature-Deficit Disorder) og mener dette er en av de mest urovekkende barndomstrendene, på linje med økende fedme, oppmerksomhetsforstyrrelser og depresjon.
Mangelen på kontakt med naturen fører med seg alvorlige fysiske og psykiske kostnader for menneskeheten. Det leder til urovekkende trender som barnefedme, ADHD og depresjoner, og problemene rammer særlig barn i deres viktigste utviklingsår, hevder Louv.
«Jeg liker bedre å leke innendørs fordi det er der alle stikkkontakter er», sier en amerikansk fjerdeklassing i boka til Louv. Aldri før i historien har barn blitt så plugget inn og vært så uten kontakt med den naturlige verdenen. Rundt 1990 var for eksempel radiusen rundt hjemmet der amerikanske barn fikk lov til å ferdes på egenhånd, krympet til en niendedel sammenlignet med i 1970. I 2017 er det grunn til å tro at området har blitt enda mindre.
Last Child in the Woods var den første boka som viser at direkte kontakt med naturen er viktig for en sunn barndom med fysisk, følelsesmessig og åndelig utvikling. Begrepet «Nature-Deficit Disorder» er i dag kjent og tatt i bruk internasjonalt av både psykologer og miljøforkjempere.
En buffer mot stress
Kan Louv ha rett? Vi vet fra før at friluftsliv og fysisk aktivitet er gunstig for helsen vår. Mosjon og bevegelse er godt for hjerte og blodomløp og forebygger diabetes og fedme. Men hva med depresjoner?
Richard Louvs funn viste at mangel på natur i nærheten av hjemmet gjorde barn dårligere rustet for å takle stress. De som var lite ute i naturen, så ut til å være mer sårbare for angst og depresjon.
Barn i tredje, fjerde og femte klasse ble for eksempel spurt hvor ofte de opplevde forskjellige stressende situasjoner i hverdagen sin, som å bli ertet av andre barn eller krangle med foreldrene. Barna som opplevde mange stressende hendelser, taklet det bedre dersom de bodde i et område med mye natur rundt seg, enn om det var lite natur rundt hjemmet.
Kan natur virke som en buffer mot stress?
Dette understøttes av flere. Blant annet av forskere ved Cornell University som jobber med grønne omgivelser og helse (Wells & Evans, 2003). De har funnet at om barn har tilgang til natur nær hjemmet, tjener naturen ikke bare som en generell buffer mot stresspåvirkning, men har en enda sterkere effekt i vanskelige perioder.
Resultatene var mest slående hos sårbare barn – de som opplevde familieoppbrudd og flytting, eller mobbing og avstraffelser på skolen. For dem representerte naturen både stabilitet og trøst, og de grønne omgivelsene la til rette for lek og sosial omgang med andre barn.
Lader opp i naturen
Barn som sliter med diagnosen ADHD (attention deficit/ hyper-activity disorder), er urolige og har problemer med oppmerksomheten. Richard Louv går ikke så langt som å si at oppmerksomhetsvansker er det samme som naturunderskudd, men han mener at de to komponentene henger sammen.
Oppmerksomheten vår er annerledes når vi er ute i naturen enn i dagliglivet for øvrig. Til daglig bruker vi den aktive, direkte oppmerksomheten. I naturen får denne hvile og hjernen restitueres. Erfaringer viser da også at når barna er ute i naturen, klarer de å bevare oppmerksomheten lenger og blir flinkere til å fokusere.
Barn med ADHD klarer å konsentrere seg bedre etter å ha lekt ute i det grønne. I en studie (Taylor & Kuo, 2009) fikk barn med denne diagnosen gjennomføre en oppmerksomhetstest. Én gruppe fikk først gå en 20 minutters tur i en park. En annen gruppe gikk en like lang tur i urbane omgi- velser. Det viste seg at den første gruppen skåret langt bedre på testen sammenlignet med barna i den andre gruppen.
Og jo grønnere omgivelsene er, desto bedre: Barn som er i aktivitet på et kunstig tilrettelagt utendørsområde, får dempet ADHD-symptomene i større grad enn om de er inne. Å leke i et naturlig, grønt uteområde viser seg å gi enda bedre resultater.
«Skogen var min form for Ritalin»
Richard Louv understreker at naturunderskudd-lidelsen han snakker om, ikke er en vitenskapelig eller medisinsk diagnose, men snarere en samfunnslidelse. Det er en måte å beskrive noe som blir stadig mer godtatt – nemlig at mennesket er i ferd med å bli fremmedgjort fra naturen.
I en kommentar til en artikkel i New York Times om ADHD spør Louv (2013): «Er ADHD en smertefull nevrologisk virkelighet for mange barn? Uten tvil. Men kan det være at i det minste noe av økningen i diagnostisering og behandling av ADHD kan ha å gjøre med at vi i utgangspunktet tok fra barna de beroligende effektene som natur har?» Han legger til: «Skogen var min form for Ritalin.»
I samme artikkel kommer det fram at 15 prosent av amerikanske ungdommer i videregående skolealder nå er diagnostisert med ADHD, og at antall unge som medisineres mot diagnosen, er seksdoblet siden 1990.
I Norge er trenden den samme, selv om vi ligger etter USA: Mellom 3 og 5 prosent av norske barn under atten år antas å ha diagnosen. Fra 2004 til 2011 skjedde det en fordobling i antall barn som får ADHD-medisin.
Flere fagfolk anerkjenner i dag at mangel på natur i hverdagen kan påvirke barn negativt, men understreker at «nature-deficit disorder» ikke må tolkes som en lidelse som rammer alle barn som ikke tilbringer tid i naturen. En av dem er Tim Gill, ledende barndomsforsker i Storbritannia. På sin egen webside sier han:
«Jeg forstår det heller som at jevnlig kontakt med naturen er en del av en balansert diett av barndomsopplevelser».
Kilder
Hohle, S. M. (2014, 11. mars). Nature deficit disorder. Harvest Magazine.
Louv, R. (2008). Last child in the woods: Saving our children from nature-deficit disorder. New York: Algonquin Books.
Louv, R. (2013, 20. desember). Nature was my Ritalin: What The New York Times isn’t telling you About ADHD. Kindred.
Taylor, A.F. & Kuo, F.E. (2009). Children with attention deficits concentrate better after walk in the park. Journal of Attention Disorders, 12(5), 402–409.
Wells, N.M. & Evans, G.W. (2003). Nearby nature: A buffer of Life stress among rural children. Environment and Behavior, 35(3), 311–330. doi:10.1177/0013916503035003001
