Det var stille mellom oss, og han satt der med hele sin tilstedeværelse, ventet på at jeg skulle presentere det som lå meg nærmest. Jeg kjente øynene hans på meg hele tiden. Han slapp meg aldri med blikket, og selv om jeg for det meste rettet øynene mot de få tingene i rommet – pulten, den store grønne planten ved bokhyllen eller ut av vinduet bak han – så fanget han alltid blikket mitt straks jeg så i hans retning.
I terapirommet var det ingen steder å gjemme seg. Det var ikke som hos en tradisjonell psykoanalytiker, hvor analysanden ligger på en sjeselong mens analytiker taust patter på en sigar utenfor synsvidde. Hver eneste nyanse var blottlagt. Hver gang følelsene var så sterke at de ga seg til kjenne fysisk, fanget han det opp.
Blikket hans var konsekvent rettet mot øynene, men fordi han samtidig hadde overblikket, fanget han opp helheten. Jeg var ikke i stand til å møte blikket hans og holde det over lengre tid. Den selvsikkerheten fantes ikke i meg, men for han var det en selvfølge og jeg lot meg imponere. For hver gang jeg ga han blikket mitt var det som om jeg slapp han dypere inn i min indre verden, og inn i følelseslivet. Det var en direktelinje til selvfølelsen, til informasjon jeg ikke hadde oversikt over og det var ikke til å holde ut. Jeg lurte på hva han så, hvordan han oppfattet meg, og jeg husket noe jeg hadde lest om at menns hukommelse skiller seg fra kvinners ved at kvinner får med seg detaljer, mens menn husker helhetlig og jeg lurte på hvordan min helhet opplevdes i han.
Jeg så på glassene og vannmuggen på bordet mellom oss, og tenkte på noe jeg hadde lest. At den som sitter overfor et annet menneske, for eksempel på et stevnemøte, og plasserer konkrete ting som kopper, glass, aviser, hva det måtte være, slik at det i minst mulig grad påvirker den fysiske og direkte luftlinjen mellom dem, signaliserer at vedkommende liker den andre. Jeg så på boken min som lå helt inntil den venstre kanten på bordet, på motsatt side av der han hadde plassert glassene og muggen, helt innerst ved veggen, slik at den imaginære linjen mellom oss var fri.
Jeg så på behandleren min. Han var høy og mørk og omtrent en generasjon eldre enn meg. Jeg merket meg godheten og omsorgen han viste, og lurte på om det ville endre seg. Om noe ville endre seg mellom oss. Jeg betraktet det nysgjerrige blikket til Bjørn, og tenkte at han virket trygg i seg selv. Så trygg at han til og med tidvis var i stand til å tvile. Jeg tenkte på utryggheten og frykten som hadde låst de første tretti årene mine. Og den kraftige eskaleringen av angst etter det forferdelige som skjedde for femten år siden. Det kunne jeg ikke fortelle om ennå, i alle fall ikke i detalj. Bjørn kjente de overordnede linjene, men jeg hadde ikke vært i stand til å gå dypere inn i det i terapi, eller noe annet sted.
Jeg visste at en dag måtte jeg komme dit. Frykten hadde vært en bremsekloss på evnen til å lære, og det å være åpen for verden og andre mennesker. Jeg var i ferd med å bli tryggere. Jeg åpnet så smått øynene, og Bjørn var den første jeg rettet dem mot. Derfor var det forvirrende at nettopp han, som hadde vekket dette forløsende vitebegjæret, nektet meg muligheten til å teste det innenfor terapiens trygge rammer, fordi det var som om han lukket seg selv. Bjørn, som hele tiden heiet frem nysgjerrigheten min, og som arbeidet med å gi meg styrke til å gi etter for dette essensielle behovet. Et behov som han på subtilt vis hadde gjort meg oppmerksom på. Bjørn var utilgjengelig for meg, og det opplevdes som et paradoks.
Jeg var i en tilstand av frustrasjon og resignasjon over min upassende nysgjerrighet, selv om jeg visste at det var sånn det var. Vi hadde forskjellige roller, med faste normer knyttet til seg i terapirommet. Jeg måtte akseptere forholdets begrensninger, men det var vondt. Det var meg det var noe galt med, ikke han. Jeg kunne ikke plassere ansvaret hos han, og jeg hadde ingen sak. Det var ingenting jeg kunne si eller gjøre.
Vi snakket om noe trivielt. Jeg fortalte om en merkelig situasjon, som egentlig ikke opplevdes problematisk, med et menneske i min perifere bekjentskapskrets. Det var en mann som delte litt mye litt tidlig. Bjørn lyste liksom opp når jeg snakket om sånt. Han syntes visst det var veldig interessant hvordan jeg oppfattet slike situasjoner, og han ville ha meg inn i det konkrete og det hverdagslige. Livet mitt der ute, det ville han vite om. Jeg ville jo ikke bruke tiden vår på sånt. Jeg ville ned i dypet og de virkelige problemene mine. Samtidig merket jeg effekten av å bli mer bevisst på andre mennesker, og reflektere rundt deres og mine egne beveggrunner. Det førte til opplevelsen av at jeg forstod folk bedre, også meg selv. Det var som om følelsen av mindreverd og verdiløshet var i ferd med å, om ikke opphøre, så i alle fall dempes. Det var en saktegående prosess.
Bjørn holdt hånden mot haken slik at pekefingeren berørte underleppen, samtidig som pupillene beveget seg raskt fra side til side mens jeg fortalte. Dette gjorde han alltid når det var noe som interesserte han veldig. Jeg kjente et sug i magen over den genuine viljen til å sette seg inn i livet mitt, over respekten han behandlet meg med, hvordan han trodde meg og alltid var på mitt parti, omtenksomheten i alt han sa og gjorde, og det kloke perspektivet som fikk meg til å tenke annerledes.
Det var som om hjernen min utvidet seg. Den rommet liksom mer for hver eneste time. De sterke positive følelsene for Bjørn kjentes like mangfoldige og dype som dem som var knyttet til skam, sorg og frykt. Jeg hadde en klarere bevissthet nå om at de negative følelsene i terapirommet i stor grad handlet om overføring. At jeg, til dels ubevisst, tilla han rollen som objekt for min frustrasjon knyttet til tidligere opplevelser. Erfaringer som egentlig ikke hadde noe med han å gjøre. De gode følelsene var jeg ikke like sikker på hvordan jeg skulle forstå, og nå som denne timen nærmet seg slutten befant jeg meg i en tilstand av ømhet.
Vi avsluttet, og jeg reiste meg opp. Bjørn reiste seg og gikk bort til pulten sin, slik han alltid gjorde. Han ordnet med noen papirer, ryddet sikkert for dagen. Jeg var antakeligvis dagens siste pasient. Jeg betraktet den mørke silhuetten hans mot den lave ettermiddagssolen. Da tok jeg mot til meg. Jeg visste at for ikke å vake for mye i det hverdagslige, så måtte jeg ta noen grep. Jeg måtte finne ut mer om hva de sterke følelsene mine handlet om. Jeg måtte ta dialogen om forholdet mellom pasient og behandler, mellom han og meg, til et nytt nivå. Det var ingen andre jeg kunne snakke med om dette og jeg pustet inn og knyttet nevene, som om jeg samlet alt mot i hendenes kraft. Jeg kjente neglene mot håndflatene, og benyttet sjansen mens han stod med ryggen til. Da slapp jeg i det minste det granskende blikket hans.
Jeg har følelser for deg, sa jeg, men før jeg fikk sagt noe mer, avbrøt han meg. Han snudde seg halvveis mot meg og sa distansert, det kommer aldri til å skje. Timen er over, sa han, og snudde seg fra halvveis til helt vekk. Jeg så ingenting annet enn den brede ryggen hans og da jeg gikk ut i den friske luften, bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle sette min fot innenfor den døren igjen.