For i det hele tatt å forstå ditt eget mot, og komme i posisjon til å kunne jobbe med det, må du først erkjenne at du er redd. Det kan være vanskelig nok for mange av oss. Det er for det første ikke alltid åpenbart at vi er redde. Frykt er både en fysiologisk reaksjon og en følelse.
Selv små barn har sterk æresfølelse
Den fysiologiske reaksjonen frykt kommer uavhengig av om du er bevisst at du er redd. Mild frykt kan kjennes som en uro eller ubehag, men det er ikke sikkert at du sitter med følelsen «nå er jeg redd».
Noe som også gjør det vanskelig å erkjenne at man er redd, er misforståelsen om at å være redd er synonymt med å være feig. Å være feig er en ekstremt nedsettende og stigmatiserende merkelapp, det er ingen som har lyst til å være det. Alle sannheter om oss selv som vi er redde for å oppdage, er nødvendigvis vanskeligere å se.
Selv små barn har en sterk æresfølelse. Noe av det verste du kunne bli kalt allerede i barnehagen, var feiging. Hvis du da ikke umiddelbart argumenterte mot, eller tok imot utfordringen som var blitt kastet ut, risikerte du et stort fall i status. Ordet stammer fra norrønt feigr, og betyr «nær døden», men har også en tysk opprinnelse som betyr «umandig, engstelig».
Det er kanskje ikke så rart at mange menn synes det har vært vanskelig å snakke om følelser av typen bekymring, frykt og engstelse, hvis det har vært oppfattet som synonymt med å være feig.
Motet er det som definerer oss aller mest
Å vise sårbarhet er et tegn på tillit. Som ordet tilsier, er sårbarheten vår noe som kan brukes til å skade oss. Den muligheten gir vi kun til de vi stoler på at vil oss vel. Sårbarhet som vi skammer oss over, deler vi kanskje ikke med noen. Skam er noe vi mange ganger også vil skjule for oss selv. Bare tenk tilbake på den tiden da homofili var skambelagt – hvor mange menn og kvinner har vel ikke benektet sin egen seksualitet fordi de ikke har orket å erkjenne egen legning. Det krever mot å se sin egen sårbarhet eller se hva man skammer seg over. Å erkjenne redsel er det motsatte av feighet.
Jeg har begynt arbeidet med å se min egen frykt, og jobber fortsatt med det. Trolig vil jeg fortsette med det resten av livet. Det har vært både skremmende og vanskelig, men også fint og lærerikt å innse hvor mye redd jeg har vært i livet. Eller kanskje riktigere: hvor mye frykten har påvirket livet mitt. Og også hvordan det at jeg noen ganger har gitt etter for frykten, og noen ganger bekjempet den, er det som har gitt meg det livet jeg har nå.
Alt fra forelskelser jeg ikke turte å følge opp, til de jeg faktisk turte, til de gangene andre har herset med meg, og jeg ikke har hatt mot til å stå opp mot dem, til de gangene jeg har slåss for meg selv. De gangene jeg ble med på baksnakking og ryktespredning, redd for ikke å være innenfor, og de gangene jeg har stoppet det, der moralen har vært sterkere enn frykten for å være utenfor. Disse møtene med frykt, og mitt mot eller min mangel på mot, har gitt meg venner og uvenner, kjærester og ekser, tilbud og avvisning.
Mot og mangelen på det har vært med på å definere meg, både slik andre ser meg og slik jeg ser meg selv. Jo mer jeg har tenkt på det, jo sikrere er jeg på at motet er det som definerer oss aller mest. Tør du mene noe? Tør du stå for noe? Tør du ta det vanskelige valget, fordi det er moralsk riktig? Eller ender du opp som Ibsens Peer Gynt: «Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke!»
Projisering og rasjonalisering
Da jeg i godt voksen alder skjønte at jeg var redd, var målet å bli kvitt frykten. Det målet har jeg sluttet å ha. Jeg har ikke noe mål om ikke å være redd, vi kan nemlig ikke bestemme oss for å ta bort frykt. Men jeg har et mål om å kontrollere frykten, eller i hvert fall at den ikke kontrollerer meg.
Alle mennesker har behov for å skape mening i livet sitt. Alle opplevelser, følelser og tanker vi har, settes derfor bevisst og ubevisst i en kontekst som virker fornuftig for oss. Ofte har vi rett i tolkningen og forståelsen vår av hvordan noe var, men stadig vekk tar vi også feil. Måten vi tolker andre på, sier også mye om hvordan vi ser på oss selv.
Hvis du legger merke til en annen person på et utested, og øynene deres plutselig møtes, vil du kanskje tolke det som at dere flørtet. Er du litt mer forsiktig skrudd sammen, vil du kunne tolke det helt annerledes; kanskje du håper at det var en flørt i luften, men at det umulig kan stemme? Eller kanskje du til og med blir brydd fordi du er redd for at du virket for påtrengende? Tidligere erfaringer fra lignende situasjoner, hvordan du ser på deg selv, og hvor ærlig du klarer å være med deg selv vil spille inn på hvordan du oppfatter andre og deres væremåte. Det at vi tillegger andre våre egne egenskaper og følelser kalles projisering. En med stor selvtillit har lettere for å tenke at den andre i lokalet flørtet, enn en som ikke uten videre ville turt å flørte selv.
Vår tolkning av verden rundt oss dreier seg ikke bare om møtet med andre, den dreier seg også om møtet med oss selv. Og det er derfor erkjennelsen av at man er redd er så viktig for å bli modigere. For i en hel del situasjoner vil vi skape tolkninger og forklaringer som ikke er riktige, for å slippe å forholde oss til sider ved oss selv vi ikke er så fornøyde med eller stolte av. Kanskje har du fortalt en hemmelighet om en god venn av deg, og så unnskylder du deg med at historien var så god, og den du fortalte det til lovet å ikke si det videre. Men sannheten er at du fortalte noe du ikke skulle. Du har sviktet vennen din, og du gjorde det for å ha noe å melde, for å gjøre deg selv mer interessant. Det å lage bortforklaringer som rettferdiggjør og gir mening til valgene vi tar, kalles rasjonalisering.
En farlig hvilepute
Projisering og rasjonalisering er noen av våre mange psykologiske forsvarsmekanismer, og dekker over, skaper mening og hjelper oss å beskytte selvfølelsen. Noen ganger kan det være et gode, for eksempel projiserer vi stadig vekk gode egenskaper inn i andre: Hun mente det ikke sånn, hun var bare stresset. Eller han var ikke frekk, han var bare usikker. I møte med ting vi er redde for, er det ganske vanlig å projisere, om vi ikke klarer eller orker å være i kontakt med våre dårligere sider: «Kona skjønner meg ikke, så det er ikke noe poeng å ta opp det som plager meg.»
Det kan jo godt hende at kona ikke skjønner deg, men det kan jo også være at du ikke tør å si akkurat det du føler, slik at det blir forståelig. Og ganske ofte rasjonaliserer vi oss vekk fra å konfrontere vår egen frykt. Hvis du ser noen som er urimelige mot noen andre, og du velger å ikke bry deg, tenker du kanskje at det virket så vanskelig å si noe i akkurat den situasjonen, og du visste jo ikke helt hva som var bakgrunnen for konflikten. Det kan godt være riktig. Eller var grunnen den at stemmen sviktet fordi du var redd for å havne i bråk selv?
Alle mennesker projiserer og rasjonaliserer. Men jo mer du tør erkjenne at det dreier seg om din egen frykt og dine egne begrensninger, jo større er sjansen for at du vil kunne møte og bearbeide frykten din, og dermed bli modigere. I det øyeblikket du innser at den dårlige relasjonen du har til partneren din ikke bare dreier seg om den andres vranghet, men også om at du ikke tør si det du mener, får du muligheten til å ta et reelt valg: Tør du si det som det er, og dermed gjøre deg sårbar, eller velger du å feige ut denne gangen også?
For noen mennesker blir projisering en farlig hvilepute. I Vildanden skriver Ibsen: «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme.» Forklaringsmodellene våre kan fort bli en livsløgn, en bortforklaring som gjør at vi ikke trenger å konfrontere de ubehagelige sannhetene om oss selv. Det er ikke før vi skjønner at vi både er redde for følelsene våre, for sårbarheten vår og for hvordan andre vil reagere på den vi er, at vi får muligheten til å jobbe med oss selv og motet.