Jeg er en skjønnlitterær forfatter, med pasienterfaring fra psykisk helsevern. Jeg har i år gitt ut romanen «En historie om kjærlighet».
Den handler om en voksen kvinnes psykoterapeutiske behandling ved et DPS, hos en eldre mannlig psykolog. Romanen er skrevet fra et pasientperspektiv, og er inspirert av egne erfaringer.
Forfatter Hilde Rød-Larsen har skrevet romanen «Diamantkvelder» og forteller om sine private seksuelle erfaringer med en psykiater. Noe av kjernen i denne debatten, har vært at dette skjedde utenfor en formell behandlingsramme.
Romanen min handler om det som skjer, og ikke skjer, innenfor terapirommets intime og taushetsbelagte vegger.
En utradisjonell kjærlighetshistorie
I 2020 var over en kvart million mennesker i kontakt med psykisk helsevern. Jeg tror at det er klokt med en kontinuerlig diskusjon om det etiske og mellommenneskelige innenfor disse rammene. Romanen min kan forhåpentligvis bidra til å åpne dette rommet.
En drivkraft i «En historie om kjærlighet», er de sterke følelsene pasienten utvikler for psykologen. Og hvordan pasienten og psykologen forholder seg til dette.
Det er ingen tradisjonell kjærlighetshistorie. Det er heller ingen typisk historie om overgrep.
Romanen supplerer faglitteratur og erfaringer
Min hovedperson, Sara, er en gift tobarnsmamma i begynnelsen av trettiårene. Hun opplever en krise i sin indre verden. En utredelse i psykisk helsevern, er inngangen til psykologhjelp i det offentlige, over lengre tid.
Sara knytter seg raskt til sin varme og erfarne psykolog, Bjørn. Det viser seg at Sara har opplevd alvorlige traumer i sin fortid, og at ettervirkningene av disse spilles ut i terapirelasjonen.
Jeg mener at gode romaner ofte befinner seg i et litterært virkerom hvor dybden, innsikten, nyansene og ambivalensen spiller hovedrollen. Forholdet mellom pasient og psykolog kan være komplekst, og er sjelden svart-hvitt. Det er også tilfellet mellom Sara og Bjørn.
Virkemidlet i romanen, språket, kan være en inngang til dette landskapet på en måte som supplerer faglitteratur og anekdotiske erfaringer.
Den terapeutiske alliansen er avhengig av tillit
Min roman utspiller seg i all hovedsak innenfor terapirommets fire vegger. Dette er et helt særegent rom, som sjelden beskrives i offentligheten. Det som skjer mellom pasient og behandler, er på et vis både privat og offentlig.
Det kan medføre risiko å motta hjelp i psykisk helsevern, og være sårt og skamfullt. Terskelen for å søke hjelp kan være høy, og når man først gjør det, befinner man seg gjerne i en sårbar situasjon.
Det er viktig å oppsøke hjelp når man trenger det. Samtidig tror jeg det trengs mer åpenhet om hva det å gå i terapi kan innebære. Den terapeutiske alliansen er avhengig av tillit. Behandleren har en kunnskap og erfaring, som pasienten ikke har.
Det er behandleren som er på jobb og har ansvaret, og som må være dette bevisst. Jeg tror at det kan oppleves intimt og nært å betro tanker og følelser, som kanskje ingen annen har tilgang til.
Helsepersonell er mennesker de også
En terapeuts oppgave er ofte å være trygg, støttende og bekreftende. Da tror jeg at enkelte pasienter, feilaktig, kan tolke dette som en personlig interesse. Samtidig tror jeg at behandleren av og til kan befinne seg i en skvis mellom å bekrefte pasienten, men uten å gå over de etiske grensene.
Jeg tror at det kan være vanskelig å balansere en behandling som er så tett, men samtidig profesjonell. Og selv om maktbalansen mellom pasient og behandler er ujevn, er helsepersonell mennesker de også.
I romanen min er Sara et offer for andres gjerninger. Det betyr ikke nødvendigvis at hun er et offer i forholdet til sin psykolog. Det kan hende at maktforholdet i terapirelasjonen ikke er så ujevn som Sara kanskje innbiller seg. Samtidig er det ikke tilfeldig at romanen min er en historie om kjærlighet.