Veldig mange forbinder ensomhet med det å savne menneskelig kontakt i fysisk forstand. Men kanskje enda fler opplever seg fremdeles ensom på tross av at man har menneskelig kontakt, at man har venner, familie kjæreste eller gode kolleger rundt seg. Hvordan ble det sånn?
Da vi ble født, var følelsene det viktigste kommunikasjonsverktøyet vi hadde. Som babyer fikk vi ofte det vi trengte da vi gråt – nærhet, trygghet, varme eller mat.
Vi hadde en opplevelse av at det å kommunisere våre behov gjennom følelser ble møtt med noe som dekket de grunnleggende behovene våre.
Men så skjedde det noe på veien.
Når følelsene blir truende
Da vi vokste opp fikk vi plutselig ikke det vi trengte lengre da vi kommuniserte følelsene våre. Kanskje kjæresten ikke forsto, avviste eller kjeftet på deg når du hadde det vondt. Kanskje ble du ledd av eller ignorert når du forsøkte å si fra.
Kanskje foreldrene dine ble overengstelige eller bagatelliserte følelsene dine når du egentlig bare trengte forståelse eller trøst. Slike former for svik, der omverdenen svikter i å forstå og hjelpe, møter vi gjennom hele livet. Dette kan gjøre det utrygt for oss å kommunisere slik vi gjorde da vi var små.
Hvis følelsene våre ble møtt med bekymring og overengstelse, vil vi senere i livet bli engstelige for å være til bry for andre når vi har det vondt. Dersom følelsene våre ble bagatelliserte, lærer vi å bagatellisere vanskene våre selv i frykt for å bli dømt av andre som overdramatiserende, for eksempel.
Ensomhet som beskyttelse
Med andre ord beskytter vi oss selv, og andre, ved å holde igjen det vi har på innsiden i frykt for å oppleve nok et svik. For de fleste av oss er dette mekanismer som foregår uten at vi engang legger merke til det.
«Jeg klarer meg selv», «jeg er sytete om jeg gråter», eller «andre har det verre enn meg», er automatiserte og underbevisste reaksjoner, og lærer oss å leve i denne beskyttelsen gjennom å endre historiene om oss selv.
Det gir ufattelig god mening å beskytte seg selv på denne måten dersom du omgås med mennesker som ikke evner å forstå deg, som ikke tåler følelsene dine eller klarer å hjelpe deg med dem.
Det gjør vondere for oss å være naken i sårbarheten og bli avvist på det mest sårbare, enn å være hard og lukket. Samtidig har det en kostnad. Vi blir ensomme.
Et påtatt smil
Ingen vet lenger hvordan du har det, kanskje du ikke vet det selv engang. Du viser frem kun et skall av deg selv, som du innerst inne vet er nettopp kun det – et skall. Og der sitter du, selv med venner, kjæreste eller familie; i ensomheten.
Du har lukket deg inn i et rom, hvor ingen får lov til å komme inn. Du håper kanskje at noen banker på, men det er ingen som kommer. Ingen vet hvor du er eller hvordan du har det, fordi de kun ser skallet ditt – et påtatt smil som du lærte å vise frem til de som ble overbekymret, som kjeftet, latterliggjorde eller rett og slett aldri så.
Nå er det skallet de andre ser – og kun skallet – mens du lever med din egen smerte på innsiden, alene.
Åpne døren for de riktige menneskene
Selv om det gir mening å beskytte seg mot svik, har mange av oss blitt så redde at vi har begynt å beskytte oss mot alle rundt oss uten at vi alltid legger merke til det. Det er som om det ikke lenger oppleves som at noen egentlig kan forstå, kan tåle, eller ønske å være inne hos deg.
Men kanskje – hvis du åpner døren din litt på gløtt, så ser du noen som står utenfor med et varmt smil og vil hjelpe deg. Når du åpner din egen lille dør legger du kanskje merke til at flere mennesker rundt deg også åpner sine dører.
Det er aldri noen garanti for at man ikke blir sviktet igjen. Derfor er det, og vil det alltid være, skummelt for oss å være sårbare. Det er helt menneskelig.
Man skal også være beskyttet i seg selv mot mennesker som svikter. Der skal du holde døren din lukket. Men du trenger ikke å holde den lukket for de andre. Jeg vet det er skummelt, men det er enda skumlere der inne helt alene.