Vi har alle opplevd smerten ved avvisning. Selvfølgelig liker vi ikke alle vi møter på vår vei. Men det er ikke så lett å akseptere at vi heller ikke kan forvente å bli likt av alle vi møter. Spør vi folk flest om hva som gjør dem nedtrykt, så er det å oppleve avvisning noe av det mest sentrale. Dette er knyttet til opplevelsen av at andre ikke setter like stor pris på relasjonen som du selv gjør: Hvorfor avbrøt Knut meg så brutalt i det møtet på jobben? Hvorfor sitter mannen min limt til TV-en istedenfor å snakke med meg? Hvorfor gikk Nina rett forbi uten å hilse på meg?
Vi har blitt mer sensitive for avvisning
Følsomheten for avvisning later til å være stigende i vårt moderne samfunn. En viktig faktor kan være at dagens barn og unge i stor grad overbeskyttes og over-roses, samtidig som de ikke får bidra til fellesskapet på en reell måte. Mange unge opplever en mangel på konkrete bekreftelser på at de har fått til noe og at de faktisk utgjør en forskjell for andre. De blir derfor lett usikre og avhengige av at de rundt gir stadig mer ros og oppmerksomhet. Hvis vi mistenker at rosen ikke egentlig er sann, eller ikke er basert på noe vi faktisk har prestert, blir vi mer usikre overfor subtile signaler om aksept eller kritikk: Liker folk meg virkelig?
I sosiale medier blir vi teppebombet med glansete bilder av andres vellykkethet, spennende liv og harmoniske familier. Våre egne, middelmådige liv når aldri opp til dette. Hvorfor var det ikke flere som sendte meg bursdagsgratulasjoner? Hvorfor får jeg ikke flere likes? Det er lett å føle seg utestengt og avvist. Men den kanskje viktigste grunnen til at vi har blitt mer avvisningssensitive, er at det moderne mobile, fragmenterte samfunnet har redusert antallet av nære, forpliktende sosiale bånd.
For bare 100 år siden var vi del av mindre grupper. Vi bodde hele livet i det samme samfunnet og hadde ett yrke. I dag må vi integrere oss i stadig nye, skiftende sosiale nettverk. Det store antallet fremmede vi møter, øker i seg selv sjansen for avvisning. Fordi familiene er mer ustabile og samfunnet mer segmentert, blir vi alle mer usikre. Denne økte generelle usikkerheten gjør oss også mer følsomme for avvisning.
Sosial selvfølelse er som en radar. Den skanner omgivelsene for ethvert signal om misbilligelse eller utestenging. Hvis vi ikke hadde denne følsomheten, ville vi risikere å miste de virkelig viktige begivenhetene som er grunnlaget for sikkerhet og lykke. Sosial selvfølelse stiger med ethvert tegn på aksept: Vil du spise lunsj med meg i dag? og synker med ethvert tilløp til avvisning: Jo da, jeg liker deg – men bare som en venn. Avvisning er vondt og mobiliserer de samme områdene i hjernen som fysisk smerte. Det å bli droppet av sin beste venn kjennes like smertefullt som å brenne seg på en varm ovnsplate.
Vårt sosiale forsvarssystem
På samme måte som vi har et nervesystem som får oss til refleksmessig å hoppe unna hvis vi ser en slange, har vi et sosialt forsvarssystem som forsøker å beskytte oss mot negative følelsesmessige opplevelser. Dette slår til ved signaler om mulig avvisning og setter kroppen i alarmmodus, klar til rask handling for å forhindre smerte.
For noen slår dette ut i ekstremer og fører til følelsesmessige berg-og-dalbaner. Små forglemmelser blåses opp og feiltakelser blir fortolket som tegn på katastrofe. Sinne, sjalusi og desperasjon blir utløst. Den emosjonelle stormen i kjølvannet av disse reaksjonene, kan i neste omgang frastøte nettopp de personene som man ønsker seg nær.
Dette kan skje på mange områder. Partneren din kan reagere negativt på en mindre tilbakemelding, som igjen fører til at du i fortsettelsen holder en strammere og mer kritisk tone. Kjæresten din kommer med et utbrudd overfor deg som gjør deg sint og avvisende, og som igjen får henne til å stenge deg enda mer ute. Det kommer ikke noe svar på din hyggelige melding etter den spennende daten, og du går inn i panikkmodus og begynner å teppebombe den andre med meldinger og bønner om bekreftelse.
Forskjellen mellom en normal og en overfølsom reaksjon på avvisning er grubling. Avvisningsfølsomme personer har tendens til å gruble over dagligdagse opplevelser. De graver seg ned i spekulasjoner om hvorfor en venn ikke har svart på den siste e-posten og i fantasier om at vedkommende er sint, eller har tenkt å kutte dem ut for alltid. De negative tankerekkene domineres av sinne, redsel og fiendtlige fortolkninger, i mangel av informasjon om hva den andre faktisk tenker og føler.
De som er følsomme for avvisning kan slite i kjærlighetsforhold
Mens vi andre vil forsøke å finne ut hva som faktisk ligger bak, vil avvisningssensitive personer klynge seg til strategier som lett fører til urealistiske krav om intimitet og bekreftelse – eller kanskje forsøk på å unngå intimitet helt, for å slippe å risikere å bli såret. Men med dette mister de også muligheten til å finne tilhørighet og støtte, og i begge tilfeller er resultatet tap av nærhet og økt risiko for ensomhet og depresjon.
Vi vet at ungdom som konstant forventer avvisning er mer aggressive og havner i mer bråk med lærere enn klassekameratene. Unge voksne som frykter avvisning er mindre åpne og gir mindre av seg selv i tidlige faser av vennskap. De har større problemer med overganger til nye situasjoner og har færre venner.
Avvisningssensitive personer lider mest når det gjelder kjærlighetsforhold. Uansett hvor involverte deres partnere er, vil de konstant gruble over muligheten til å bli dumpet, og de vil lese fiendtlige intensjoner inn i handlinger de ikke forstår.
Ikke særlig overraskende vil både de selv og deres partnere være mindre lykkelige i forholdet enn andre. Det å leve med slike partnere blir som å skulle gå på eggeskall. Enhver liten glipp, som å ringe kl. 18.30 i stedet for 18.00, vil kunne utløse sinne og bebreidelser. Konstant bekreftelse kreves. Men selv om slik bekreftelse gis, tas den ofte ikke på alvor, da den underliggende usikkerheten er for sterk. Dette kan være krevende og utmattende for andre å forholde seg til.
Ingen av oss er helt fri for avvisningsfølsomhet. Mannen du nettopp trodde smilte til deg, viser seg egentlig å smile til henne bak deg. Du blir flau, men også såret: Nei, ikke deg! ripper opp i gamle sår etter å ha blitt oversett, avvist eller utestengt. Et nei vil alltid såre, til og med hvis det kommer fra en person vi kanskje egentlig ikke vil ha. En del av reaksjonen er nemlig det å bli avvist i seg selv, og slike følelser har en tendens til å slå sterkere inn enn positive opplevelser.
De aller fleste av oss har sterke minner av å ikke få det vi ønsket oss, eller av å ha følt oss utenfor. Mange av oss samler på avvisningsminner, slik at de kommer på toppen av hverandre.
Hvordan håndtere avvisning?
En måte å beskytte seg på er å unngå alle situasjoner som kan utløse avvisning. Men da kutter vi også ut mange muligheter til gode opplevelser. Det finnes minst seks alternative måter å forebygge eller håndtere mulig avvisning på:
1. Ikke trekk forhastede konklusjoner. Ofte er det lurt å være tålmodig. Når den andre ikke svarer umiddelbart på meldingen din, så kan det være mange grunner til dette. Det er slett ikke sikkert at det er fordi han/hun ikke ønsker videre kontakt med deg. En kommentar som du tar deg nær av behøver ikke å være ment sånn fra den andres side. Kanskje mente han/hun noe helt annet enn du trodde.
2. Sjekk etter. Før vi konkluderer vil det nesten alltid være lurt å undersøke forsiktig hva den andre tenker/mener. Ofte kan det være helt andre årsaker til et svar, eller manglende svar, enn det du trodde. Ved å være respektfullt nysgjerrig og å stille åpne, ikke-anklagende spørsmål, vil vi ofte bli beroliget. Våre verste fantasier var kanskje ikke riktige likevel.
3. Få perspektiv. Hvis det faktisk skjer ubehagelige eller smertefulle ting, vil det ofte hjelpe å dele det med andre og få noen alternative perspektiver enn de du selv har gravd deg ned i. Det kan også være hjelp i å sammenligne deg med andre som har det verre. Kanskje dette kan bli til en god historie i fremtiden. Kanskje denne personen ikke egentlig var riktig for deg i det hele tatt.
4. Tillat deg å avreagere. Det er normalt å føle seg såret. Det er også helt ok å være sint. Men ikke la det ta over hele tilværelsen din. Ikke la det gå ut over selvtilliten din. Det er ikke deg det er noe galt med. Ikke bruk dette som en anledning til å avskrive menn eller kvinner totalt. Kanskje det er noe å lære av det som skjedde. Kanskje det er ting du kan gjøre annerledes neste gang.
5. Skaff deg trøst. Begynn å chatte med en annen. Selv om dette ikke nødvendigvis er en person du ønsker å treffe, kan det likevel være en som øker selvtilliten din, fordi du får komplimenter. Ring til noen du vet liker deg og få en oppriktig, god prat. Bruk tid med mennesker som er viktige for deg og øs gjerne ut frustrasjonen din, da vil du sannsynligvis føle deg bedre etterpå.
6. Men det viktigste er kanskje våre egne selvinstrukser. Tenk at det å bygge sosiale nettverk er som å plante en hage. Uten å så frø vil du ikke få noen blomster. Noen ganger blir det for tørt, andre ganger regner det for mye. Spede planter trenger forsiktig omsorg. Men noen planter kommer ikke opp av jorden engang, og de som kommer opp blir kanskje ikke til de strålende blomstene du så for deg i fantasien. På samme måte som ikke alle passer for deg, vil du heller ikke alltid passe for en annen. Lukk døren og gå videre uten å gruble for mye over hva som var galt med deg.