Tyrili er en ideell stiftelse med ni behandlingsenheter i Norge. Her behandler de voksne med alvorlig rusavhengighet.
Høsten 2020 gjennomførte Turid Wangensteen og Jacob Hystad dybdeintervjuer med personer som hadde hatt et eller flere langtidsopphold for rusbrukslidelser i Tyrili.
– Det vi var opptatt av i de intervjuene var å spørre hvordan livet deres har vært etter at de ble skrevet ut fra Tyrili, hva de i ettertid tenker var nyttig i behandlingen – Hva som er gode erfaringer, og hva som var unyttig eller direkte skadelig, forteller Wangensteen.
Behov for støtte over lang tid
Intervjuene har resultert i tre artikler: Den første handler om forståelsen av rusbrukslidelser og tilfriskning (recovery) og den andre om rusbruk etter endt behandling i Tyrili. I den siste, som nylig ble publisert, drøfter de viktigheten av tillit og samarbeid mellom pasienter og ansatte.
– Hva er hovedfunnene i prosjektet?
– Samlet sett viser funnene at rusavhengighet er sammensatt og komplisert, og at det er veldig individuelle veier inn i avhengighet, og også ut av det, sier hun og legger til:
– Og at man har behov for hjelp på ulike områder, ofte over lang tid.
Kildene de har snakket med hadde behov for mye hjelp og støtte også etter de var ferdig med behandlingen i Tyrili.
TILLIT: – Forholdet til behandlere var vesentlig, forteller forsker Turid Wangensteen. Foto:Anders Bisgaard.
– Det ble ikke sett på som noe nederlag, men tvert imot, erfaringene fra Tyrili gjorde de i bedre stand til å motta hjelp etterpå.
Alle utenom én hadde ruset seg etter de var ferdig i behandling, enten et par episoder eller over lengre perioder.
– Men de var opptatt av hvordan de definerte sitt eget rusproblem. De ville selv eie måten å definere rusbruken sin på, og synes det var frustrerende at andre, særlig fagfolk, skulle definere om deres rusbruk var et problem eller ikke.
Samarbeid og tillit
Mye av det de sa handlet om relasjonen til hjelpere og behandlere, både i Tyrili og andre steder, som i møte med NAV.
– Det handler om relasjonen og samarbeidet, og den opplevelsen av å bli lyttet til eller ikke. Dette er jo en gruppe som har opplevd mye stigma, skam, og også mye dårlig behandling av behandlere, så det å bli møtt med samarbeid og tillit, og som medmenneske, la de veldig vekt på at var viktig både i behandling og etter.
De aller fleste ga uttrykk for at de var godt fornøyd med behandlingen i Tyrili.
– De opplevde å ha fått bedre selvfølelse og tro på egen fremtid. De hadde fått hjelp til å utvikle strategier for å bedre håndtere stress og vanskelige følelser, og noen hadde styrket relasjonene til familie og venner.
De opplevde også å være forberedt til livet etter døgnbehandling blant annet gjennom bedre døgnrytme og rutiner i hverdagen. Noen hadde også fått jobb og redusert gjeld.
– Forholdet til behandlere var vesentlig, og de som opplevde å ha fått tryggere relasjoner basert på tillit og samarbeid understreket viktigheten av dette.
– De er eksperter på eget liv
Men behandling kan alltid bli bedre, understreker Wangensteen.
MEDFORFATTER: Jacob Hystad er medforfatter på de tre artiklene: – Samtlige refererer til forholdet de utvikla til behandlerne, og at det har vært avgjørende i etterkant, forteller han. Foto: Anders Bisgaard.
– Noen av informantene opplevde relasjonene til behandlerne som dårlig, at de ansatte hadde en arrogant og nedlatende holdning og at de ikke lyttet godt nok til pasienten. Flere av de kvinnelige informantene opplevde også grupper eller samlinger etter rusepisoder som skremmende og overhodet ikke nyttige.
– Hvordan skal dere ta i bruk kunnskapen?
– Vi har begynt å bruke kunnskapen allerede, ved å bli mer bevisst på å utvikle og forsterke de erfaringene informantene understreket som positive. De områdene informantene ga uttrykk for at ikke har fungert er i ferd med å endres, som for eksempel samlingene etter rusepisoder, sier Wangensteen.
Rusbrukslidelser er en veldig sammensatt problematikk. Dialogen og samarbeidet er derfor av stor betydning.
– Det å virkelig lytte til pasienten og være i en samarbeidsrelasjon tenker jeg er ekstra viktig i møte med denne gruppen, slik at de faktisk får hjelp til det de har behov for.
Dette er mennesker som har mye erfaring og som er eksperter på sitt eget liv, forklarer Wangensteen.
– Det vi kan gjøre er å virkelig lytte til dem, legge til rette og hjelpe dem med å finne ressurser både i seg selv og i omgivelsene. Det handler mye om holdninger til denne gruppen pasienter, som jeg tror vi alle kan bli bedre på.