Vaner har generelt en positiv innvirkning på oss, fordi det gir forutsigbarhet. Men vaner handler ikke bare om handlingene våre. Det omhandler også våre mentale prosesser, hvordan vi tenker, tolker og forholder oss til ulike situasjoner.
Hva gjør du når du kommer til flyplassen og merker at frykten truer med å ta over kontrollen? Hvordan møter du denne trusselen? Måten vi møter frykt på, kan fort bli en vane. Noen flyredde velger å snu når de kommer til flyplassen, mens andre tyr til alkohol for å klare å gjennomføre turen. Alkohol løser ikke noen problemer. Mulig det dekker over symptomene for en periode, samtidig kan det skape nye problemer for deg. I ytterste konsekvens; er du synlig beruset, så risikerer du å bli nektet adgang til flyet.
For å få til en endring så må du først bli oppmerksom på ditt eget handlingsmønster. Hva skjer med deg frem til det punktet hvor du velger en løsning for deg selv? Hvilken løsning velger du, og hvorfor? Hva om du utfordret deg selv ved å våge å stå i situasjonen selv om den oppfattes som ubehagelig? Hva ville det gitt deg om du på den måten hadde klart å overvinne frykten?
Håndens betydning
Noe av det første jeg legger merke til hos flyredde om bord, er hendene deres. De er ofte så forknytte at neglene presses inn i håndflaten. De sitter anspent. Det er ingen tvil om at de helst skulle vært et helt annet sted enn i et fly høyt oppi luften. Når jeg setter meg ned ved siden av dem, så er det naturlig å starte med spørsmål om hva frykten deres handler om. Ikke alle klarer å sette ord på det. De er bare redde. Veldig redde.
Dersom de er mottagelige og villige til å ta imot litt hjelp, blir de bedt om å rette oppmerksomheten mot hendene sine. Det gjør jeg nesten uansett hva frykten deres handler om. Den flyredde får i oppgave å åpne hånden, strekke fingrene helt ut, for så å knytte hånden igjen. Men allerede her møter personen motstand. I fortvilelse utbryter de: «Det går ikke» eller «jeg kan ikke». Ikke rart at de føler det slik, når hele kroppen er i spenn. De oppmuntres likevel til å prøve, og med litt hjelp så lar det seg gjøre.
Vi fortsetter med denne øvelsen. Det eneste de skal gjøre, er kun å åpne og lukke hånden i en jevn og rolig takt. For at de skal komme i gang og for å tydeliggjøre takten, så teller jeg høyt: «en-to, en-to, en støvel og en sko». Den gamle barneregla fungerer fint til dette formålet, og av og til frembringer den til og med et lite smil. Etter hvert oppmuntres personen til også å bevege overkroppen litt, i samme takt. Det går en stund, og så kommer det gjerne en forundret kommentar om at dette har en effekt. Det hjelper! De føler seg bedre. Hvordan er dette mulig? Det personen nå er i gang med, er faktisk å håndtere reaksjonene sine med bare noen enkle håndgrep.
Se på hånden din og tenk over uttrykket «å ta hånd om et problem». Ordene indikerer ganske tydelig en form for handling. Du må med andre ord gjøre noe for å løse problemet. Vi har også andre fine uttrykk som omhandler dette. Vi snakker om å ta grep om situasjonen, eller at vi er redd for å miste grepet. Noen insisterer på å gjøre ting på egen hånd. Og så finnes det personer som uavhengig av resultat klamrer seg til strategier som kanskje ikke er til noe hjelp i det hele tatt. Vi vil ofte holde fast på visse ting, fordi det er forutsigbart og gir en følelse av trygghet.
Alle disse uttrykkene har et fysisk element i seg, som beskriver en atferd. I kampen for å gjenvinne kontroll over frykten, så er dette en begynnelse. Det å endre tilstanden kan rett og slett starte med noe så enkelt som en håndbevegelse.
Gi metoden en mening
I mange år har jeg benyttet takt og bevegelse som en akutt førstehjelp overfor flyredde. Gå-regla, det å marsjere ved å bevege bena til «en-to, en-to, en støvel og en sko», er et svært effektivt verktøy for å motvirke at kroppen låser seg. Vi snakker her om situasjoner hvor personen opplever en intens frykt uten at det er en akutt fare til stede. Den er enkel å følge, lett å huske og resultatene lar ikke vente på seg.
Det å kjenne en rask forbedring av tilstand blir gjerne en motivasjonsfaktor i seg selv. Det viser alle tilbakemeldingene. Lettelsen de kjenner over å mestre, har også bidratt til kreativitet. Med utgangspunkt i det de har lært, så har de laget sin egen lille vri og dermed videreutviklet metoden. Den er blitt til deres spesialtilpassede verktøy.
En mann sendte mail for å fortelle hvor fint flyreisen hadde gått, etter en ferietur. Han hadde testet ut gå-regla som verktøy, skrev han. Men for å forsterke takten så hadde han tatt på hodetelefoner og spilt AC/DC, samtidig som han begynte å marsjere med bena i kombinasjon med taktfulle slag mot lårene.
Ha gjentok gå-regla, med «en-to, en-to, en støvel og en sko» noen ganger, før han tømte lungene for pust, for så å puste rolig inn. «Da skjedde det noe jeg aldri har opplevd før», skrev mannen. «Og det var at jeg fikk en følelse av fullstendig kontroll, og pulsen sank like fort som den hadde skutt i været. Jeg ble helt rolig …» Han fortsatte med samme rutine hver gang han merket at frykten meldte seg. Og kunne med glede konstatere at metoden dempet angsten.
Om å forsere et hinder
Jeg har alltid vært redd hester, likevel bestemte jeg meg for å ta ridetimer. Jeg ville møte frykten og overvinne den. Som et ledd i treningen skulle vi lære å ri hindre. Der gikk grensen for meg. «Hva er du egentlig redd for?» ropte treneren, mens jeg red i galopp rundt banen. «Til daglig er du høyt oppi luften, det er jobben din. Nå skal du bare over et lite fillehinder, og så vil du ikke?» Det ble stille et øyeblikk, før han fortsatte. «Det er faktisk hesten som skal hoppe og ikke du, men din angst hindrer nå hesten i å hoppe!»
Den siste setningen gikk igjen som et ekko i hodet mitt. Hesten og jeg? Plutselig ble det klart for meg at frem til nå hadde alt kun handlet om meg. Meg og min frykt! «Fortsett i galopp rundt banen», hørte jeg treneren rope. «Konsentrer deg om hestens rytme og så følger du min instruksjon.» Jeg gjorde som han sa, vel vitende om at han nå ville føre meg mot hinderet.
I tankene mine forsøkte jeg nå å flytte oppmerksomheten fra min egen frykt og anspenthet, til hestens rytme. Pulsslagene dundret som trommestikker i ørene mine. Langt borte hørte jeg treneren rope: «Gjør som du har lært, husk det er hesten som skal hoppe! På ordre fra meg lukker du øynene!».
Jeg trakk pusten dypt, dette var rene vanvidd og jeg forbannet min egen ubesluttsomhet. Hvorfor var jeg egentlig med på dette? «Stol på hesten», var det noe som sa inni meg. «Du må stole på hesten og jobbe med den. Den må kjenne at vi samarbeider!» «LUKK ØYNENE!» ropte treneren. Samtidig som jeg gjorde det, kjente jeg besluttsomheten i hesten og dens enorme kreft er. Og alt jeg tenkte var: «Jeg stoler på deg! Få oss trygt over! Dette klarer vi!»
Jeg kommer aldri til å glemme følelsen da vi forserte hinderet. Jeg følte jeg svevde! Jeg hadde våget å utfordre min egen frykt! Det skal sies at hinderet ikke var særlig høyt, likevel skapte det frykt hos meg. Og frykten gjorde det først uoverkommelig, inntil jeg innså at jeg måtte «slippe kontrollen» og heller samarbeide med hesten. Det var lykken over å mestre som ga meg en følelse av å «sveve».
I mitt tilfelle var det psykologiske hinderet større enn det faktiske. Frykt kan ha en enorm kraft. Min frykt hindret til og med en hest fra å hoppe over et hinder. Hvilke begrensninger lager frykten for deg? Det fine er at vi har alltid et valg. Vi kan velge hvordan vi vil forholde oss til frykten. Så ikke la frykten styre livet ditt, rett heller fokus mot det du ønsker å oppnå. Som Nelson Mandela så fint uttrykte det: «Måtte dine valg gjenspeile håpet ditt, ikke frykten din.»