I en fersk artikkel i Tidsskrift for velferdsforskning ser to norske forskere på hvilke forhold som påvirker yrkesgruppene som arbeider med mennesker som har blitt utsatt for tortur.
Det er Moa Nyamwathi Lønning og Anette Bringedal Houge som er forfatterne av artikkelen.
Mange opplever at dette arbeidet strekker seg utover deres egen kompetanse og kunnskap, og at det kreves kompetanse fra ulike fagfelt for å tilby tilstrekkelig hjelp.
– Som en av informantene våre sa: «Jeg kan ikke slåss på to fronter.» De som skal følge opp torturutsatte, står i en skvis med tanke på forventninger og krav, tilgjengelige ressurser og pasientenes behov, sier Moa Nyamwathi Lønning.
Hun er senioranalytiker i Norges Røde Kors og postdoktor ved Institutt for sosialfag og veiledning ved Høgskolen i Innlandet. Medforfatter Anette Bringedal Houge er postdoktor ved Institutt for tverrfaglig helsevitenskap ved Universitetet i Oslo.
Sammen har de to intervjuet 46 fagpersoner med forskjellig bakgrunn, i alle helseregioner. De fleste er psykologer, men i og med at behandling og rehabilitering av torturutsatte strekker seg over flere fagområder, har forskerne også intervjuet folk med bakgrunn fra sykepleie, medisin, sosialt arbeid, jus, tannhelse og psykiatri, blant andre.
De fleste jobber innenfor spesialisthelsetjenesten.
– Det er et bredt spekter av fagpersoner som møter torturutsatte mennesker. Helhetlig rehabilitering er et flerfaglig og flerprofesjonelt arbeid. Det inkluderer blant annet fysisk, psykisk, sosial og juridisk kompetanse.
– Det omfavner hele livet og bør også inneha et pårørendeperspektiv, sier Lønning.
Ansvaret for pasienten blir lagt på hjelperen
De to forskerne har kartlagt tre områder som påvirker arbeidet. Det ene er på organisasjonsnivå og hvordan arbeidet er organisert. Både støtte fra kolleger, kompetanse og virkemidler blir trukket frem som viktige faktorer for tilfredsheten i arbeidet. Det er store forskjeller på hvordan dette er lagt opp på i ulike virksomheter.
Lønning illustrerer:
– Får profesjonelle hjelpere lov til å bruke tid til å opparbeide tillit og tilby behandling over tid, er det ressurser til kompetanseheving, blir arbeidet tverrfaglig koordinert, eller står man alene i det? Har hjelperne rammene som trengs for å møte behovet?
– Det er ikke bare opp til den enkelte å gjøre noe med dette, men også opp til etatene de jobber i. Det er en viktig forutsetning, sier Lønning.
– Når slike aspekter ikke ivaretas på et organisasjonsnivå, blir ansvaret og belastningen lagt på individet, følger Houge opp.
– De vi snakket med, fortalte at de blir nødt til å strekke seg utover flere funksjoner for å møte behovet til pasientene, og opparbeide seg nødvendig kompetanse, sier Houge.
– Kompetanse, rammebetingelser, veiledning og kollegastøtte er noe flere beskriver som viktig for å kunne tilby god hjelp og stå i arbeidet, understreker hun.
– En stor utfordring
Lønning og Houge trekker frem at det finnes spesialiserte tilbud for torturutsatte mennesker i både Danmark og Sverige. I Norge finnes det foreløpig ikke et lignende tilbud.
I Norge beskrives torturutsatte som gruppe i en veileder som gir retningslinjer for hvilken kompetanse og kunnskap helsepersonell bør ha, og for oppfølging i tråd med internasjonale retningslinjer. I tillegg er tortur et eget punkt i et kartleggingsskjema som er anbefalt i møte med asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente.
Lønning påpeker at disse er anbefalt, men ikke lovpålagt.
– Tortur er et grovt menneskerettighetsbrudd, der hensikten er å bryte ned mennesker. Konsekvensene er ofte en kombinasjon av psykiske og fysiske traumer og skader. Tilbudet til gruppen påvirkes også av utfordringer knyttet til tilgang til likeverdige helsetjenester generelt, sier Lønning.
Det stilles store krav til de ansattes kunnskap, kompetanse og muligheter til å jobbe tverrfaglig, og Houge mener det blir problematisk når rehabiliteringen blir oppstykket og delt.
– Det er en stor utfordring når tilbudet ikke er koordinert, men består av enkeltinngrep som ikke ses i en større helhet, sier Houge.
Føler avmakt i møte med systemet
Studien inkluderte også erfaringer fra profesjonelle hjelpere som jobber med personer i en asylprosess, eller mennesker som har fått avslag på asyl i Norge.
– Noen jobber med pasienter som ikke har oppholdstillatelse, og de opplever avmakt både i møte med det organisatoriske og i møte med pasienten som kan stå foran en tvangsretur, sier Lønning.
Også dette preger arbeidet og tilfredsheten på organisasjonsnivå.
– Som fagperson kan man være redd for hva pasienten blir returnert til, sier Lønning.
Engasjement og mening
Et av de tre områdene Lønning og Houge har identifisert, er hvordan individet finner mening og mestring i arbeidet. Tidligere forskning viser at fagpersoner ser på arbeid med rehabilitering og behandling for torturutsatte som givende og meningsfullt. Det gjelder også for personene som har blitt intervjuet til denne artikkelen.
– Mange deltakere uttrykker et stort engasjement for torturutsatte mennesker. Noen så på seg selv som en del av et verdensomspennende engasjement for menneskerettigheter og en kamp mot tortur, sier Lønning.
– Men flere fortalte at det er viktig å ta vare på seg selv. Det kan være utfordrende å stå i dette arbeidet, spesielt hvis man opplever at man står alene, sier Houge.
Det tredje området er hvordan samfunnet påvirker arbeidet og tilfredsheten blant yrkesgruppene. Lønning og Houge påpeker at måten fagfeltene og pasientene omtales på i offentligheten også preger hjelperne.
– Studien viser hvordan den offentlige samtalen påvirker det å være fagperson. En av våre informanter fortalte at «det å velge å jobbe i et felt som har så lite kred, det kan være tungt for mange», sier Lønning.
– En mistenkeliggjøring av mennesker med fluktbakgrunn kan også være tungt for profesjonelle hjelpere, men da kommer man tilbake til engasjementet og hvorfor man gjør dette arbeidet, sier hun.
I artikkelen argumenterer forskerne for at de som jobber med torturutsatte mennesker burde få et bedre rammeverk for å utføre arbeidet.
– Hvis man ivaretar den yrkesmessige situasjonen, ivaretar man også mennesker som har overlevd tortur. Man må gjøre noe med forankringen og ansvarliggjøringen, og gi tilgjengelige ressurser til de som står i dette arbeidet, konkluderer Moa Nyamwathi Lønning og Anette Bringedal Houge.