Slik unngår du Stendhal-syndromet på Munchmuseet

Kunsten er en mektig kraft. Den gode kunsten skal tvinge tårene ut av oss, dra teppet vekk under beina våre og utfordre vårt syn på oss selv. At dette noen ganger kan gi seg utslag i psykosomatiske reaksjoner som krever innleggelse på sykehus, bør egentlig ikke overraske.

Det var den italienske psykiateren Graziella Magherini (f. 1927) som først observerte en påfallende høy forekomst av akutte psykosomatiske anfall hos turister i Firenze.

Hovedsymptomene var svimmelhet, hjertebank, hallusinasjoner, desorientering, identitetsforvirring og fysisk utmattelse. Felles for noen av pasientene var dessuten ego-oppløsning eller fragmentering av jeg-følelsen. Symptomene oppsto akutt og varte som regel mellom to til åtte dager.

Magherini så at pasientenes anfall var mistenkelig like det den franske forfatteren Stendhal (1783–1842) hadde notert i sin dagbok fra en reise til Firenze i 1817. Der beskriver han detaljert hvordan han flere ganger ble så overveldet av byens skjønnhet at han følte seg nær ved å besvime. Magherini kalte derfor tilstanden «Stendhal-syndromet» og utga i 1989 en bok med samme navn, La sindrome di Stendhal.

Diagnosen er fortsatt omstridt blant fagfolk, men i perioden 1977–1986 registerte Magherini 106 tilfeller av tidligere friske turister som endte på Santa Maria Nuova-sykehuset i Firenze med Stendhal-syndrom. For mange av pasientene kom symptomene ikke overraskende under besøk på det overveldende Uffizi-museet.

Hvem er mest utsatt?

De som er mest utsatt for å oppleve Stendhal-syndromet, er ifølge Magherini unge personer med en sterk interesse for kunst. Det synes dessuten som om tilreisende turister er spesielt utsatte.

Noen har spekulert i om dette skyldes at turister – fordi de befinner seg i fremmede omgivelser – allerede er i en sårbar tilstand lignende det Sigmund Freud kalte «unheimlich». Andre har tenkt at det snarere dreier seg om tilvenning; Siden fastboende er tilvendt den høye tettheten av kunst, har de også høyere toleranse enn de tilreisende.

Det er også en risikofaktor å være enslig, å ha hatt en religiøs oppvekst eller å nærme seg slutten av ferien. Det er ikke unormalt at man fylles av melankoli i dagene før man skal forlate en vakker by, spesielt hvis stedet man reiser tilbake til er stussligere enn stedet man reiser fra. Da er man altså i en mer sårbar posisjon.

Dessuten er de med sterk evne til empati trolig mer utsatte, noe som egentlig ikke bør være overraskende. Evnen til å leve seg inn i kunsten og forstå hva kunsten gjør med oss, er selve grunnlaget for all empati.

Ordet empati har sågar sin opprinnelse i den tyske filosofen Theodor Lipps’ kunstbegrep: Einfühlung – å leve seg inn i det man ser. Evnen til å leve seg inn i et maleri av Edvard Munch er egentlig ikke vesensforskjellig fra evnen til å leve seg inn i et annet menneske. Empati er altså en forutsetning for å kunne oppleve Stendhal-syndromet.

Diagnose og behandling

Ingen studier har klart å vise biokjemisk endret hjerneaktivitet hos de som er rammet av Stendhal-syndromet. Nevrologer har forsøkt å forklare disse kunst-utløste fenomenene som en variant av ekstatisk epilepsi. Undersøkelser av pasienter med denne epilepsi-formen har vist økt hjerneaktivitet i insula – den delen av hjernen som har ansvaret for å integrere inntrykk fra den eksterne verden med våre interne følelser og minner. At denne delen av hjernen også vil være overstimulert under besøk på et museum, er kanskje naturlig, men altså ikke tilstrekkelig bevist som årsak til Stendhal-syndromet.

På grunn av denne manglende evidensen for Stendhal-syndromet har ingen av de internasjonale diagnosemanualene ennå inkludert det som egen diagnostisk entitet. Det finnes heller ingen enighet om hva som er den beste behandlingen, foruten hvile, skjerming og å returnere til hjemlandet.

Aller viktigst er derfor de forebyggende tiltakene. Enhver som skal oppsøke Munchmuseet, bør sørge for å være uthvilt, godt ernært og tilstrekkelig hydrert. Det kan dessuten være lurt å legge turen innom museet i begynnelsen av ferien, og ikke mot slutten, dersom man er tilreisende. Det kan også være lurt å sette av god tid hvis man først skal besøke Munchmuseet, eller enda bedre: besøke det i flere omganger.

Ulike varianter

Firenze er ikke alene om å utløse slike psykologiske reaksjoner blant sine tilreisende. I Jerusalem er det blitt observert lignende psykologiske reaksjoner på kunsten. I 2000 beskrev psykiateren Yair Bar-El det såkalte Jerusalem-syndromet.

Symptomene ligner på de som er beskrevet fra Firenze, men skiller seg ut ved at mange av pasientene også utvikler messianske forestillinger og overveldes av religiøse åpenbaringer. Bar-El, som på den tiden var direktør for et psykiatrisk sykehus i Jerusalem, beskrev heldigvis at de fleste pasientene uten tidligere sykehistorie som regel opplevde spontan bedring med noen dagers skjerming og hvile.

Også Paris har fått et psykologisk syndrom oppkalt etter seg, men i den franske hovedstadens tilfelle er nok gleden tvetydig. Paris-syndromet er nemlig en slags motsats til Firenze-syndromet – en depressiv reaksjon på at de høye forventningene til byen ikke blir møtt.

Det var den japanske psykiateren Hiroaki Ota som først beskrev disse symptomene hos mange japanske turister som hadde besøkt Paris i 1986. En forklarende hypotese er at japanske turister har en spesielt sterk romantisk fantasi om den franske hovedstaden, og at skuffelsen derfor blir desto større hos dem.

Munch-syndromet?

Det nye Munchmuseet i Bjørvika huser Edvard Munch i 13 etasjer, og over 220 malerier står nå utstilt.

Vil Munch-syndromet – et akutt anfall av eksistensiell angst – bli det neste i rekken av syndromer etter Firenze, Jerusalem og Paris? Noen har allerede fått et snev av Paris-syndrom etter å ha sett den kolossale grå fasaden til Munchmuseet reise seg i Bjørvika. Bare tiden vil vise om innsiden av det nye Munchmuseet gir sterke nok inntrykk til at det gjør seg fortjent til et eget syndrom.

Kanskje er Munchmuseets noe unnselige utforming en velsignelse for alle som står i fare for å utvikle et Stendhal-syndrom?

Edvard Munch (1863–1944) selv, som ikke trodde på «den kunst som ikke er tvungen sig frem ved menneskets trang til at åbne sitt hjerte», og som skrev at han bak alle menneskers smilende, rolige masker ikke så annet enn «lidelse – i dem alle», ville nok sette pris på om kunsten hans fremkaller psykosomatiske anfall hos publikum.

Den som forlater Munchmuseet på båre grunnet akutt kunst-forgiftning, har blitt rammet av en tilstand som heldigvis går raskt over. Den som derimot forlater museet uberørt, finnes det ingen kur for.

Kilder

Arias, M. (2019). Neurology of ecstatic religious and similar experiences: ecstatic, orgasmic, and musicogenic seizures. Stendhal syndrome and autoscopic phenomena. Neurología (English Edition), 34(1), 55-61. doi:10.1016/j.nrleng.2016.04.012

Fastovsky, N., Teitelbaum, A., Zislin, J., Katz, G. & Durst, R.(2000). The Jerusalem Syndrome. Psychiatric services, 51, 1052. doi:10.1176/appi.ps.51.8.1052-a

Magherini, G. (1989). La Sindrome di Stendhal. Firenze: Ponte Alle Grazi.

Munchmuseet (2017). Som et spøgelse forlader jeg dig. Sitater av Edvard Munch. Oslo: Munchmuseet.

Palacios-Sanchez, L., Botero-Meneses, J. S., Pachon, R. P., Hernandez, L. B. P., Triana-Melo, J. D. P. & Ramirez-Rodriguez, S. (2018). Stendhal syndrome: a clinical and historical overview. Arquivos de Neuro-Psiquiatria, 76(2), 120-123. doi:10.1590/0004-282X20170189

Yayak, A. (2019). Stendhal (Florence) Syndrome as an unclassified disorder. Studies on Ethno-Medicine, 13(4), 190–197. doi:10.31901/24566772.2019/13.04.594