Psykologisk.no møter Snefrid Møllersen utenfor Folkets Hus i Oslo under den årlige Psykologikongressen i regi av Norsk psykologforening. Her har hun blant annet vært paneldeltaker under en samtale om utenforskap og diskriminering i behandlingsrommet, og foredragsholder om den samiske befolkningen og psykologers behandling av dem.
– Mange ting ble en gang etablert som en sannhet om samer, og det preger måten helsetjenesten møter samiske klienter på. Både klientene og behandlerne har forventninger og forestillinger man tar med seg inn i møtet, sier hun.
Møllersen jobber til daglig som psykologspesialist hos Samisk nasjonal kompetansetjeneste (SANKS) i Karasjok. Her har hun jobbet siden senteret ble opprettet i 2007, men hun har jobbet som psykolog i Finnmark siden 1970-tallet. Hun har i senere tid undersøkt behandlingstilbudet hos den samiske befolkningen.
– Vi har en lang historie med fornorskingspolitikk og diskriminering av samer i Norge, og til tross for politiske vedtak som skal gi kulturell likeverd, sitter mye av tankegodset igjen. Det sitter også i hodet til psykologene og i psykologifaget, sier Snefrid Møllersen.
Hun sikter blant annet til rus- og voldsproblematikk som tidligere etablerte sannheter om samer. Her viser forskningen at det er lite som tyder på at denne problematikken er større hos samene enn hos andre.
Møter fordommer og diskriminering i helsetjenesten
Møllersen forteller at mange samer søker seg direkte til SANKS istedenfor å gå gjennom distriktspsykiatrien. De føler det er lettere å bli forstått der enn ved andre psykiatriske sentre.
– Mange har opplevd å måtte bruke flere behandlingstimer på å fortelle om det samiske istedenfor seg selv, og dette fører igjen til at den samiske delen av befolkningen ikke har tilgang til samme type tjenester som resten, sier hun til Psykologisk.no.
De senere årene har det samiske blitt mer synlig i mediene, når det kommer til både kunst og kultur. Likevel er det rapportert om at den samiske ungdommen opplever diskriminering, eksklusjon og degradering i vesentlig større grad enn ungdom fra majoritetsbefolkningen.
– Tross i at det på noen områder er en positiv fremstilling av det samiske, og man får inntrykk av at ting har forandret seg, er det ikke sånn.
Nesten alle opplever å møtes med mistro og negativitet
I 2016 publiserte Møllersen en forskningsrapport om reindriftsnæringa, der 95 prosent av reindriftsbefolkningen oppgir at de ofte møtes med mistro og negativitet på grunn av reindriften. I tillegg har 57 prosent vært utsatt for trusler, skade eller vold fra mennesker utenfor reindriften.
Til sammenligning er det omtrent 3,5 prosent av øvrig befolkning som oppgir at de har vært utsatt for diskriminering.
Møllersen mener at holdningene som blant annet utøverne blir utsatt for, blir tatt med inn på behandlingsrommet. Hun mener mange klienter forventer at holdningene i helsetjenesten er de samme som ellers i samfunnet.
– Når man har erfart å bli møtt med fordommer, prøver man å beskytte seg mot dem. Det kan for eksempel være å unngå situasjoner der man er sårbar, som å oppsøke behandling hvis man strever med psykiske problemer.
– Dersom man oppsøker behandler med en risiko for å bli møtt med fordommer, vil man stålsette seg. Man tenker «jaja, sånn er det» og utelater viktige ting. Det kan uthule behandlingsforløpet, sier Møllersen.
Møllersen mener det handler om tilnærmingen til behandlingen, og at det kan være en fordel å knytte historie og kultur opp til psykologifaget.
– Det er ikke den samiske klienten sitt ansvar å undervise behandleren om hvilke forhold som er relevante for behandlingen. Det er viktig at utdanningsinstitusjonene tar et større ansvar for å gi psykologene nødvendig bagasje for å møte samiske klienter på en kulturelt treffsikker måte.
Ferie er ikke ferie
Rapporten fra 2016 viser også at reindriftssamene sjelden tar ferie. Det var 8 prosent som oppga at de hadde hatt ferie én gang i løpet av de siste tre årene, og 57 prosent hadde hatt ferie noen ganger i løpet av treårsperioden. Møllersen er imidlertid ikke sikker på om de har truffet de riktige assosiasjonene hos reindriftsutøverne.
– Hvis du spør en person om når de sist hadde ferie, tenker de ofte på sist de hadde fri over lengre tid, eller en treukers ferie.
– I reindrifta har ikke ordet ferie nødvendigvis samme betydning. Det kan bety noen få fridager, det kan bety vedlikeholdsarbeid, eller papirarbeid i perioder der arbeidet med reindrifta er mindre krevende, sier hun.
Likevel melder over 98 prosent av reindriftssamene om høy jobbtilfredshet. I tillegg har de gode læringsmiljø og tydelig mestringsopplevelse og arbeidsglede, noe som kan beskytte mot helseskadelig stress.
Samtidig er det 91 prosent som oppga at offentlige pålegg og reguleringer i reindrifta er en ekstra påkjenning.
– De periodene som er mindre arbeidsintensive, og som burde blitt brukt til fri og rekreasjon, fylles med merarbeid og stress på grunn av eksterne inngrep og krav om tilpasninger.
I tillegg var det 40 prosent som oppga at de aldri har vært hjemme på grunn av sykdom.
– Men det er jo ikke fordi de ikke blir syke. Ordinære arbeidstakere har sykelønnsordninger og egenmeldinger, og det er ikke for at arbeidsgiver er grei, men fordi vi har sett at levealder og helse påvirkes positivt av slike ordninger.
ERFARNE: Snefrid Møllersen og Elin deltok begge på Psykologikongressen i Oslo for å snakke om samisk utenforskap i møte med psykolog. Foto: Andrea Sørøy.
Snefrid Møllersen tror det handler om at den økte arbeidsbyrden i reindrifta gjør at mange ofrer helsa for å berge driften.
– Jeg blir litt flau av å bo i et land som har så god velferd, men har glemt en del av befolkningen, sier hun.
– De ser problemene våre med sine egne briller
Under konferansen møter Psykologisk.no også Elin (45). Hun har rein i Finnmark, og forteller at hovedbelastningen både for barn og foreldre er de ytre faktorene.
Hun trekker spesielt frem tre av dem:
– Det er rovvilt som dreper livsgrunnlaget vårt, det er netthets, og det er naturinngrep som gjør at vi mister både beite og grunnlaget for å drive med rein, sier hun til Psykologisk.no.
Flere beiter blir brukt til å enten bygge ut hyttefelt, vindkraftanlegg og lignende. Det fører til at beitene blir færre, og man må redusere antall rein.
– Vi mister gradvis muligheten til å drive med rein, og dette er en del av identiteten og slekten vår, sier Elin.
I tillegg kan det være en utfordring for barna i familier som har reindrift, og hjelp og råd fra helsevesenet er vanskelig å få.
– Man må vite hva man trenger på forhånd. Det hjelper ikke å fortelle oss at vi må sette av tid til barn og andre aktiviteter. Hvis jeg må ut og hente reinen, må jeg ut og hente reinen, forteller hun.
– Behandlerne må være litt forsiktige med å gi råd. Det virker som mange ser på problemene våre med sine egne kulturelle briller, avslutter Elin overfor Psykologisk.no.