Hvordan hjelper vi barn når noen i familien dør?

Familien rammes forskjellig alt etter hvem som dør. Hvis et barn mister et søsken, betyr det at foreldrene har mistet et barn. På tvers av kulturer regnes det som det verste tap som mennesker kan oppleve.

Men plutselig tap av en partner, på et tidspunkt som ingen forventet at det skulle skje, kan ramme barnet dobbelt; de mister en av foreldrene og samtidig kan den andre forelderen bli så påvirket at det fra barnets side kan oppleves som et dobbelt tap.

Andre dødsfall, f.eks. av barnets besteforeldre, kan ramme en av foreldrene sterkt, men da vil vanligvis den andre forelderen beholde sin foreldrekapasitet intakt.

Et dødsfall i familien vil nesten alltid føre til at roller må omfordeles, at relasjoner blir vanskeligere, og at den indre kommunikasjonen endres. Det vakuum som følger tapet av en far eller mor, er tungt å fylle, det samme om et søsken dør.

Endringer i hjemmet når noen dør

Familiens medlemmer er ofte knyttet til hverandre gjennom ulike relasjoner og opplevelser opp gjennom livet, hvor vi spiller forskjellige roller i hverandres liv.

I tillegg til savnet av personen i de aktiviteter som fyller relasjonene, medfører dødsfall gjensidige bekymringer for at andre skal dø. Dette igjen gir endringer som overbeskyttelse av barn fra foreldrenes side, sterk frykt knyttet til fravær av gjenlevende forelder (separasjonsangst), og gjensidig redsel for de reaksjoner som en ser hos hverandre.

Noen som før var kjærlig og søkte fysisk kontakt, kan nå være fraværende, mens andre vil ha mer nærhet enn andre ønsker. Noen innfører rigide regler for innetid og måltider, andre lar alle grenser fare. Mange familier opplever at stemningen i hjemmet er svært forskjellig fra før dødsfallet og at dette vedvarer over lang tid.

Beste hjelp til barn er god hjelp til foreldre

Når dødsfall rammer nære familiemedlemmer, vil foreldre rammes sterkt enten de mister barn eller partner. Skjer dødsfallet plutselig og dramatisk, øker sannsynligheten for at foreldre sliter med posttraumatiske plager i tillegg til sorgen.

All hjelp til foreldre vil også være viktig for barna. Sorg kan være altoppslukende og om foreldre sliter, så både hensyntar og merkes barna av dette.

Støtten som foreldre får fra venner og familie, kan kompensere mye for det tapet barn ofte opplever i foreldres engasjement og tilstedeværelse umiddelbart etter et dødsfall. En forelder som har mistet partner, kan avhjelpes praktisk ved at noen hjelper med kjøring til og fra fritidsaktiviteter, tar med barna på kino eller teater, eller inviterer dem hjem på ettermiddagen.

Praktisk hjelp er svært kjærkommen, og som forelder så avspeiler det å si ja takk til dette god mestring. Med det mener vi at åpen aksept av hjelp og støtte bidrar til avlastning og tid for egen sorgbearbeiding hvor ikke alt dreier seg om barna.

En etterlatt forelder kan lett få dårlig samvittighet for ikke å stille nok opp for barna, selv om det er helt naturlig at han eller hun blir sliten i sorgen. Foreldre som greier å godta at de ikke kan makte like mye som vanlig og som tillater seg å sørge, vil være mer til stede for barna over tid.

Det er også viktig at både foreldre og de som støtter i omgivelsene, ikke forventer at det er likevekt i å ta og gi etter et slikt dødsfall. Det blir et skjevt «bytteforhold», og en etterlatt forelder skal slippe å kjenne seg i takknemlighetsgjeld.

Den nye rollen som enslig forelder

Foreldre som blir alene etter partners død, må finne ut hvordan de skal håndtere den nye rollen som enslig forelder. De må håndtere praktiske oppgaver som før ble delt på to, og de skal ordne med alle de offentlige skjemaer og registreringer som må fylles ut eller endres på. Kanskje mer enn noe annet så må de forholde seg til det emosjonelle tomrommet som oppstår, inkludert å ha en å dele bekymringer og gleder med i tilknytning til barnas utvikling.

God foreldremestring innebærer også at en tidlig søker hjelp om en plages av posttraumatiske reaksjoner ut over den første måneden eller dersom sorgen blir komplisert. Den vanligste kompliserte typen hos voksne er den forlengede sorgen, der sorgen fortsetter med uforminsket styrke måned etter måned (Kristensen, Dyregrov & Dyregrov, ny bok).

Samtale om hva som har endret seg i familien

Når sorgen påvirker familien, kan alle kjenne på det, men ofte kan det være vanskelig å snakke om. Det er foreldres ansvar å sette ord på og starte en samtale med barna. De små barnas savn kan anerkjennes med at en sier noe om at de sikkert savner at den døde er der når de skal spise, eller når de skal kjøres til trening eller skole.

For de aller minste så blir døden forståelig om de forklares at «nå kan aldri pappa lese for deg mer, og det er leit. Da kan du bli trist inni deg eller savne pappa sterkt når du legger deg. Men, du kan alltid ha pappa i hjertet ditt og du kan tenke at han er med deg og hvisker deg noen gode ord i øret». Litt større barn kan forklares litt mer om hvorfor den døde savnes spesielt i visse situasjoner, f.eks. der hele familien var sammen slik som ved måltider, ferier og høytidsstunder.

Om det er et barn som er død, så vil det være godt for søsken at de får høre at selv om mamma og pappa ofte er triste, så vil det etter hvert bli bedre og at det ikke er barns rolle å trøste. Voksne tar færre pauser i sorgen enn det barn gjør.

Sett gjerne ord på at det er vanlig at barn blir litt bekymret for de voksne og gjerne vil trøste, men at de ikke trenger å bekymre seg. De må gjerne fortelles at foreldres sorg når de har mistet et barn varer mye lenger enn det både de og andre tror, men at tiden er en venn og det vil bli bedre, men de må være tålmodige.

At voksne er triste og lei seg, betyr ikke at de som barn behøver å gjemme bort sin sorg for å beskytte de voksne. Søsken kan også ha nytte av at foreldre sier at det ville vært akkurat like tungt om det var dem (søsken) som døde. Dette fordi noen kan lure på akkurat det.