Sinne er en følelse; aggresjon er en handling. Det er forskjell på å føle på sinne og det å slå, skrike, lugge, dytte, sette ut rykter og komme med trusler.

Vi kan altså være sinte uten å bli aggressive, og vi kan være aggressive uten å føle sinne.

Vi mennesker trenger følelsen sinne for at vi skal kunne forsvare oss selv og de vi bryr oss om når andre truer oss, tråkker over grensene våre, tar det som er vårt eller hindrer oss i å nå viktige mål (Greenberg & Paivio, 1997; Hagen, Austbø & Hjelmseth, 2019; LeDoux, 1998).

Sinne er hjelpemotoren i selvhevdelse. Det er sinne som får oss til å forsvare oss selv og sette grenser når noen oppfører seg invaderende eller nedlatende mot oss. Sinne får oss til å gi klar beskjed om at vi ikke liker å bli behandlet urettferdig. Når noen prøver å stoppe oss fra å nå betydningsfulle mål vi har satt oss, er det sinne som brøyter vei. Vi vil at barna våre skal bli sinte og forsvare kameraten som blir mobbet, og vi vil at barn skal si «Nei! Stopp! Dette liker jeg ikke!» når noen behandler dem dårlig.

Sinne har et ufortjent dårlig rykte

Samtidig vet vi at sinne også kommer i mange uheldige former, som bitterhet, hevngjerrighet og raseri. Sinne kan altså være både destruktivt og konstruktivt, og finnes i mange nyanser. Likevel synes det som at sinne har fått et ufortjent dårlig rykte. Antagelig fordi følelsen assosieres med aggresjon og kanskje en opplevelse av å ta for seg, være uhøflig eller å ha for stor tro seg selv.

Det er altså ikke uten grunn at sinne ofte omtales som en uønsket følelse, men uten sinne kan livet bli svært problematisk for oss. Uten sinne kan andre skade oss og de vi er glade i, og ta eiendelene, viktige posisjoner eller relasjoner fra oss. Det kan gå ordentlig dårlig for oss og barna våre uten sinne.

Blir barn sinte, fordi noen har behandlet dem urettferdig eller tråkket over grensene deres, har de altså behov for å stå opp for seg selv, sette grenser og si ifra. Dersom situasjonen er for krevende for barna og de ikke kan dekke egne emosjonelle behov, trenger de hjelp fra oss voksne. Barn trenger hjelp hyppig og gjentatt støtte i lignende situasjoner, helt til de klarer dekke sitt behov for selvhevdelse på egenhånd.

Alle barn trenger hjelp av foreldrene sine til å forstå sitt eget sinne eller fravær av sinne, slik at de kommer i kontakt med sine emosjonelle behov (Brandtzæg, Smith & Torsteinson, 2011; Greenberg, 2002). Barna trenger hjelp enten behovet er knyttet til selvhevdende sinne eller det ligger andre sårbare følelser og andre følelsesbehov under sinne. Når barna vet hva de trenger, kan de prøve å løse sine egne problemer og gjør ofte det helt på eget initiativ.

Fire sorter sinne

Det finnes fire ulike former for sinne. I tillegg til et selvhevdende sinne, har vi noe vi kaller for sekundært sinne, instrumentelt sinne og gammelt sinne (Greenberg, 2002; Stiegler, 2015).

Sekundært sinne vil si et sinne som er en reaksjon på en annen underliggende følelse, og beskytter oss mot den underliggende sårbare følelsen og skjuler den for resten av verden.

Instrumentelt sinne er litt overforenklet når vi spiller sinte, for å tvinge igjennom egen vilje. Gammelt sinne er et sinne som hører til i fortiden, men som dukker opp i nåtid.

Gammelt sinne har vært et selvhevdende sinne, men hvor vi ikke ble møtt på det tilhørende emosjonelle behovet for grenser, eller behovet for å fjerne en hindring for å nå et viktig mål.

Aggresjon og vold springer ofte ut av sekundært eller instrumentelt sinne, selv om vi også i ekstreme situasjoner av og til må ty til voldelige handlinger når vi er selvhevdende. Gammelt sinne vil mest typisk forsterke sinne i en ny situasjon hvor vi kanskje har grunn til å bli sinte, men hvor sinnets styrke ikke står i forhold til situasjonen. Da ender vi opp med en overdrevent sterk selvhevdelse i form av en stor reaksjon på en liten situasjon.

Årsaker til aggresjon

Aggresjon kan handle om verbale utsagn, voldelige handlinger eller om å ødelegge andres relasjoner. En enkel definisjon på aggresjon er intensjonen om å skade noen som ikke ønsker å bli skadet (Baron & Richardson, 1994). Men det er ikke alltid slik at vi bevisst tenker at vi skal skade den andre når bli blir aggressive eller voldelige. Det kan oppleves som at rullegardinen går ned og at vi går i svart.

Likevel handler atferden ofte om å utslette eller stoppe det eller den, eller et substitutt for det eller den, som har påført oss en emosjonell smerte (Ferris & Grisso, 1998). Målet med den aggressive atferden er at den underliggende smertefulle følelsen skal gå bort, eller at vi skal oppnå noe for oss selv (Dodge, Lochman, harnish & Bates, 1997; Meloy 1988). Aggresjonen er altså ofte et forsøk på å løse et problem. Selv om vi anser aggresjon som uheldig i de mange situasjoner, kan det fungere godt som problemløsningsstrategi på kort sikt.

Det er flere årsaker til aggresjon hos barn, men noen av de vanligste er at aggresjonen kan bidra til at barnet unngår å kjenne på vonde følelser som barna trenger å beskytte seg mot eller at viktige behov er berørt, som barnet ikke klarer å formidle eller som blir overhørt.

For noen barn er aggresjon altså et forsøk på å løse underliggende emosjonelle utfordringer og å bli sett, hørt, forstått og møtt på noe viktig. Andre ganger kommer aggresjon som et resultat av å bli urettferdig behandlet, krenket etter at personlige grenser er tråkket over og uten at barnet klarer å håndtere sinne og vise selvhevdelse på en adekvat måte.

Ikke like fort gjort som det er sagt

At barn blir aggressive, kan forklares med en kombinasjon av temperament, læringshistorie, at de oftere står ovenfor vansker de ikke klarer å løse, og at de har en hjerne og et følelsessystem som ikke er ferdig utviklet til å håndtere egne følelser alene (Giedd, 1999; Raine, 2002). Barn blir altså aggressive fordi de har lært at det virker, fordi de trenger sinne for å beskytte seg, eller fordi hjernen ber dem om å bli sinte i tide og utide – uten at de vet hvordan de skal stoppe og la være å slå.

Mange barn slår, biter og lugger når de egentlig vil ha oppmerksomhet, en klem, en is, er lei seg eller flaue. En del aggresjon hos små barn er helt naturlig og vanlig, og bare det å møte aggresjonen med nysgjerrighet og vennlighet kan hjelpe barnet.

Ikke like fort gjort som det er sagt, men det er utrolig hvor stor endring som kan komme bare av å iaktta den utrolige utviklingen og alle de små og store hindrene barna skal igjennom på vei til å bli voksen med beundring og begeistring.

Et undrende blikk og en villighet til å finne ut av hva som foregår på innsiden av barnet og hva det trenger, gjør det også lettere å håndtere krevende situasjoner uten å bli sterkt følelsesmessig aktivert selv. De fleste av oss foreldre har vanvittig mye kunnskap om barna våre når vi først vender blikket innover og forestiller oss at vi er dem – de kraftfulle barna våre som skriker og tordner og slår, av og til fordi de er triste, skamfulle eller redde.

Det er naturlig nok ofte slik at vi foreldre blir redde og bekymret for barn som ofte er aggressive, og vi kan kjenne på dyp skam over atferden deres.

Frykten og skammen kan få oss til å stramme inn på barnas frihet. Vi korrigerer gjerne både atferden og følelsene deres og prøver å prente gode verdier inn i dem.

Hvis du har et spesielt aggressivt barn eller jobber med foreldre som har aggressive barn, så trenger barnet først og fremst å bli møtt med forståelse og nysgjerrighet, og ikke nødvendigvis med rigide grenser og strenge beskjeder.

Blir aggresjon hos barn møtt med for brysk grensesetting kombinert med sinne eller avvisning, kan skam fremkalles eller forsterkes i barnet, noe som igjen kan øke den aggressive atferden. Én god måte å møte sinte barn på, er å bekrefte og gyldiggjøre følelsen av å være sint og samtidig sette sunne og fleksible grenser for den aggressive atferden.

Kilder

Baron, R. A. & Richardson, D. R. (1994). Human aggression (2. utg.). New York: Plenum Press.

Brandtzæg, I., Smith, L. & Torsteinson, S. (2011). Mikroseparasjoner. Tilknytning og behandling. Bergen: Fagbokforlaget.

Dodge, K. A. & Schwartz, D. (1997). Social information processing mechanisms in aggressive behavior. I J. E. Breiling mfl. (red.), Handbook of antisocial behavior (s. 171–180). New York: John Wiley.

Ferris, C. F. & Grisso, T. (1998). Understanding aggressive behavior in children. Psychiatry Publications.

Giedd, J. N., Blumenthal, J., Jeffries, N. O., mfl. (1999). Brain development during childhood and adolescence: a longitudinal MRI study. Nat Neurosci., 2(10), 861–863. doi:https://doi.org/10.1038/13158

Greenberg, L. S. (2002). Emotions in parenting. I L. S. Greenberg, Emotion-focused therapy: Coaching clients to work through their feelings (s. 279–299). Washington, DC: American Psychological Association.

Greenberg, L. S. & Paivio, S. C. (1997). Working with emotions in psychotherapy. New York: Guilford Press.

Hagen, A. H. V., Hjelmseth. V. & Austbø, B. (2019) Emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre – en lærebok for terapeuter og veiledere. Oslo: Gyldendal Akademisk.

LeDoux, J. (1998). The emotional brain: The mysterious underpinnings of emotional life. New Yprl: Simon and Schuster.

Meloy, J. R. (1988). The psychopathic mind: Origins, dynamics, and treatment. Northvale, NJ: Jason Aronson.

Raine A. (2002). Annotation: The role of prefrontal deficits, low autonomic arousal and early health factors in the development of antisocial and aggressive behavior in children. Journal of Child Psychology & Psychiatry & Allied Disciplines, 43, 417–434. doi:https://doi.org/10.1111/1469-7610.00034

Stiegler, J. R. (2015) Emosjonsfokusert terapi – Å forstå og forandre følelser. Oslo: Gyldendal Akademisk.