Vi trenger ikke alltid en klem eller fysisk nærhet. Men vi trenger å oppleve at noen ser oss

Jeg kunne skrevet flere avsnitt med antall skyhøye stressfaktorer i hverdagen, som alle oppstod i løpet av et par dager i mars – da verden ble fylt med blodrøde overskrifter, og vi fikk «Hurtigruta minutt for minutt» i ny innpakning: «Antall døde og korona-smittede per minutt» – barnehagen som stenger, økonomisk usikkerhet, familiemedlemmer i risikogruppen.

Listen er lang.

Den økende emosjonelle påkjenningen krever enorme ressurser.

For mange, inkludert meg selv, har det oppstått så vanskelige følelser at man begynner å frykte konsekvensene av dem:

• Skaper min utrygghet større utrygghet hos andre?
• Er jeg en belastning for andre når jeg er trist og lei meg?

Dersom svaret vi ender opp med er «ja» på slike spørsmål, begynner vi å stenge ned følelsene. Vi gjemmer dem bort i den mørke kjelleren inne i oss, og risikerer emosjonell avflatning, nummenhet eller depressive tendenser og uro.

Hun så meg

I forrige uke kunne jeg kjenne på tendenser til nettopp det.

I flere dager gikk jeg rundt i en 62 kvadratmeter stor leilighet og forsøkte å regulere følelsene mine på egen hånd. Jeg kjente behov for å isolere meg, jeg unngikk øyekontakt med samboeren min og holdt meg mer og mer for meg selv. Jeg behøvde trygghet og nærhet til de jeg er glad i, men jeg behøvde også å beskytte meg selv og andre fra mine følelser, som jeg var redd for kunne bli for mye. I flere dager vant sistnevnte behov.

Men de 62 kvadratmeterne gjorde meg også etterhvert en tjeneste. Det skulle vise seg å være vanskelig å skjule følelser 24 timer i døgnet fra en oppmerksom kjæreste. Rundt fredags-tacoen trykket hun uoppfordret på pauseknappen, og så meg i øynene. Hvordan går det med deg, Fredrik, sa hun med et mildt og interessert blikk. Hun lot meg ikke slippe unna.

Jeg kjente et økende trykk rundt øynene, i takt med at tårekanalene begynte å fylle seg opp. Overleppen min begynte å stramme seg i et automatisk forsøk på å holde igjen de følelsene som var i ferd med å komme igjennom.

Disse subtile muskelspenningene i ansiktet er vi mennesker veldig gode på å plukke opp. Det er som om vi har et emosjonelt røntgenapparat, som klarer å se gjennom disse forsøkene på å holde igjen, og som klarer å avdekke de følelsene som ligger bak.

Øynene hennes ble våtere. Hun hadde plukket opp hva som foregikk inne i den innestengte kjelleren min. Hennes empatiske avsløring av mine følelser gjorde det umulig for meg å ignorere hva som foregikk på innsiden av meg selv. Tårene kom igjennom, følelsene kom igjennom.

Hun ønsket å gi meg noe

Hun lente hodet sitt på skakke, i det hun så på meg med et blikk som sa «der var du, nå ser jeg deg. Nå ser jeg hvordan du har det». Der satt hun, en meter fra meg, men samtidig kunne det ikke bli emosjonelt nærmere. Akkurat nå var det så nært det kunne få blitt.

Med den enorme strømmen av følelser, visste jeg også med meg selv at jeg nå kunne ødelegge det hele ved å se vekk, bryte nærheten, som det alltid er så lett å gjøre når man er sårbar. Men i en kort stund tillot jeg meg selv i å være der med henne, tørre å stole på henne og la meg selv få kjenne på den omsorgen jeg vet hun kan gi.

Det kjentes ut som om jeg kunne lene meg tilbake og la følelsene ta overhånd, gode følelser, men også sorgen som ligger i savnet av nærheten. Ordtaket «det er så godt at det gjør vondt» kom til sin fulle rett.

Jeg kunne se at hun ønsket å gi meg noe, ønsket å hjelpe meg med følelsene.

Men akkurat da kjente jeg på at det var det å kun være i følelsene sammen med henne som gjorde godt – å komme opp fra den innestengte kjelleren. Jeg fikk endelig et avbrekk fra uroen, fra nummenheten, håpløsheten og fortvilelsen, og kunne heller få kjenne på en dyp menneskelig nærhet med en av de personene som betyr mest for meg, selv om det også gjorde vondt. Det var akkurat det jeg trengte.

Jeg gjemte meg

Samtidig er skummelt å vise sårbarhet, noe jeg hadde kjent på hele uken. Du må også leve med risikoen for å bli avvist, ikke bli tatt på alvor eller forstått. Derfor ligger det også en uro i å kjenne på og vise disse følelsene, og det kan føles beskyttende å holde det inne, eller å dempe følelsene for å slippe å måtte risikere avvisning

Midt i den emosjonelle strømmen kjæresten min og jeg begge kjente på, oppsøker jeg en klem hos henne. Det er jo lett å rettferdiggjøre – å oppsøke en klem når vi har det vondt.

Samtidig la jeg merke til at følelsene mine ble dempet. Det jeg for noen sekunder siden opplevde som nært, sårbart og viktig for meg å kjenne på forsvant i det jeg la kinnet mitt mot henne. Akkurat da forstod jeg ikke hvorfor, men når jeg nå tenker tilbake på det forstår jeg at frykten for å vise sårbarhet ble så sterk at jeg kjente behov for å gjemme den.

Nærhet og avstand

Tårene mine var ikke lengre synlige, og de blanke øynene hennes kunne jeg ikke lengre se. Den følelsesmessige kraften i at hun «så meg» var borte. Selv om jeg kanskje i det øyeblikket beskyttet meg mot en avvisning, var resultatet at jeg da også følte meg lengre unna henne nå enn da hun satt lengre borte.

Av og til trenger vi ikke en klem eller fysisk nærhet, men opplevelsen av at noen ser oss. Det gir meg også et håp i den situasjonen vi nå befinner oss i, hvor svært mange mennesker er isolerte fra fysisk nærhet med andre, og har en opplevelse av å være helt alene.

Ensomhet er ikke betinget av fysisk avstand. Vi kan kjenne oss trygge, ivaretatte og viktige selv om personen vi snakker med sitter langt unna eller over en skjerm.

Men nærhet oppstår ikke uten at vi selv oppsøker den. Det ansvaret må vi ta selv.