I den framstillingen som følger vil jeg ikke anvende eksempler fra det nåværende organisasjonslivet, men ty til teorier, forskning og mer historiske og dagligdagse eksempler. Selv om dette kanskje synes fjernt fra den hverdagen vi lever i, håper jeg at forbindelsen til det vanlige organisasjonslivet er tydelig nok.
Dette blir ingen behagelig lesning fordi artikkelen peker på skyggesider ved oss som mennesker, og at vi i grupper og organisasjoner er i stand til å utføre det utrolige, også i negativ forstand.
Ikke tro at historiens redselseksempler kan gjemmes bort i et skrekkabinett hvor de kan skjermes for ethvert slektskap til dagliglivets grelle faenskap. Det finnes klare paralleller mellom disse verdener. Sannsynligvis er det samme verden. Destruktivitet er en del av oss.
Historien – glemt og fortrengt?
Det finnes en historie verden har glemt. Rart nok, det skjedde for mindre enn et par generasjoner siden. Noen av oss ble minnet om den da helvete brøt løs i Seoul i 1992, Waco i 1993 og Fribourg i 1994, men vi velger å glemme. For historien om pastor Jim Jones og Jonestown er grusom (Forsyth, 1990; Weightman, 1983).
Pastoren grunnla på 1970-tallet en menighet i USA som fikk stor oppslutning, både i form av medlemmer og støtte fra politiske og forretningsmessige aktører. Menigheten vokste, som seg hør og bør i henhold til god organisasjonsteori, men samtidig gikk det rykter om utnyttelse og mishandling av medlemmer, samt at pastoren selv viste tendenser til stormannsgalskap. Jim Jones insisterte på å bli kalt Far, og de medlemmer som ikke fulgte menighetens regler, ble avstraffet fysisk foran menighetens forsamling, gjerne med en mikrofon dyttet opp til munnen så man kunne høre den angrendes lidelser og kvaler.
Etter en tid ble det politisk uholdbart for pastor Jim Jones å fortsette i USA, så han besluttet å flytte hele menigheten til et annet land og danne sitt Utopia. I jungelen i Guinea ble Jonestown bygget, et fristed for pastorens tilhengere hvor de uhindret kunne dyrke sin tro og sine overbevisninger.
I USA var likevel pårørende urolige, og de øvet derfor press på den amerikanske kongressen for å undersøke hva som skjedde i Jonestown. En kongressrepresentant, Leo Ryan, dro ned til Guinea med et følge og fikk bekreftet sine antakelser: Jim Jones holdt på som før.
Da Ryan dro hjem, bestemte noen av sektens medlemmer seg for å hoppe av og bli med kongressrepresentanten tilbake til USA. Imidlertid var noen av Jonestowns innbyggere bekymret for den rapporten som Ryan ville avgi, og de angrep Ryans følge på hjemreisen: Ryan, tre journalister og en avhopper ble drept.
Når gruppen ødelegger seg selv innenfra
Da Jim Jones fikk høre hva som var skjedd, må han ha innsett at Jonestowns tid var over. USA ville aldri godta et drap mot et medlem av Kongressen. Så hva gjør han? Avrunder han det hele, avskjediger medlemmene og flykter i sikkerhet?
Nei, han peker på en annen og gylden framtid. En ny æra kan nås i en annen tilværelse. Utopia kan fremdeles gripes.
Jim Jones beordrer samtlige innbyggere til å ta gift, så de i døden kan forenes i et større fellesskap. Over 900 mennesker tar sitt eget liv, barn og voksne. Noen blir tvunget til å ta giften. Noen blir skutt av sikkerhetsvakter. Når politistyrkene når fram til Jonestown, finner de likene strødd overalt i det lille Utopia. Liket av Jim Jones oppdager de ved hans hovedsete i byen, hvor det over stolen var inngravert: «De som ikke husker fortiden, er dømt til å gjenta den!»
Glemt og fortrengt. Historien er for utrolig og motbydelig til å huskes. Men den er ikke unik. Den gjentar seg gang på gang. Et beslektet fenomen finner vi når grupper eller samfunn ikke ødelegger hele seg, men bare deler av seg selv. Det handler om utryddelse av et mindretall, som ikke nødvendigvis behøver å være så lite. De ser annerledes ut, de tenker annerledes, eller man har fantasier om at de representerer avvik og potensiell fare. I storstilt skala kan de fjernes og utslettes, som i nazitidens holocaust eller Kampucheas massemyrderier.
Det som i fagterminologi kalles genocid, folkemord, er ikke alltid rettet mot en utenforstående gruppe, men vel så ofte rettet mot medlemmer av ens egen gruppe (Chalk & Jonassohn, 1990). Og man ødelegger gjerne en vesentlig del av seg selv, et tap som kan få katastrofale konsekvenser for totaliteten på lengre sikt. Når Stalin gjennomfører sine Moskva-prosesser som etter hvert utvikler seg til et dragsug av terrorvelde over hele Sovjetunionen, fjerner han ikke pestbefengte byller på samfunnets kropp, men de beste sider av samfunnet. I begynnelsen av annen verdenskrig hadde Sovjet et alvorlig problem fordi Stalin noen år i forveien hadde henrettet sine skikkeligste generaler.
I utrenskninger forblør samfunnet. Selve ødeleggelsen er ikke like total og momentan som i Jonestowns masseselvmord, men prinsippet er det samme: Samfunnet eller gruppen ødelegger seg selv innenfra. Dette er ikke et resultat av ytre farer. Det initieres av indre krefter. Grupper behøver ingen overveldende ytre fiende for å tilintetgjøres. De har mer enn nok skikkelighet til å klare det selv.
Destruktiviteten er der i oss alle
Så hvorfor skal jeg komme med disse dystre fortellingene i en tekst som egentlig handler om organisasjonsutvikling? Er ikke dette bare grelle enkelteksempler på at menneskeheten kan begå grove forbrytelser? Nei, dessverre er dette ubehagelige eksempler på et lite berørt tema i organisasjonsfagene: Organisasjoners utvikling følger ikke nødvendigvis en vekstkurve. Deres utvikling kan heller ikke bare ses som en gjenspeiling av tilpasningen til markedet. Det finnes et annet urovekkende alternativ. Organisasjoner kan følge en negativ utvikling, hvor de ødelegger seg selv innenfra.
Skrekkhistoriene ovenfor er bare ekstreme eksempler på den destruktiviteten mennesket innehar og foretar. Selvødeleggelse og utrenskninger skjer også uten dødelige utganger, men grunntrekkene er gjenkjennelige. Denne destruktiviteten får best grobunn når mennesker kommer sammen, i grupper og organisasjoner. Og dette er organisasjoners iboende faenskap.
Når jeg opererer som konsulent for organisasjoner, blir jeg stadig forbauset over hvor ofte organisasjoner styres av destruktive løp. Jeg har sett det så mange ganger at det ikke burde overraske meg mer, men det gjør det. Fordi det er få som ønsker en selvødeleggelse. Det er ingen som vil en prosess hvor organisasjonen på lang sikt mister oppdrag, markedsandeler, posisjoner, kompetente medarbeidere eller til og med går til grunne. Men noe settes i gang, man fanges inn i noe forferdelig fristende, og takten bare øker og øker.
Enkelte ganger sprekker disse historiene ut av sine hemmelige skjul, og offentligheten får et innblikk i hva som skjer. Maktkamper og strategislag dominerer. Aktørene blir besatt av å knuse en erklært motstander. Det kommer sjelden verdiskapinger eller solide krigsbytter ut av dette. Tvert imot får organisasjonene en slagside som det kan ta år å hele, hvis da ikke skaden er fatal. I norsk organisasjonsliv har vi opplevd småkriger med så forskjellige størrelser som Klassekampen og Bergen politikammer, og større kriger med giganter som UNI Storebrand, Aker RGI og Orkla. I samtlige tilfeller har media undret seg over de irrasjonelle og selvødeleggende aspektene i disse kampene. Hvor er det rasjonelle, langsiktige verdiskapende mennesket i disse prosessene?
Når talenter blir spist etter tur
I politikkens verden er det så mye mediafokus at det er lett å gjenkjenne disse prosessene. Høyre hadde på 1980-tallet et knippe med dyktige politikere, et mannskap som lovet godt for en strålende framtid. Men så ble de spist opp én etter én, ikke av hovedfienden i rosenes leir, men av egne krefter – nesten som en forvrengt karikatur av barnesangen om ti små negerbarn. Etterpå hadde Høyre et lederproblem, hvor de måtte plukke kandidater fra de midtre hyller i utvalgets oppstilling. Men det ble skapt innenfra. Vi har gang på gang sett at Høyre ikke har lært av historien.
I Fremskrittspartiet var de samme prosesser enda tydeligere på begynnelsen av 1990-tallet. Carl I. Hagen hadde over flere år alet opp en rekke kronprinser og kronprinsesser – unge, lovende – som var anerkjent på tvers av partigrenser. En fraksjonsstrid i partiet endte med at også disse ble spist i tur og orden, eller kanskje mer samlet som i et gedigent festmåltid på Bolkesjø. Enden på visen er at partiet ble mer sammensveiset enn noen gang, men muligens har det gått på bekostning av noe. Et sjikt med kompetente medarbeidere har forsvunnet, og de lar seg ikke uten videre erstatte av nye representanter. Partiet ble mer avhengig av sin partiformann enn på lenge.
Det er nesten noe Kong Lear-aktig over slike historier, en tragedie som påkaller medfølelse med den sittende konge som viste bort sine barn. (For øvrig omhandler flesteparten av Shakespeares stykker menneskets forunderlige evne til destruktivitet.) Og slik kunne jeg fortsette i det uendelige med museumsbestyrere i SV, Arbeiderpartiets intrigespill på 1970-tallet, de frommes favntak mellom Kåre Kristiansen og Kjell Magne Bondevik i Kristelig Folkeparti, og så videre.
Vi ser det tydeligst hos barn
Et vanlig svar på menneskets destruktive tendenser har vært at mennesket ikke bare er godt og søker vekst, men at det også er ondt og søker ødeleggelse. Dette er gammel kunnskap godt fundert i religion og myter. De antikke gudene utgjør et konglomerat av gode og onde sider. Verken Zevs eller Odin framstår som vennligsinnede bestefedre. Heller ikke jødedommens og kristendommens gud virker bare god, men også skremmende straffende og hevngjerrig til tider. Det er først i årenes løp at vi har splittet det gode og det onde i religion og myter, og i humanismens og opplysningstidens ånd har vi kanskje belt fortrengt den onde siden i mennesket.
Når Sigmund Freud i sin tid skisserte sin teori om menneskets psykologiske oppbygning, var han hovedsakelig opptatt av menneskets livsbejaende sider, spesifikt formulert i det han kalte livsinstinktet. Freud opplevde imidlertid mot slutten av sitt liv både den første verdenskrigen og 1930-årenes omveltende og ødeleggende forandringer. Både på grunn av sin jødiske herkomst, men også grunnet hans teori om mennesket, ble han tvunget av nazistene til å forlate Wien og søke tilflukt i London. Han utviklet et mer pessimistisk syn på mennesket og kompletterte sin teori med at men.n.esket også styres av et dødsinstinkt, Thanatos (Olsen & Køppe, 1981).
Mennesket drives ikke alene mot livsutfoldelse og vekst, men også mot død og ødeleggelse. Organismen søker mot sin opprinnelige utgangsform, den døde materien. Denne søken får konsekvenser både for individet selv og individets omgang med andre personer. Jeg kan rett og slett ødelegge for ødeleggelsens egen skyld og glede. Enhver som har lest Karsten Alnæs’ fascinerende roman Sabina (1994), kan følge psykonanalysens (men også menneskets egen) ferd mot å oppdage våre skyggesider.
Et slikt syn på mennesket er noe langt mer enn Bibelens paulinske utsagn om «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg». Her handler det faktisk om ødeleggelsen som en deilig opplevelse.
Vi ser det tydeligst hos barn. De har ikke utviklet de samme hemninger som oss voksne når det gjelder å utspille disse egenskapene. Barn kan ha en ekte glede av å plage dyr, av å langsomt og systematisk plukke fra hverandre fluens ben, mens de har en sadistisk og oppdagelsesmessig tilfredsstillelse av å observere hvordan fluen oppfører seg med et stadig synkende antall støttepilarer. Nesten som kattens lek med musen før måltidet inntas.
Men barn kan også glede seg uhemmet over å plage andre barn. Få ganger kan man se så mye utilslørt og utspekulert ondskap som når barn leker sammen. Dette behøver ikke få sitt uttrykk i fysisk vold. Utelukkelse, frastøting og mobbing holder lenge. Og barn vet eksakt hvilke knapper de skal trykke på for å få andre barn til å lide. Men tro ikke at dette dreier seg om primitive og uutviklede vesener som sårt trenger sosialisering og moralsk utvikling. Voksne er uendelig mer dyktige i å utøve disse kunnskapene når vi bare lar dem slippe til.
Hatets sjarm
Dette handler også om hatets sjarm. Undervurder aldri hatet som følelse. Det er langt sterkere enn kjærligheten. Kjærligheten kan forgå, men hatet kan vare evig. En forelskelse er et kortvarig bluss av intense følelser, men et hat kan pleies og tilbes i generasjoner. Vendettaenes historie er en eneste lang fortelling om hvor inderlig hat og hevntanker kan styre oss. Vi vet det selv når vi tillater oss å granske nærmere følelsene vi har for de mennesker som jeg opplever som fiender og motstandere. De er på mange måter gode fiender, mennesker jeg elsker å hate. Og jeg dyrker dette hatet. Jeg snakker om dem til stadighet. Jeg akker meg over deres umulighet og ondskap. Kan ikke noen redde meg fra denne verdens onde krigere? Men min tilværelse ville vært meningsløs uten dem. Hva skulle jeg gjort uten dem? De gir dagliglivets kjedsomhet innhold og spenning. Jeg har en forunderlig glede av å dvele ved den urett de har begått meg. Jeg kan bruke timer til å planlegge hevnaksjoner for å balansere regnskapet, og jeg har en ekte tilfredsstillelse ved å se at de går inn i de feller jeg har satt opp for dem.
Det er en ubehagelig, men også rar følelse, å oppdage disse sider i meg selv. Det er nesten som å snuble over et uoppdaget kontinent i mitt indre farvann. Jeg er blitt skremt av å se hva jeg er i stand til å gjøre. Tenk at jeg kan ha lyst til å denge opp mine barn når de er på sitt mest umulige, ikke for å sette grenser eller å straffe gale handlinger, men rett og slett for å ta ut den aggresjonen jeg har inni meg. Tenk at jeg kan regredere til huleboerens sinnsstemning og dra på gjengjeldelsestokt etter kollegaer som har krysset min sti og ødelagt mine ambisjoner og karrieremuligheter. Ødeleggelsens rus er en mektig rus. Den kjente psykoanalytikeren Heinz Kohut (1985) har uttalt at det er en måte å føle seg levende på. Om ikke annet, så lever jeg iallfall i krigserklæringens øyeblikk.
Dessverre stopper ikke denne utlegningen om menneskets urovekkende evne til ødeleggelse med de destruktive krefter på individplanet. Det blir verre. For disse kreftene ser ut til å få et større spillerom når mennesket er sammen med andre mennesker i grupper. Freud var selv inne på at mennesket regrederer i grupper. Vi mister hemninger, fraskriver oss ansvar og lar våre skyggesider råde. I grupper kan vi virkelig la var iboende faenskap komme til uttrykk, både fordekt og rått avkledt.
Destruktivitet i grupper
Freud lagde i sin tid sin egen skapelsesberetning, sin genesis-myte, om menneskets første samfunn. Den første stamme ble styrt av en urfader, en lederskikkelse som tok vare på menneskene i sin gruppe. Han innga trygghet og tillit, og de andre medlemmene i flokken hvilte i urfaderens favn. De stolte på ham og lot ham ta de avgjørende beslutninger for stammens levnet og framtid. I deres øyne var han den store far som ga liv og håp. Freud hevdet at denne historien gjentar seg til stadighet.1
I grupper søker vi alle etter en gudbenådet skikkelse som vi kan plassere alle våre bekymringer og usikkerhet hos, en fører som kan garantere oss inngang til en lykkelig tilværelse. Slike ledere blir store fordi vi gjør dem store, ja, vi trenger å forstå dem som store for at vi skal kunne leve en ansvarsløs og sikker tilværelse. I organisasjonslivet jakter vi på dem hver dag. Dypt inne i ethvert menneske finner vi etterfølgerens nesegruse beundring. Hvor er Moses som kan lede oss til det forjettede land hvor melk og honning flyter over i overflod?
Men et slikt knefall for autoriteter kan også fore til bestialske handlinger. Vi følger villig førerens befalinger og fraskriver oss ansvaret for handlingens konsekvenser og moralske innhold. Stanley Milgram gjennomførte flere eksperimenter på 1960-tallet hvor han undersøkte hvor langt mennesker villa seg styre av autoriteter til å begå ekstreme handlinger (Milgram, 1963; 1974).
Forsøkspersonen kom inn i et laboratorium hvor han ble presentert for en eksperimentleder kledd i hvit frakk samt en annen forsøksperson, som i virkeligheten var assistenten til eksperimentlederen. Eksperimentlederen forklarte at de skulle delta i et eksperiment som undersøkte straffens virkning på læring. Forsøkspersonen skulle ga inn i rollen som læreren mens den andre forsøkspersonen (eksperimentlederens assistent) skulle være eleven.
«Eleven» ble anbrakt i et rom ved siden av laboratoriet hvor han ble bundet fast til en stol og fikk elektroder festet til kroppen. «Læreren» skulle så fra laboratoriet lese opp en lang liste med ordpar over et høyttaleranlegg. Disse ordparene skulle «eleven» memorere. Etter dette ble «eleven» testet for læring. «Læreren» leste opp et av ordene i et ordpar, og «eleven» skulle ut fra fire alternativer velge det korrekte ordet som matchet det oppleste ordet. Svaret ble angitt ved å trykke på en av fire knapper, og «læreren» kunne dermed se hvilket svar som ble gitt.
Vi bukker under for autoriteter
Hvis «eleven» svarte korrekt, var alt greit. Svarte han feil, matte «læreren» gi eleven et elektrisk støt. Til å begynne med var det et svakt støt på 15 volt, men så økte strømstyrken suksessivt med 15 volt for hver feil «eleven» gjorde. Enden på skalaen var 450 volt.
«Eleven» fikk selvfølgelig ingen støt. Han var en medsammensvoren i eksperimentet. Og eksperimentet handlet ikke om læring, men om hvor villig den egentlige forsøkspersonen var til å følge autoritetens skikkelse i hvit frakk.
«Eleven» gjorde bevisst feil, noe som krevde at forsøkspersonen matte øke strømstyrken. «Eleven» begynte å skrike og sparke i veggen Når strømstyrken ble høy. Til slutt ble han stille og svarte ikke i det hele tatt (noe som krevde nok en straff og at «læreren» gikk videre til neste spørsmål på testen).
Eksperimentlederen satt hele tiden ved siden av «læreren», og hvis «læreren» nølte med å administrere støt, ville eksperimentlederen oppfordre ham til å fortsette. «Vær vennlig og fortsett», «Eksperimentet krever at du fortsette» eller «Du har intet annet valg, du må gå videre» ville eksperimentlederen si. Det var ingen sterke trusler, men bestemte ordrer gitt i et vanlig toneleie.
Hva gjør forsøkspersonen? Reiser seg opp og forlater laboratoriet i moralsk harme sa snart han får høre instruksjonen for forsøket? Nei, han blir sittende. Og han blir sittende lenge. I det opprinnelige forsøket forlot ingen av forsøkspersonene eksperimentet får strømstyrken kom opp i 300 volt, og 26 av 40 personer fullførte hele veien ut til 450 volt. Eksperimentet er gjentatt; i utallige variasjoner, på tvers av kulturer, og resultatet blir i det store og hele det samme. Vi bukker under for autoriteter, selv når de bare er vennlige og bestemte. Eller kanskje det er nettopp da vi følger dem.
Jeg-et fraskriver seg ansvar
Utgangspunktet for Milgrams eksperimenter var Eichmann-saken. Eichmann hadde vært byråkrat under Det tredje rike og administrert millioner av jøder og sigøynere til dødsleirene. Etter krigen flyktet han til Sør-Amerika, men ble kidnappet av israelske kommandosoldater som førte ham til Israel for rettergang.
Eichmanns forsvar var enkelt og klart: «Jeg fulgte bare ordre.» Men dette ble han dømt for. Mennesket har ikke lov til å fraskrive seg ansvar til autoriteter, spesielt ikke når du er på den tapende siden i en krig. For de fleste var Eichmanns svar moralsk forkastelig. Dette er interessant, Milgram spurte nemlig psykologer og psykiatere før han gjennomførte forsøket hva de antok ville bli resultatet. Ekspertene var skjønt enige: Ingen forsøkspersoner ville gå helt ut til 450 volt, alle vil stoppe før de kom til 150 volt! I ekspertenes verden har mennesket moralsk integritet, men i Milgrams laboratorium er vi ikke så veldig forskjellige fra Adolf Eichmann.
For en del år tilbake lot verden seg begeistre av filmen Dead Poet’s Society. Robin Williams spilte en kostskolelærer som med sitt kamprop «carpe diem» åpnet elevenes øyne for andre verdier og mål enn det de var vant til innenfor kostskolens strenge rammer. En venn av meg overrasket meg da han fortalte at dette var i bunn og grunn en forferdelig historie. Jeg syntes selv filmen var rørende. Men noe i det vennen min sa, ga gjenklang: «Så du hva denne læreren fikk elevene til å gjøre?» Ved sin allmektige posisjon snudde han deres tilværelse opp ned, og det fikk katastrofale konsekvenser for noen av dem. En tok livet sitt, og en annen ble sparket ut av skolen. Selv de velmenende og hyggeligste førere kan få oss til å foreta oss de rareste og minst gjennomtenkte handlinger.
Men grupper fremmer ikke destruktivitet bare fordi de avler autoriteter. Grupper har også en kapasitet i seg selv til å føre til galskap. Jeg fraskriver meg ansvar, ikke bare til autoriteter, men også til gruppen som en egen størrelse. I grupper kan jeg miste meg selv, min følelse av identitet og selvstendighet. Jeg blir oppslukt av de andre og følger massen. Som Heidegger pekte på, blir ingen seg selv, men alle blir den andre (Heidegger, 1962). I denne massetilværelsen vil jeg være i stand til å begå de mest ekstreme handlinger, både på godt og vondt.
Massepsykose og deindividuering
På folkemunne har vi et uttrykk vi kaller for massepsykose. Innen fagterminologi heter det deindividuering eller sosial smitte (Diener, 1979). Uansett er fenomenet det betegner, det samme. Under visse forhold kan mennesker i grupper glemme det å være et selvstendig individ til fordel for å smelte sammen med gruppen. Du blir en del av en eneste stor bevegelse, og det trigger deg både emosjonelt og sansemessig. Du opplever ting annerledes, nesten som i en rus. Du blir mindre opptatt av deg selv og hvordan du framstår for andre. Og hemninger forsvinner som dugg for solen.
Alle som har vært tilskuere midt i en supportergjeng under en spennende fotballkamp, vet hva jeg snakker om; det er en deilig, nesten utenfor kroppen-opplevelse. Men vi vet også at da kan det frykteligste skje. Du kan bli med på de verste handlinger som bryter med enhver anstendig forståelse av deg selv. Det finnes nok tilfeller av tribunevold til å understøtte dette argumentet. Og det er en altfor enkel, men kanskje svært hensiktsmessig forklaring å tro at dette skyldes noen få mistilpassede nynazistiske elementer. I massen forsvinner vi alle.
En bekjent av meg var en gang tilstede under Karl XIIs dag i Stockholm, pøbelens dag. Han fortalte at han og en kamerat med ett befant seg midt i en masse med mennesker. Plutselig, som på signal, snudde hele massen og løp i vill fart i én retning. Ingen hadde gitt noen ordre eller oppfordring. Massen bare løp som om den var et stort dyr. Så bråstoppet alle, tverrvendte og styrtet tilbake i samme retning. Min bekjente sa at det var en utrolig, nesten elektrisk atmosfære. Og med ett begynte de – ikke noen få personer, men mange – å knuse butikkvinduer. Han og hans kamerat forlot stedet.
Når du blir en anonym del av en større helhet, taper du din selvbevissthet. Spesielt hvis det er en høy grad av spenning i gruppen, og hvis gruppen føler seg som ett. Du styres av hva andre gjør, mens de andre i sin tur vil styres av hva du gjør. Anonymitet er nesten en forutsetning for at du skal bli smittet av massen. Anonymiteten blir et skalkeskjul for å glemme deg selv. Betegnende nok har flere grupper som utfører ekstreme handlinger innført uniformering som på et vis garanterer anonymitet. Ku Klux Klan dro lakener over hodet. Militæret har en lang historie med å anonymisere soldatene både med tanke på klesstil og grunntrening. Fotballsupportere har sydd sine egne uniformer. Uniformer har ikke bare en gjenkjennelsens funksjon. De skjuler også uniformens bærer i det de identifiserer bæreren som en del av en større masse, og dermed kan man fraskrive seg ansvar. Og dette gjelder enten uniformen er militærgrønn eller sykehushvit.
Men vi behøver ikke nødvendigvis uniformer. En vanlig tilværelse i organisasjonslivet kan være mer enn anonym nok (og i flere organisasjoner er den de facto uniformert nok også). individet kan bli oppslukt i organisasjonens strategiske satsninger og profittmaksimeringer. Eller individet kan bli tingliggjort i arbeidsprosessen, som et hjul i et maskineri (eller en nevrotransmitter i nervecellenes impulser, for å bruke moderne terminologi).
Organisasjonen gjemmer individet. Jeg blir fort en anonym størrelse i den kolossale helhet. Ikke så å forstå at jeg da hver dag blir med lynsjemobbere på å raide fattige og uskyldige. Men i gruppen mister jeg en del av meg selv. Jeg har lett for å følge andre og bli styrt av forhold utenfor meg selv. Og selv de små ettergivelser for gruppen er i slekt med de store knefall for massen.
Legg så til at de fleste organisasjoner vil ha vennligsinnede ledere som påkaller beundring og respekt, og som jeg stoler på som om de var fordekte urfedre eller urmødre. Hvem og hva blir jeg styrt av? Kan jeg bli fanget i noe der både mine og andres destruktive sider får fritt spillerom, og hvor den synergi som skapes, er noe belt annet enn det som vanligvis forbindes med dette ordet?
Destruktivitet og konstruksjoner
Er så mennesket styrt av ondskap? Er vi overgitt til massens krefter, viljeløst drivende med som et stykke vrakgods på et opprørt hav? Det pussige er at få personer vil beskrive seg selv som onde. Selv i ødeleggelsens handlinger distanserer jeg meg fra faenskapen og gir den rasjonelle årsaker. Kanskje er jeg blind for dybdene i meg selv. Kanskje er jeg for feig til å vedkjenne meg hva jeg faktisk gjør. Eller kanskje tror jeg virkelig at jeg selv ikke er destruktiv.
Vi bygger alle vår egen unike verden, en verden som gir mening og forståelse til hva jeg som et enestående individ opplever (Bjartveit & Kjærstad, 1996). Det er en verden sammensatt av konstruksjoner om hva som er sant og virkelig, hva som er årsak og effekt, hva som er rett og galt. Noen av disse konstruksjonene kan samsvare godt med den faktiske virkeligheten, noen kan passe sånn noenlunde, og andre kan være direkte gale.
Det finnes ingen entydig og klar sammenheng mellom min verden og den virkelige virkeligheten. Dette er ganske enkelt å oppdage i sosiale forhold der vi kan oppfatte ting totalt forskjellig ut fra våre ulike ståsteder. Men vi kan også se det i opplevelsen av rene fysiske forhold der vi faktisk bedømmer ting som størrelse, avstand, dybde og farge forskjellig. Virkeligheten slik den framstår for meg, er min egen private og unike virkelighet. Likevel innbiller jeg meg at min verden og mine konstruksjoner er sanne. Menneskets største selvbedrag ligger i at vi konstruerer vår verden, men vi later som om vi ikke gjør det.
Når jeg bygger virkeligheten, vil jeg også definere noe som godt og noe som ondt. Psykoanalytikeren Melanie Klein mente at et sentralt trekk ved menneskets verdensbygging finnes nettopp i at vi splitter verden i godt og ondt (Segal, 1974). Splittingen fungerer også som en forsvarsmekanisme som gjør en kompleks og vanskelig virkelighet enkel og forståelig. I en verden uten gråsoner står Gud og Satan mot hverandre, fiender i krig og næringsliv blir djevelens barn, ja, selv min kone kan i våre krangler opptre som den manifesterte ondskap. «There is an evil empire out there» var en sentral politisk uttalelse på 1980-tallet (med klar virkelighetsforankring i Star Wars-filmene). Vi leter etter knagger hvor vi kan henge ondskapens kappe. Vi ønsker en enkel todelt verden. Intet eventyr, ingen film eller såpeopera er fullendt før skikkelsene faller ned på hver sin side av splittingens knivsegg. Og med denne kniven kløver jeg også de mennesker jeg møter.
Splittingen mellom godt og ondt
Her dukker det også opp en annen komponent. Ettersom min verden er selvkonstruert, vil den nødvendigvis være forskjellig fra andre menneskers verden. Små forskjeller vil jeg overse og glemme, men de store forskjeller truer min virkelighetsoppfatning. Slike trusler medfører ikke at jeg uten videre forandrer min virkelighetsoppfatning og tilpasser meg. Tvert imot vil jeg forsvare mine konstruksjoner som om de var eksistensielle sannheter (hvilket de også er). De mennesker som har avvikende meninger i forhold til mine konstruksjoner, blir i beste falle eksotiske og annerledes. Hvis de lever ut sine konstruksjoner på tvers av mine, blir de uforståelige og i verste fall farlige. Da vil jeg ende opp med å kjempe for mine konstruksjoner, deres overlevelse og deres fyllestgjørelse.
I konstruksjonskamper aktiveres splittingen mellom godt og ondt, og det kommer vel neppe som noen overraskelse at jeg da definerer meg selv og mine allierte som gode. Jeg kjemper jo tross alt for sannheten – slik jeg ser den. Selv de som i kampens hete eksplisitt erklærer seg for onde, eksempelvis satanister, vil på en rar måte likevel forstå seg som gode fordi de slåss for sine egne definerte sannheter. Dermed har de retten på sin side. Konstruksjonskamper handler alltid om rett og galt.
I denne forvirrende sammenblandingen av fiendebilder og fundamentale sannheter, korstog og vantro djevler forblir likevel fokus forbausende klart. Hvis jeg tror at det onde eksisterer og har legemliggjort seg i andre mennesker, så forplikter denne troen. Det onde må ødelegges. Djevelen må bekjempes. Eller jeg må flykte så fort bena mine kan bære meg.
Det synes som om eldgamle forestillinger vekk.es til live. Gud kjemper mot Leviatan i tidenes morgen, og ved å vinne over det onde ødelegger han fundamentet for skapelsen og kosmos. Fugl Fønix står opp fra asken, og ut av tilintetgjørelsen vokser det fram noe nytt og vakkert. Og ikke minst gjenkjenner vi gjenklangen av offerritualet hvor noen ofres til en unevnelig størrelse for at fellesskapet skal gå videre. Under slike forhold knuser vi de fiender og fander vi maler på veggen. Stalin henretter Zinovjev, Kamenev og Bukharin. Hitler stikker ned Ernst Rohm og hans kumpaner på de lange knivers natt. Og fraksjoner i organisasjoner vasker tavlen ren for annerledestenkende i ledelsen. Før eller senere er det noen som mumler at man lager ikke en omelett uten å…
Avvikere og truende elementer
Men dette er redselseksempler. De samme prosesser gjør seg like gjeldende i vakre historier og drømmer om fred og fordragelighet. Nesten enhver drøm om Utopia ender med at avvikere og truende elementer må elimineres eller utryddes. Det vokser fram et jernhardt regime hvor noen vet hva som er best både for den enkelte og fellesskapet. Historien om Jim Jones er faktisk også historien om en person som ønsket det beste for sine medmennesker. Frykt visjonære ledere. Frykt enhver person som reiser seg opp og utbasunerer «I have a dream». Når drømmen virkeliggjøres, krever sannheten sitt. På veien mot den gylne framtiden faller ofte de som fantaserer om andre reiseruter, eller de som fingrer med nødbremsen på toget i full fart. Målet helliger middelet.
Problemet er selvfølgelig at heller ikke den definerte motstanderen ser seg selv som den onde. Dermed blir det to selvopplevde gode krefter som kjemper mot hverandre. En destruktiv handling gjengjeldes med en annen destruktiv handling, hvorpå ny gjengjeldelse følger. Men gjengjeldelse og hevn følger ikke sirkelens løp. De følger spiralens løp. Vi gir alltid igjen med samme kraft som i det slaget vi ble rammet av – pluss litt til. Destruktiviteten eskalerer. Vi blir fanget i en malstrøm som trekker oss nærmere og hurtigere inn mot det sentrum hvor alt er ødeleggelse.
Når vi ser på destruktivitet på denne måten, kommer individets ødeleggende impulser i bakgrunnen. Kanskje er dette enda mer skremmende. Vi star her overfor en ødelegger som ikke opplever seg selv som ond eller umoralsk. Tvert imot vil ødeleggeren identifisere seg selv som en forkjemper for det gode og det rette. Hvilke krigere og råtasser i nærings- og organisasjonsliv oppfatter seg selv som moralske forkrøplede individer eller djevelens barn? Til og med Machiavelli forutsetter at fyrsten er grunnleggende god (de Grazia, 1989; Machiavelli, 1988). Når vi knuser våre motstandere i intrikate politiske spill, kan vi nok føle snev av skyldfølelse og moralske betenkninger, men de fordunster fort i skinnet av gjengjeldelsens rettferdighet eller i hellige overbevisninger om at Jerusalem må inntas.
Kampen mot barbariet
Så hvordan kan vi tøyle disse navnløse kreftene? Hvordan skal vi få bukt med slike mørke sider i oss selv? Når vi risikerer at grupper og organisasjoner ikke kontrollerer slike krefter, men faktisk kan forsterke dem? Hvordan kan man stoppe sannhetens forkjempere, når sannhetens motstandere blir fiender som må ufarliggjøres?
Da Vesten erobret verden i imperialismens tidsalder, ble man flere steder slått av de innfødtes voldelige og barbariske handlinger. Lemlestelse, massedrap og grusomheter sjokkerte i møte med fremmede kulturer. (Na behøvde det kanskje ikke ha vært et så voldsomt sjokk ettersom det fantes klare paralleller både i Vestens samtidige og fortidige historie.) Overveldet av de primitives barbari påpekte Rudyard Kipling hva han kalte «the white man’s burden», Vestens plikt til å sivilisere de innfødtes verden. Sivilisasjonens framvekst skulle temme barbariet.
Dette er fremdeles vårt håp. Med økende kunnskap og mer fornuft skal vi tøyle de forferdelige kreftene inne i oss selv. Noen ganger vil riktignok primitive impulser bryte igjennom og forårsake forferdelige hendelser, men i det store bildet kan fornuft fange faenskapen. Mennesket må siviliseres i økende grad. Kanskje vil vi i en nær framtid kontrollere destruktiviteten, både de katastrofelignende hendelser og de mindre ødeleggelser i hverdagens organisasjonsliv. Fornuften må seire.
Gid det var så vel. Og jeg ønsker virkelig å håpe og tro på det. Men allerede Freud pekte på sivilisasjonens og kulturens ubehag. Sivilisasjon, systemer og fornuft kan kontrollere individets drifter og impulser, men det blir en tvangstrøye som setter lås og slå på krefter som ikke lar seg fange. De vil bryte løs og frigjøre seg selv, fordi de er uatskillelige deler av oss som mennesker. Kanskje vil disse kreftene i sivilisasjonens framvekst få en fordekt og enda farligere form enn tidligere. Interessant nok kjennetegnes massedrapene i det 20. århundre ved et nytt fenomen som man aldri har sett før i tilsvarende grad (Chalk & Jonassohn, 1990).
Ved inngangen til det andre årtusen hadde vi klart å sette barbariet i system. Aldri har massedrap blitt utført så effektivt som under nazitidens holocaust. Med tysk presisjon og orden ble det hele byråkratisert til en upersonlig, velsmurt maskin. Borte var blodpøler, blindt raseri og kløvde skaller. Inn kom saksbehandling, moderne teknologi og samlebandets prinsipper. Større kunnskap og større fornuft ga enda større faenskap. Ja, faktisk en enda farligere faenskap ettersom offeret ble tingliggjort og distansert fra ødeleggeren.
Men kan da ikke fornuften redde oss? Er ikke tross alt historien kjennetegnet av at humanistiske og fundamentale menneskerettigheter vokser proporsjonalt med økt kunnskap og rasjonalitet? Vil ikke bare det å lese en tekst som dette i seg selv bidra til at vi kan begrense destruktivitetens omfang? Dette er opplysningstidens ideal hvor man tror at demoner kan fordrives med viten. I dette perspektivet vil mennesket forandre seg alene ved å bli opplyst av kunnskap.
Jürgen Habermas (1984) fører dette videre når han setter sin lit til det han kaller kommunikativ rasjonalitet. I kommunikativ rasjonalitet møtes mennesker under likestilte forhold, fri fra maktstrukturer og fengslende systemer. Et argument vil bli vurdert og etterprøvd for hva det er, ikke på bakgrunn av skjulte agendaer og forutinntatte sannheter. Argumentets egen styrke avgjør om det står eller faller. Det er en tro på at rasjonalitet er det beste botemiddel mot irrasjonalitet. Men er ikke dette rosenrøde forhåpninger tatt i betraktning av alt som er sagt før? Blir det ikke et ønske om at lammet skal argumentere seg fri fra løvens glupske appetitt for deretter og ga gressende sammen i fredelig fordragelighet? Det er en vakker visjon, men kanskje ligger den nærmere en himmelsk virkelighet enn en jordisk tilværelse.
Undervurder aldri hatet som følelse.
Hvor ender vi?
Jeg vet jeg burde avslutte med å komme tilbake til utgangspunktet. Jeg burde gjenta hvor forferdelig mennesket kan være, og at dette ikke bare er isolerte tilfeller i menneskets historie, men at det er en særdeles aktuell problematikk for enhver moderne organisasjon. Min konklusjon er klar: Gitt menneskets destruktive evner, gitt gruppers forsterkende effekt på destruktivitet, gitt vår vilje til å kjempe for våre selvkonstruerte sannheter, så er det galimatias å tro at disse prosessene ikke lever og virker i det vanlige organisasjonslivet. Og så skulle jeg si: Vi må være oppmerksomme på slike fenomener for å bekjempe dem. Men jeg klarer ikke helt å si det. Det ville selvfølgelig legitimere det jeg har skrevet.
Kunnskap og bevisstgjøring blir hjørnesteinene for mestring. Jo, sikkert. Sann må det også være. Men det er noe i meg som sier at det ikke er sann, eller ikke bare sann. Kanskje er denne faenskapen, som vi utspiller så mesterlig i lag med andre mennesker, en så integrert del av oss at den alltid vil være der. Kanskje biter verken opplysning, systemer eller fornuft på den. Kanskje vi bare får leve med at det er sann vi er som mennesker.
Steinar Bjartveits artikkel «Organisasjoners iboende faenskap» ble opprinnelig publisert i Doksrød, H. (red.) (1998). Kunnskap i arbeid – status og fremtidsbilder. Oslo: Tano Aschehoug.
Kilder
Alnæs, K. (1994). Sabina. Oslo: Aschehoug.
Bjartveit, S. & Kjærstad, T. (1996). Kaos og kosmos. Byggesteiner for individer og organisasjoner. Oslo: Kolle Forlag.
Chalk, F. & Jonassohn, K. (1990). The history and sociology of genocide. New Haven: Yale University Press.
de Grazia, S. (1989). Machiavelli in hell. Princeton: Princeton University Press.
Diener, E. (1979). Deindividuation, self-awareness, and disinhibition. Journal of Personality and Social Psychology, 37, 1160–1111.
Forsyth, D. R. (1990). Group Dynamics (2. utg.). Pacific Grove: Brooks/Cole.
Freud, S. (1990). Totem and taboo. Moses and monotheism: Three essays. I J. A. Stacey, A. Richards & A. Dickson (red.), The Penguin Freud Library (Vol. 13). London: Penguin.
Freud, S. (1991). Group psychology and the analysis of the ego. Civilization and its discontents. I J. A. Stacey, A. Richards & A. Dickson (red.), The Penguin Freud Library (Vol. 12). London: Penguin.
Habermas, J. (1984). The theory of communicative action. Vol. I: Reason and the rationalization of society. Boston: Beacon Press.
Heidegger, M. (1962). Being and time. Oxford: Blackwell.
Kohut, H. (1985). Self psychology and the humanities. New York: W. W. Norton.
Machiavelli, N. (1988). Fyrsten. Oslo: Aventura.
Milgram, S. (1963). Behavioral study of obedience. Journal of Abnormal and Social Psychology, 67, 371–378.
Milgram, S. (1974). Obedience to authority. New York: Harper & Row.
Olsen, O. A. & Køppe, S. (1981). Freuds psykoanalyse. København: Gyldendal. Segal, H. (1974). Introduction to the Work of Melanie Klein (2. utg.). New York: Basic Books.
Weightman, J. M. (1983). Making sense of the Jonestown suicides: A sociological history of peoples temple. New York: E. Mellen Press.
- Freud tolket selv både religioner og historiske hendelser innenfor legendens psykologiske kontekst. Allmektige guder og eneveldige herskere bli således framstilt i et annet lys som muligens gjør dem mer psykologisk forståelige. Hans legende om urfaderen fortsetter imidlertid også med et destruktivt element. Urfaderen har (selvfølgelig nok ettersom dette er Freuds påfunn) enerett på stammens kvinner. Derfor rotter sønnene seg sammen i et komplott hvor de som gruppe begår det første fadermord. Denne destruktive handlingen fører likevel ikke til kaos og oppsplitting av stammen. En ny urfader trer i stedet fram. En av sønnene går inn i rollen som stammens overhode, og dermed fortsetter menneskets søken etter og tiltro til autoritetsfigurer. [↩]