Som psykolog har jeg erfart at mange gjør alt de kan for ikke å gråte. Mange sier det med egne ord, at de sjelden eller aldri gråter. Og hvis de befinner seg i en situasjon hvor de mot formodning ikke greier å holde igjen, trekker de seg tilbake og feller en tåre i smug. De synes det er flaut, og forteller seg selv at det ikke er vits i å grine over ting de ikke får gjort noe med. Jeg vil fortelle deg noe annet.

Å gråte er det vi gjør når vi føler oss triste. Når vi er triste, trenger vi trøst, støtte og forståelse fra oss selv og de rundt oss. Noen ganger er det nok å trøste seg selv, andre ganger trenger vi kontakt med andre.

Tristhet og gråt er et signal fra nervesystemet om at vi lengter etter noe eller noen. En klem. Ei hånd å holde i. En jobb. En kjæreste. En venn. Et meningsfylt liv.

Bli bedre kjent med behovene dine

I terapi stiller jeg spørsmål som utløser tårer. Jeg gjør det fordi det å komme i kontakt med tristhet hjelper oss å finne ut av hva vi trenger.

Det forundrer meg hvor mange mennesker som har lært å unnskylde seg med en gang tårene presser på. Ikke sjelden kombineres unnskyldningen med en latterliggjøring på egen bekostning: «Herregud, sorry, altså».

Mange av oss er redde for ubehaget gråten vil skape hos andre. Hvis tårene flommer over under morgenmøtet på jobb, kan det gjøre folk usikre og føre til at de trekker seg unna deg. At folk rygger når du gråter er det motsatte av hva du har behov for, så frykten for avvisning er en god grunn til å trykke tårene ned. Men selv om du mestrer kunsten i å undertrykke følelser, betyr det ikke at de fordufter.

På kontoret mitt står Tork Extra Soft-lommetørkler alltid beredt, og jeg sitter klar for å høre. Allikevel er det så mange som unnskylder seg den første timen. Skammen, en annen følelse, står som en portvokter.

De fleste jeg møter i terapi blir etter hvert tryggere på at det er normalt og lov å gråte. Da slutter de også å unnskylde seg, og tårene tiltar i styrke.

Gevinsten er ofte enorm. De får anledning til å bli enda bedre kjent med seg selv. De forstår bedre hva det er de har behov for i livet fordi de i større grad er i kontakt med hele seg.

Livet kan være noe dritt

Når folk kvier seg for å gråte hos psykologen, blir jeg bekymret. Hvor lite gråter vi da ellers? I en del familier er det ikke rom for å gråte eller vise følelser i særlig grad. En slik kultur slår beina under det enorme potensialet som ligger i å kunne gjenkjenne og uttrykke normale menneskelige grunnbehov. Behovet for å bli elsket og akseptert akkurat som vi er.

Min oppfordring er derfor like enkel som den er vanskelig: Gråt gjerne over dine lengsler og tap. Gråt over at du fikk sparken. Gråt over farmor selv om det ikke henter henne tilbake. Gi deg selv lov til å være trist og møt deg selv med empati. Anerkjenn at livet kan være noe dritt, og snakk om de vonde følelsene med noen du stoler på.

Våg å nærme deg andre når du har det vondt, og våg å komme andre i møte når de har det vondt. De sårbare følelsene er nøkkelen til å forstå deg selv og de rundt deg bedre.

Gråt gjerne over spilt melk. Vi står alle i det samme sølet.