Et sentralt aspekt ved høykonflikt er hvor mye konflikten må eskalere før den er høy. Her har vi nok et spørsmål vi ikke kan svare generelt på, men må foreta en konkret helhetsvurdering av den enkelte konflikten. Dilemmaet mekler står overfor er tilsvarende: Hvor kald er en person før hun fryser? Det er ikke objektive, men subjektive kriterier som avgjør det. Noen tåler mer enn andre, og det er observasjonen mekler gjør av den enkelte subjektivt sett og samspillet mellom partene konkret, som er avgjørende i vurderingen av om det er en høykonflikt. Både hyppighet, varighet, intensitet, fastlåsthet og grad av destruktiv konfliktadferd fra den enkelte og i samspillet er viktige vurderingskriterier for om konflikten totalt sett blir vurdert som høy.
Her vil jeg vil utdype de seks mest sentrale elementene som hyppig er utslagsgivende i høykonflikt:
- Sterk avhengighet mellom partene
- Intense emosjoner er i sving
- Høyt nivå av fiendtlighet
- Maktmisbruk
- Store psykiske avvik
- Involvering fra støttespillere
Det betyr ikke at alle disse kjennetegnene må være til stede for å karakterisere konflikten som høy, og det betyr heller ikke at min oversikt er uttømmende, men som oftest er flere av faktorene til stede i den enkelte høykonflikten.
Sterk avhengighet mellom partene
På det relasjonelle planet handler oftest høykonflikt om en stor avhengighet mellom partene. Avhengighet er ikke bare følelsesmessig, men kan være økonomisk, sosialt eller praktisk. Jo flere former for avhengighet, og jo mer krevende avhengighet konflikten baserer seg på, desto mer utfordrende er konflikten å håndtere. Den ene eller begge partene klarer ikke eller vil ikke slippe konflikten.
Kressel og kolleger (1980) var av de første som forsket på familiemekling. De fant at den største utfordringen var par som var «enmeshed», det vil si viklet inn i hverandre, som å sitte fast i et nett. Slike par hadde et ekstremt høyt konfliktnivå, og det emosjonelle klimaet mellom disse parene var det verst tenkelige. Slik avhengighet innebærer en sterk tilknytning som lett fører til høykonflikt. Det er mange måter å være viklet inn i hverandre på uten å være et par som gjør at konflikten kan bli høy på mange ulike konfliktarenaer. Deler partene en tomannsbolig som er vertikaldelt, er de på mange måter mer viklet inn i hverandre enn to eneboliger med hver sin tomt. To som er dypt engasjert i frivillig arbeid for en sak de begge brenner for, får mange felles arenaer å mene noe om. Når begge partene er svært opptatt av sitt fag og jobber på det samme fagfeltet i en virksomhet, kan de få tilsvarende utfordringer. Når partene i begge de to sistnevnte eksemplene har sin identitet sterkt knyttet til sitt engasjement, blir den følelsesmessige tilknytningen sterk. Konflikter som følge av uenighet kan da bli intense og lett eskalere.
Intense emosjoner er i sving
Høykonflikt er preget av intense emosjoner, det være seg hat, sinne, sårethet, frykt, angst, tristhet eller sorg. Emosjonelle reaksjoner kjennetegnes ikke av fornuft og blir derfor utfordrende og viktig å takle i meklingsprosessen.
Sterke eller intense emosjoner, som er typiske for høykonflikt, trenger ikke å komme direkte til uttrykk. Mens noen parter er ekstroverte, er andre introverte. De ekstroverte, som er intenst emosjonelle er ukontrollerbare i sine ord i en utagerende adferd, og de slipper spontant ut det de har inni seg. Det er et sterkt indre press som gjør at de ikke tenker over konsekvensene av adferden før de handler. De sterke emosjonene gjør at fornuften kobles ut, slik at de ikke har sjanse til å vurdere sine spontane utbrudd.
Mekler må heller ikke undervurdere intensiteten i emosjoner som ikke kommer til uttrykk ved høyt volum. Iskald, taus front, kan være krevende å takle og dekke over en like intens indre emosjonell tilstand som den ekstroverte har. En introvert vil ha en sterk protest mot den andre, og viser protesten ved ikke å si eller gjøre noe. Den introverte trekker seg i kommunikasjonen. Tilbaketrekningen kan være lydløs og fastlåst. De introverte nner ikke ord som kan dekke følelsene, eller de er så forbannet at de stra er den andre med ikke å ville si noe. Mange har også erfart at det ikke nytter å si noe, for det de sier vil ikke bli forstått eller lyttet til. Den erfaringen de har med seg gjør at de heller ikke tror at mekler vil forstå.
Den introverte kan være matt og har ikke kapasitet fordi vedkommende bruker så mye energi på å kontrollere emosjonene. Mens den ekstroverte ikke tenker før handling, vil den introverte være redd for konsekvensene av å handle og blir derfor stille. Den introverte føler seg svak i forhold til den andre og taper den verbale kampen. De ekstroverte reagerer instinktivt på en aksjon. De introverte er redde for andres reaksjoner. Derfor har de lært å holde kontroll over sine reaksjoner, de reagerer ikke instinktivt, men skjult. De introverte vil enten holde reaksjonen inne i seg, eller delvis vise at de er enige med den andre personen. Det skjer ikke fordi de reelt sett er delvis enige, men de gir en falsk presentasjon for å beskytte seg av redsel for å få en negativ reaksjon tilbake hvis de sier det de virkelig mener. Sterke emosjoner, enten de er uttrykt eller holdt tilbake, er et symptom på et underliggende forhold vi må forstå som er den egentlige årsaken til høykonflikten.
Høyt nivå av fiendtlighet
Høykonflikt preges nesten alltid av gjensidig eller ensidig mistillit. Dette kombineres ofte med en manglende evne eller vilje til å se den andre partens perspektiv på konflikten og manglende ansvar for eget bidrag. Den negative innstillingen til den andre gir seg vanligvis uttrykk i en gjennomgående vanskelighet med å kommunisere konstruktivt. Et konfliktopptrappende språk med kritikk og anklager er et typisk kjennetegn på høykonflikt. Partene har store problemer med å samarbeide.
Høyt nivå av fiendtlighet overfor den andre parten er ofte et kjennetegn, hyppige og skarpe beskyldninger og gjensidige negative karakteristikker. Ikke minst foregår det negative fortolkninger av hverandre, som er uttrykk for fiendtligheten. Oppfatning av hva som har skjedd er stort sett helt ulikt mellom parter i høykonflikt. Svart-hvitt-tenkning er snarere hovedregelen enn unntaket. Den ene parten idealiserer sitt eget ståsted og svartmaler den andres. Også forsvar og tilbaketrekningsmanøvere av ulike slag er hyppige ingredienser.
Graden av disse mønstrene har betydning for vurderingen av om det er en moderat eller høykonflikt. Når begge bebreider hverandre, er det ikke nødvendigvis lik skyldfordeling slik det ved første inntrykk ser ut som. Det hender ikke sjelden i høykonflikt at den ene har god grunn til å legge skylden på den andre som i realiteten har skapt en falsk anklage. Som profesjonell konflikthåndterer må vi være varsomme med raskt å konkludere med at begge parter har et betydelig bidrag til at det er konflikt.
Maktmisbruk
I høykonflikt forekommer det ofte misbruk av makt. Den negative maktbruken kan innebære fysisk og/eller psykisk vold. Både den fysiske og psykiske volden kan være åpen eller skjult. Oftest foregår det meste av vold skjult for omverdenen og er derfor en stor utfordring for mekler å få frem i dagens lys. Volden kan være situasjonell, relasjonell eller hovedsakelig knyttet til en personlighetskarakter. Den kan være vedvarende eller kortvarig, fra en mildere form til en alvorlig grad. Ofte kan det være innslag av alle ingredienser. Vold er sjelden uavhengig av konteksten partene befinner seg i og må derfor vurderes som en del av hele konfliktbildet. Det er også helhetsbildet som må vurderes når mekler skal beslutte om volden gjør at saken ikke er egnet for mekling. En vanlig form for maktmisbruk er når en part har til hensikt å kontrollere, sabotere eller underkjenne andre.
En alvorlig form er når en eller flere vil presse et individ ut, enten det er fra jobben eller i privatlivet. Det skjer både på skolen, i familien eller blant venner på fritiden. En person skaper på ulike indirekte måter en så håpløs tilstand at det blir umulig å være der for dem som blir rammet. Ungdom kan få tilpasningsvansker i familien eller på skolen. Voksne kan få helt uholdbare forhold i arbeidslivet ved at de blir forsøkt presset ut. I slike situasjoner brukes ofte subtile mekanismer for å skyve bort andre som den ene parten opplever som en utfordring å takle. Psykologisk kunnskap om slike mekanismer må mekler tilegne seg slik at hun gjenkjenner ulike former for alvorlig maktmisbruk.
I en del saker er det også situasjonen som lokker frem sider i parter som gjør at koflikten eskalerer. Men det er ikke til å stikke under stol at det dessverre ofte er involvert personlighetsfaktorer hos den ene eller begge partene som gjør at konflikten blir høy og krevende å takle. Vi må under overflaten av konflikten for å oppdage dette. Det viktigste er at vi er åpne for ulike hypoteser i forståelsen av den konkrete konflikten. Problemstillingen, vanskelig person eller situasjon, er viktig og krevende, og må alltid være intakt hos mekler.
Store psykiske avvik
Ikke alle høykonflikter er preget av en intens relasjonell konflikt. Også store psykiske individuelle avvik eller personlighetsforstyrrelse hos den ene, eller begge partene, kan være årsaken til at konflikten blir høy. Ulike former for kognitive eller emosjonelle dysfunksjoner kan gjøre at det låser seg helt. I noen saker er det evnen det skorter på, i andre viljen til å samarbeide konstruktivt. Også i saker der en eller begge partene er hjelpeløst fanget i et mønster, kan konflikten eskalere til utopiske høyder.
Av og til er det slik at den ene vil samarbeide og løse konflikten, mens den andre ikke vil eller mangler evne. Som mekler må vi være forberedt på å møte parter som er i grenselandet mot det abnormale. Noen vil også være abnormale på en slik måte at de ikke egner seg for mekling. Fordi en del mennesker nærmer seg det abnormale, er det viktig at mekler har psykologisk kunnskap som gjør at hun kan forstå ekstrem adferd. Hvordan personer som nærmer seg psykopatisk adferd kan dempes slik at konflikten ikke fører til en brennende amme, er et sentralt og utfordrende tema i høykonfliktsaker. Å iaktta og sortere ut personer det er mulig å påvirke i retning av konflikthåndtering fra dem vi ikke kan mekle, er et tema mekler må erverve seg kunnskaper om. Når noen er svært rigide, er de på kanten av psykopati. Rigiditeten kommer til uttrykk både i ord, formuleringer, tonefall, mimikk og kroppsspråk. Å forstå hva rigiditeten er uttrykk for og hvordan mekler kan hjelpe parter til å gjøre sitt ståsted mindre urokkelig blir en viktig utfordring. Stort sett vil mekler ha rikelig med erfaring fra mennesker som konstaterer at «sånn er jeg» eller «sånn må det være» og er ikke på noen måte åpen for endring.
Videre kan konflikten mellom partene bli forsterket, og derved bli høy, når en part har fått støtte fra andre i prosessen. Venner, naboer, kolleger eller familiemedlemmer kan involvere seg. Både sakkyndige, barnevernsansatte, øvrige helse- og sosialarbeidere, advokater og ulike offentlige etater kan også ha tatt standpunkt i favør av den ene parten uten at saken er tilstrekkelig utredet. Særlig når den ene parten kan kunsten å manipulere og en fagperson glemmer å analysere hva som foregår, kan den profesjonelle urettmessig støtte den manipulerende og bli unødig bombastisk fra sitt ståsted (Haugli & Nordhelle, 2014; Nordhelle, 2010, 2011).
Ikke alle høykonflikter bør mekles
Er det noen konflikter som er så krevende at de ikke bør mekles? Selvfølgelig. Ingen saker er like, heller ingen parter eller meklere. Det viktigste for mekler er å stille seg spørsmålet i enhver sak om den ikke bør mekles, og holde det levende gjennom hele meklingsprosessen. Da har mekler best forutsetning for å oppdage om konflikten bør mekles eller ikke underveis. Bruk av screening i startfasen av mekling for å sortere ut saker som ikke er egnet til mekling blir også anvendt av noen meklere.
Av og til oppdager mekler først at konflikten ikke er egnet for mekling før litt uti meklingsprosessen. Andre ganger er det et tema umiddelbart i startfasen, gjennom opplysninger som kommer frem eller observasjoner som mekler gjør. Det gjelder å avdekke faktorer som har betydning for om en sak ikke bør mekles så tidlig som mulig i prosessen for å unngå å legge sten til byrden for den parten, eller begge parter, som blir svært belastet av en prosess som ikke fører til bedring av konfliktklimaet mellom partene. I en konflikt som ikke er egnet for mekling, er det også fare for at mekler medvirker til et resultat som blir feil fordi det ikke baserer seg på riktige premisser.
Å stille absolutte krav for visse kriterier som gjør at saken ikke er egnet for mekling, kan være «å skylle barnet ut med badevannet». Tor-Johan Ekeland (2010) påpeker for eksempel at det er for enkelt å si at saker med fysisk og psykisk mishandling, trusler, rus, store psykiske avvik og kaos ikke egner seg for mekling. Han formidler at empiri tyder på at det kan foreligge elementer av dette og likevel bli en konstruktiv dialog. Jeg har også fra min praksis som mekler en rekke eksempler på at det er mulig å mekle der slike temaer er del av meklingsprosessen.
Det er ikke mulig å gi et uttømmende svar på spørsmålet om konflikten er egnet for å håndteres i mekling ettersom det er mange ulike faktorer som gjør seg gjeldende i vurderingen. Det er heller ikke mulig å oppstille en kasuistikk for type tilfeller vi ikke skal mekle, for det er gradsforskjeller i alvoret av den enkelte faktoren som taler i retning av at mekling bør unngås. Også summen av alle faktorer som er ugunstige kan slå inn med varierende styrke avhengig av ulikhet med hensyn til den konkrete konflikten, partene som er involvert og hvem som er mekler.
Forpliktelse og motivasjon
Tor-Johan Ekeland (2010) hevder at det som avgjør om en konflikt kan mekles eller ikke, er partenes forpliktelse og motivasjon. Dette er viktigere enn konfliktnivået i seg selv. Det er et viktig poeng han fremhever i forhold til om saken bør mekles. Hvorvidt partene er motivert eller har forpliktet seg til å delta er imidlertid ikke alltid like enkelt å vurdere.
Høykonflikt preges nesten alltid av gjensidig eller ensidig mistillit.
Mange meklinger er et alternativ til rettens dom. Mekling foregår både utenfor og innenfor retten. Det er prosessen vi benytter og ikke hvor det skjer, som avgjør om det er mekling som foregår. I dagens Norge foregår det mye innenrettslig mekling. Noen konflikter som ikke er egnet for mekling, bør ikke mekles hverken innenfor eller utenfor rettssystemet, men kreves dom for.
Kilder
Ekeland, T.-J. (2010). Mekling – en kontekstuell modell. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 47(8), 734–742.
Haugli, T. & Nordhelle, G. (2014). Sikker i sin sak? Om barn, sakkyndighet og rettssikkerhet. Lov og Rett, Norsk juridisk tidsskrift, 53(2), 89–108.
Nordhelle, G. (2010). Kritisk blikk på sakkyndigrollen i barnefordelingssaker. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 47(8), 744–747.
Nordhelle, G. (2011). Praktiseringen av sakkyndighetsarbeid i barnefordelingssaker – til barnets beste? Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsrettslige spørsmål, 3, 176–197.
Kressel, K., Jaffee, N., Tuchman, B., Watson, C. & Deutsch, M. (1980). A typology of divorcing couples: Implications for mediation and the diver process. Family Process, 19(2), 101–116. doi:10.1111/j.1545-5300.1980.00101.x