Mye av psykoterapiforskningen har til nå vært preget av effektstudier av kvantitativ karakter, hvor randomiserte, kontrollerte forsøk troner på toppen. Virkningen skal kunne kvantifiseres – psykologisk bedring skal kunne måles med tall.
Utfordringen ved denne fremgangsmåten er at viktig informasjon rundt opplevelsen av det å være i terapi – ikke minst det relasjonelle samspillet mellom terapeut og klient – forsvinner under den kvantitative radaren.
Vi sitter med andre ord igjen med viten om hvor stor effekt en terapiform har uten å vite noe om hva i terapien som oppleves nyttig og viktig, hva som oppleves utfordrende, hvilken innsats klienten selv har lagt inn i sin bedringsprosess, og hva som er de viktigste formene for endring, sett fra klientens synssted.
Stadig flere forskere innenfor psykologien anerkjenner og bruker nå kvalitative metoder i psykoterapiforskning, også her i Norge. Ved Universitetet i Bergen og Helse Førde har en klinisk orientert forskningsgruppe opparbeidet seg mye erfaring i å bruke metoder som utforsker klienter og terapeuters levde erfaringer i psykoterapi, og da særlig inngående intervjustudier. De ønsker å forstå hva som skjer i psykoterapi, og vil bidra til å optimalisere terapien ved hjelp av dybdeintervjuer og andre kvalitative data, slik som observasjoner av samspill.
Vil vite mer om hvordan og hvorfor
I dette arbeidet har de åtte forskerne et særlig fokus på hva som bidrar til endring, hva som fører til bedring og til at pasienten virkelig blir involvert. Ut fra erfaringene de har gjort seg hittil, har de sammenfattet en vitenskapelig artikkel der de beskriver hvilken rolle kvalitative metoder kan ha i fremtidens psykoterapiforskning. Artikkelen publiseres i dag i Scandinavian Psychologist.
Per-Einar Binder, en av forfatterne bak artikkelen, mener at det er flere grunner til at vi har et behov for mer forskningsbasert kunnskap, både kvantitativ og kvalitativ, om hva som skaper eller hindrer endring hos pasienter i psykoterapi. For eksempel er det viktig å få fatt i hva som gjør at mellom 5 og 10 % opplever en forverring av symptomer etter et psykoterapeutisk forløp:
– Når klinikeren får vite mer om hvordan og hvorfor psykoterapi virker, kan det hjelpe ham eller henne til å vektlegge de viktigste kjente endringsprinsippene i sin praksis. Denne kunnskapen kan også hjelpe helseledere til å tilrettelegge tjenestene på en måte som fremmer gode arbeidsformer mellom terapeut og pasient, sier Binder.
Oppfordrer til blandet forskningsdesign
I den nye artikkelen trekker han og kollegene fram at ingen psykoterapi utføres i et vakuum, man har alltid med en kontekst preget av gjeldende sosiale normer og kultur å forholde seg til. Viten om hvordan sosiale kontekster spiller inn og påvirker et terapiforløp er noe som forsvinner i en kvantifiseringsprosess, men som kan få en stemme gjennom kvalitative analyser. Å inkludere slike stemmer kan bidra til forbedring av hvordan helsetjenester tilrettelegges og kan bedre eksisterende terapiformer slik at de kan tilpasses den enkeltes situasjon og samtidig generere nye, spennende hypoteser for framtidig forskning.
– Et eksempel er når ungdom i terapi fanger opp at terapeuten opplever press fra klinikken om å stille diagnoser. Det kan være en lettelse at det de sliter med får et navn, men det kan kjennes stigmatiserende at deres problem betegnes som en «sykdom». Et annet eksempel er hvordan perfeksjonistiske idealer og ønsket om å være en «god klient» kan gjøre det utfordrende å bruke mindfulness-øvelser, sier Binder.
Selv om kvalitativ forskning kan bringe med seg mye interessant data angående emnet psykoterapi, mener ikke forskerne i Bergen at kvalitative studier skal ta over for kvantitative. De oppfordrer heller forskere til å oftere bruke begge metoder, eller et såkalt blandet forskningsdesign:
– For eksempel kan en slik kombinasjon brukes til å undersøke hvordan pasienter med spesielt gode eller svake resultater på et kvantitativt mål for endring har opplevd sine terapier, mener Binder.
Som et velfungerende ektepar
Tross de positive egenskapene er han tydelig på at kvalitative, som kvantitative metoder, har sine utfordringer om de blir eneveldige. Kvantitative kan fortelle om frekvenser og forekomster, kvalitative metoder egner seg best til å utforske opplevelser og meningssammenhenger:
– De største utfordringene med å ta i bruk kvalitative metoder er at forskeren ofte ender opp med et svært omfattende tekstmateriale som kan være tidkrevende og vanskelig å orientere seg i. Samtidig er det alltid mange måter en kan fortolke materialet på.
Så istedenfor å se kvalitativ og kvantitativ som to motpoler i psykoterapiforskning, burde de kanskje heller sees som et velfungerende ekteskap: De er begge avhengig av hverandre og innehar egenskaper som utfyller hverandres svakheter der det er relevant. For både kvantitative og kvalitative forskningsmetoder har i denne sammenhengen, tross sine ulikheter, et felles mål: å utvide vår viten om hva som endrer menneskers indre univers i positiv retning.
Vil du lese mer om hvorfor vi trenger kvalitativ psykoterapiforskning, er artikkelen «Why do we need qualitative research on psychological treatments? The case for discovery, reflexivity, critique, receptivity, and evocation» nå tilgjengelig i Scandinavian Psychologist.