Professor emeritus Jan Smedslund ble født i 1929 og arbeidet som professor ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo fra 1966 til han gikk av for aldersgrensen i 1999. Han har fortsatt sitt faglige virke også etter at han ble pensjonist. Smedslund starter sin akademiske karriere som tilhenger av Clark Leonard Hulls (1884–1952) «matematiske» læringsteori og arbeider først innenfor tradisjonell hukommelsesforskning.
I lys av Smedslunds senere eskalerende radikalisering og hans posisjon som en markant kritiker av mainstram-psykologien er det ironisk at hans kanskje mest kjente publikasjon stammer fra denne perioden; The concept of correlation in adults (1963). Funnet om at personer ignorerer baseraten når de skal treffe beslutninger, er et pioneerarbeid, og er på en måte «Kahneman før Kahneman». Smedslunds artikkel kom ut før forskningen om beslutningsbias og tilgrensende temaområder skjøt fart som en del av den kognitive Zeitgeist (se for eksempel Hastie & Dawes, 2001; Kahneman, 2011; Plous, 1993, for en oppsummering av dette fagfeltet).
Smedslund utvikler imidlertid tidlig en begynnende skeptisisme til akademisk psykologi, foranlediget både av møtet med klinisk praksis og med «studentrevolusjonen» på 1960-tallet. Han opplever en gnagende tvil om flere sentrale spørsmål i psykologien; om hvorvidt det å imitere naturvitenskapelige metoder er den mest hensiktsmessige tilnærmingsmåten i psykologien; om hvordan det unike ved hvert enkelt individ forsvinner i aggregerte data og defineres som «støy» slik at psykologiens subjekt blir et slags abstrakt gjennomsnittsmenneske («the average man») som ikke finnes igjen i virkeligheten, og om laboratoriestudier som genererer «kontekstfrie» funn med sterkt begrenset ekstern validitet.
En sosial konstruktivist
Forfatterens kliniske praksis indikerer på samme måte viktigheten av å se klienten i lys av sin kontekst, og å fokusere på det unike ved klientens fenomenologi og opplevelsesverden. Smedslund nevner her idealet fra Harald Schjelderup (1895–1974) om å integrere teori, forskning og praksis. Forfatteren utvikler seg etter hvert i retning av sosial konstruktivisme:
In the simplest possible way, my agreement with social contructionism can be described as follows: Since Kant, one must agree that we cannot know «das Ding an such». Therefore, a person must rely on interpretation of the world («construction»). However, since persons depend on each other for survival and procreation, their interpretations (constructions) must converge (contructions must be shared). Therefore, social contructionism in a broad sense is necessary true.
(S. 86.)
Dette faglige grunnlaget bevirker etter hvert at Smedslund utvikler psykologikken, og mye av hans senere karriere er knyttet til nyanseringer og subtile videreutviklinger av denne. Psykologikken går ut på at man misforstår hva som er emiriske spørsmål ved å forveksle dem med logikk som er innbakt i ens begrepsmessige og språklige utgangspunkt, slik at en befinner seg innenfor et tautologisk system. Konsekvensene av en slik erkjennelse er at «…much psychological research is pointless since it attempts to verify logically necessary statements by empirical methods». Et frapperende historisk eksempel:
The Babylonians treated geometrical regularities as empirical- findings and catalogued their «findings» on cuneiform tables (like modern psychological journals). It took 1500 years before the Greek geometers discovered that these findings could be logically proved from a set of self-evident axioms.
(S. 96.)
Smedslund ender opp som en kritiker av psykologien som ensidig vitenskapelig med vekt på nomotetiske forskningsmetoder og mener at psykologiens subjekt heller skulle tilsi en langt større vektlegging av ideografiske metoder og fenomenologi:
Due to the irreversibility of process and events, the possibility of accumulating «knowledge» is limited to those islands of temporary stability that can be found in language and in societal structures (customs, practices). For the most part we have to proceed without solid evidence.
(S. 121.)
Denne erkjennelsen danner utgangspunkt for en interessant vektlegging av psykologen som en slags vitenskapelig og kunstnerisk impovisatør:
The term «bricoleur» is borrowed from Levi-Strauss (1966). It has no precise equivalent in English. It is a person who undertakes odd jobs and is a Jack of all trades. A bricoleur is a resource person who is recruited when conventional practices in daily life fail to work. For eksample, when the depressed cannot be consoled, the anxious cannot be reassured, and the addict/obsessive cannot be stopped. The psychologist cum bricoleur must the proceed by unconventional means uniquely adapted to each unique situation.
(S. 112.)
Professor Smedslund har som følge av sin vitenskapelige produksjon (ca. 150 artikler og åtte bøker) og mange år som universitetslærer influert flere generasjoner av norske psykologer. Denne boken er et destillat av hans faglige temaer og beskriver mulige grunner til at hans karriere som psykolog utviklet seg slik den gjorde. Forfatteren er en sann akademisk globetrotter, og har tallrike opphold ved de mest innflytelsesrike universiteter og forskningsmiljøer bak seg. De personer som har hatt størst innflytelse på Smedslund, er nok attribusjonsteoretikeren Fritz Heider, personlighetspsykologen George Kelly og sosialkonstruktivisten Kenneth Gergen. Vi får et interessant og profesjonelt vinklet innblikk i internasjonal psykologi og korte skildringer av fagpersoner vi alle har et forhold til.
En av mine faglige helter, Jerome Bruner (f. 1915) beskrives som en slags intellektuell opportunist («intellectual surf-rider»), og Erich Fromm (1900–1980) beskrives som en heller reservert og tilknappet person med et budskap (om kjærlighet etc.) litt ute av takt med hans personlighet. Ronald Laing (1927–1989) beskrives i et konkret eksempel som utøver av massivt sviktende etisk dømmekraft i en klinisk sesjon under en konferanse. (Dette er i tråd med mange andre vitnespyrd om Laing. På meg virker det som han begynte sin karriere som en kreativ og sannhetssøkende intellektuell for så å ende opp som en pretensiøs og popularitetssøkende fyllefant.) Fremstillingen krydres av mange slike møter med et panorama av internasjonale berømtheter og forskningsmiljøer, og innholder også en del kostelige beskrivelser av atmosfæren i psykologifaget under 1960- og 1970-tallets eksperimenterende radikalisme. Dette er ikke så lenge siden, men en del av grunnforutsetningene i denne periodens Zeitgeist virker komplett fremmed for oss i dag. En kostelig beskrivelse av en ekstremvariant av «nonrepressiv» barneoppdragelse finnes på side 26. Det virker med ettertidens blikk som om denne tilnærmingen med begrunnelsen av å ikke sette noen grenser for barnet vil kunne oppfordre barnet til å kunne oppføre seg som en ren tyrann.
Et pessimistisk grunnsyn
Boken etterlater en viss (etter mitt skjønn berettiget) pessimisme i synet på fremgang og progresjon i psykologfagets utvikling. Forfatteren har sett både forskningsmiljøer og faglige motebølger komme og gå, og reflekterer over hvordan bestemte tenkemåter noen ganger på en ugunstig måte kan bli helt dominerende for så senere bare å forsvinne. Smedslund trekker frem den nåværende nevrotrenden som det siste eksempelet på en slik ukonstruktiv motebølge; hvor det gjelder å ha prefikset nevro foran sitt tema for å få faglig påvirkningskraft. Smedsund var en del av forskningsmiljøet rundt Jean Piaget (1886–1980) ved Universitetet i Genève i årene 1957–58. Han forteller fra et senere besøk der, hvor en kan føle forfatterens melankoli over tings forgjengelighet:
[In 1989], I revisited the University of Geneva and noticed that the traces of Piaget and the Centre International D`Epistemologie Genetique had almost disappeared in the years following Piaget`s death. I was struck by witnessing how a lively tradition of which I had been a part, was almost extinguished. It was a vivid illustration of how psychological theories are constructed and deconstructed as their bearer ages and disappears.
(S. 99.)
Det virker gjennomgående som om Smedslund har en litt pessimistisk forståelse av seg selv som en slags Sisyfos-aktig og marginal motstemme til mainstream-psykologien uten særlig innflytelse. Jeg kommer i denne sammenhengen til å tenke på en reklameplakat for å rekruttere folk til læreryrket som jeg mange ganger har sett på undergrunnen i New York. Dens poeng er at en alltid er influert av og vil huske sine lærere. Teksten spør til slutt: «Hvem vil huske deg?» Jeg tror reklameplakaten har rett: Ingen er universitetslærer så lenge som Smedslund uten å ha massiv påvirkning. Jeg hadde selv gleden av å ha professor Smedslund som lærer. Meg har han i hvert fall inspirert til å bli opptatt av å integrere klinisk psykologi med sosialpsykologi og en forståelse av den sosiale konteksten i den grad at jeg skrev en 278 siders hovedoppgave med cirka 850 referanser om temaet (Larsen, 1985. Se også Brokke-Omland, 2006).
Smedslunds bok bør stimulere til retrospektive reiser.
Professor Per Saugstad var i ferd med å skrive sin selvbiografi Fra Kirkeveien til Blindern (2010) da han døde etter et kort sykeleie høsten 2010 før han fikk fullført den. På samme måte som Bjørn Borg skapte en generasjon tennisspillere i Sverige og Magnus Karlsen nå stimulerer interessen for sjakk i Norge, håper jeg at professor Smedslunds bok kan stimulere aldrende norske psykologer til tilsvarende vellykkede retrospektive reiser. Fremgang i et fag forutsetter kunnskap om historie, for som Geoge Santayana påpekte er den som ikke kjenner historien, dømt til å gjenta den. På et av Bob Marleys platecovere står et sitat av Marcus Garvey: «A people without the knowledge of their past history, origin and culture is like a tree without roots». Like sant det også.
Kilder
Brokke Omland, G. (2006). Kim Larsen i dialog om labeling-teorien. Impuls, 60(3), 53–60.
Grenness, C. E. (1982). Psykoanalysens historie. Forelesningsrekke. Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo.
Haave, P. (2008). Sanderud sykehus og norsk psykiatri i historisk perspektiv. Oslo: Unipub.
Hjort, H. (2003). Ideer i norsk psykoterapi. Utviklingslinjer og brytninger 1979–2000. Oslo: Unipub.
Hastie, R. & Dawes, R. M. (2001). Rational choice in an uncertain world. The psychology of judgement and decision making. London: Sage.
Kahneman, D. (2011). Thinking, fast and slow. New York: Farrar, Straus & Giroux.
Larsen, K. (1985). Labeling-teorien: En empirisk og teoretisk evaluering. Hovedoppgave. Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo.
Plous, S. (1993). The psychology of judgement and decision making. London: McGraw-Hill.
Saugstad, P. (1998). Psykologiens historie – en innføring i moderne psykologi. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Saugstad, P. (2009). Psykologiens historie (revidert utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Saugstad, P. (2010). Fra Kirkeveien til Blindern. Håndskrevet manuskript. Upublisert.
Smedslund, J. (1963). The concept of correlation in adults. Scandinavian Journal of Psychology, 4, 165–173. doi: 10.1111/j.1467-9450.1963.tb01324.x.
Smedslund, J. (2013). From nonsense syllables to holding hands. Sixty years as a psychologist. Chagrin Falls, OH: Taos publications.
Teigen, K. H. (2004). En psykologihistorie. Bergen: Fagbokforlaget.