En diamant er ikke annet enn et stykke kull som har taklet stress eksepsjonelt godt.
Tapt barndom, eller...?Siv FørdeFagbokforlaget, 2014(Artikkelen er et lett tilpasset bokutdrag.)
– Ukjent
Begrepet «resiliens» stammer historisk fra fysikken og industrien, hvor det viser til den evnen et materiale har til å gjenvinne sin opprinnelige form eller tilstand etter å ha blitt utsatt for en sterk fysisk påkjenning. Som eksempel kan man sammenlikne med en gummiball som blir klemt sammen og så får tilbake sin opprinnelige form etter at grepet rundt den forsvinner.
Begrepet ble etter hvert utvidet til medisinen og ble brukt for å karakteriserte pasientenes evne til å komme seg etter fysiske traumer, som for eksempel etter kirurgiske inngrep eller ulykker. Senere ble det overført til psykologien og brukt i studier av barn av psykisk syke mødre.
I dag er resiliens velkjent også som teoretisk begrep innenfor mentalt helsefremmende arbeid og positiv psykologi. Det er nå generelt akseptert at resiliens defineres som en motstandskraft mot miljøskapte risikoopplevelser, det å komme seg etter stressfylte og voldsomme problemer eller vise et relativt godt utfall på tross av risikoerfaringer (Rutter, 2012).
Tradisjonelt har man ansett tre dimensjoner som viktige for utviklingen av resiliens: individuelle faktorer som erfaring og egenskaper ved barnet, relasjonelle faktorer som kvaliteten på nære relasjoner og mellommenneskelig samhandling over tid, og til slutt karakteristikker ved det sosiale miljøet (Borge, 2003; Dyregrov, 2000; Fraser, 2004; Luthar; 2003; Masten, 2001; Raundalen, 2000; Rutter, 2000; 2012; Ungar, 2005; 2012; Waaktaar & Christie, 2000). I tillegg antar en rekke forskere at biologiske prosesser som følge av kjærlighet og omsorg, er av stor betydning for utvikling av resiliens, helse og velvære for alle barn (Cloninger, 2004; Gerhardt, 2004; 2010; Lewis, Amini & Lannon, 2001; Perry & Szalavitz, 2011).
Et økologisk perspektiv
Den tradisjonelle tilnærmingen til resiliens er basert på systemteori og fremhever forutsigbare sammenhenger mellom risiko- og beskyttelsesfaktorer, sirkulære sammenhenger og overføringsprosesser. Denne tilnærmingen kan ses på som en passiv tilnærming, og det kan diskuteres om denne forståelsen er tilstrekkelig for å svare for folks egne opplevelser av resiliens. Det er store individuelle variasjoner i hvordan mennesker reagerer på samme type stressorer, og det kan være mer naturlig å vinkle utvikling av resiliens mot hvordan den aktive samhandlingen mellom miljø, samfunn og individ arter seg.
Diskusjonene om hvem som innehar kompetanse til å definere om en person er «resilient» eller ikke, er interessant. Er det samfunnet? Autoriteter innenfor helsetjenesten? Politikere? Eller er det individet selv? Er barnet regnet for resilient fordi andre vurderer oppførselen hennes som sunn, selv om hun sliter med alvorlig psykisk smerte? Hvordan kan vi i så fall forklare at en ungdom som aldri tidligere har vist tegn på å ha problemer, plutselig går hen og tar sitt eget liv? Det er følgelig av stor betydning å rette oppmerksomheten mot barns egne beskrivelser av hvordan de føler seg, og deres fortolkninger av hva som hjelper dem i bestrebelsene med å komme seg gjennom store vanskeligheter.
Er barnet regnet fordi andre vurderer oppførselen hennes som sunn, selv om hun sliter med alvorlig psykisk smerte? Resiliensforskere har i løpet av de siste tiårene kommet frem til at resiliens er adskillig mer enn indre egenskaper og atferd. Det er med andre ord voksende evidens for at utvikling av resiliens like mye er avhengig av strukturelle forhold, relasjoner og tilgang på sosial rettferdighet som av individuelle egenskaper (Rutter, 2012; Ungar, 2005; Ungar, 2012). I de mange forsøkene på å definere resiliens har man ikke kunnet enes om det er en tilstand eller en prosess, og begrepene brukes ofte om hverandre. Resiliens avhenger av både individuell styrke og styrken i grupper, og blir sterkt påvirket av støttende elementer i det utvidede miljøet.
Selv om det antas at risiko og resiliens blir konstruert på ulike måter i ulike samfunn, er det generelt akseptert at sammenhengene mellom risiko- og beskyttelsesfaktorer spiller en vesentlig rolle i både den sosiale og den psykologiske utviklingen av jenter og gutter i alle kontekster. Konseptene risiko-, resiliens- og beskyttelsesfaktorer har vært arnestedet for forskningen på barn som lever omgitt av fare, selv om disse konseptene ikke er uten problemer og begrensninger. Gjennom årene med resiliensforskning har det vist seg at det er store individuelle variasjoner i utfall hos mennesker som har opplevd traumer og store problemer, og resiliens kan derfor være vanskelig å måle.
I starten av resiliensforskningen var fokuset på det enkelte individet, men etter hvert så man at dette var problematisk både med tanke på forventninger til spesielle reaksjoner og utfall, og med tanke på at miljøet ble frifunnet på alle punkter. Betydningen av et sosiologisk og økologisk perspektiv er nå blitt en etablert sannhet. Følgelig må helse- og sosialtjenester rettes mot individet, familien, nabolaget og bredere kontekstuelle forhold som produserer problemer i barndommen, på en bedre måte enn i dag for å kunne reelt bidra til utvikling av resiliensprosesser.
Barnets subjektive opplevelse
Tradisjonelt sett er det helseautoriteter som har definert hva som er å anse som god helse og hvilken atferd som avslører en persons grad av motstandskraft. Følgelig har man basert konklusjonene på observasjoner og intervjuer med utgangspunkt i kjente normer i et samfunn. Hvis et barn følger disse normene og ikke viser tegn til psykiske lidelser eller sosiale avvik, er det et tegn på at det klarer seg bra på tross av tidligere traumeopplevelser. Men ifølge resiliensforskere som Michael Ungar (2004; 2005; 2005a; 2012) er vitenskapen kommet frem til at slike observasjoner ikke er tilstrekkelige for å avgjøre barns psykiske tilstand, da deres atferd ikke alltid kan tilskrives graden av resiliens. Den synliggjør heller en lært oppførsel som brukes for å oppnå goder, som for eksempel aksept fra omgivelsene, slik at de kan føle seg bedre. Barna forhandler altså med seg selv og omgivelsene for å prøve å nå de normative definisjonene på resiliens, ettersom de tenker seg at de får et mindre problematisk liv dersom de oppnår å bli akseptert av offentligheten.
Min tilnærming til resiliens er basert på sosialkonstruktivismen, og på barnets og ungdommens eget mangfold av opplevelser og deres egen følelse av subjektiv velvære. Dette er også den eneste måten å måle det på. Spørsmålene er: Føler barna seg sunne? Glade? Tilfredse? Trygge? Hvordan beskriver de selv de faktiske grunnene til at de føler som de gjør? Hva er deres definisjon av livskvalitet? Svarene på disse spørsmålene angir en rettesnor for hvor, når og hvordan hjelpen bør settes inn. Den store utfordringen for vitenskapen er å bestemme hva som fremmer disse subjektive følelsene, ettersom det er overbevisende evidens for at barn ikke deler den samme oppfatningen av risiko og farer som voksne (Boyden & Mann, 2005).
Barn forhandler med seg og omgivelsene, og navigerer som følge av disse forhandlingene i en retning der de forventer å oppleve motstandsdyktighet. For at voksne skal forstå barnas perspektiv bedre, må man altså la barna få lov til å beskrive og fortolke sin egen barndom. Det innbefatter behovet for forskningsmetoder og en metodologi som har barna i sentrum, lar dem selv delta og gir passende rom for deres vitneprov. En konstruktivistisk vinkling gir også mening når vi skal diskutere resiliens i en annerledes kulturell kontekst enn den som står oss selv nærmest. Barn forhandler med seg selv og omgivelsene, og navigerer som følge av disse forhandlingene i en retning der de forventer å oppleve motstandsdyktighet. Det blir dermed et poeng at barn ikke nødvendigvis søker seg til kriminelle gjenger for å rane og stjele, men heller for å få tilgang til vennskap, tilhørighet og respekt som de ikke finner andre steder. Tradisjonell resiliensforskning er for unøyaktig, ettersom barns fortolkninger varierer, og man kan følgelig ikke finne generelle løsninger ut fra standarder. På tross av dette kan det se ut for at enkelte prinsipper er universelle uansett kulturell tilhørighet, som for eksempel behovet for å bli anerkjent, satt pris på og det å hjelpe sine kjære (Boyden & Mann, 2005; Lewis et al., 2001; Perry & Szalavitz, 2011; Ungar, 2005a).
Det kan imidlertid være mange variasjoner når det gjelder hvilke metoder barn bruker for å nå disse standardene. Det som vi som sosialt samfunn oftest definerer som resilient, blir ikke nødvendigvis sett på som positivt av barnet. Det er derfor viktig å lokalisere styrken i barnet for å finne ut hvordan den kan brukes slik at barnet navigerer mot en resiliens som også blir satt pris på av samfunnet. Uansett hvilken tilnærming man måtte ha til dette, er det uviktig å fremheve én teori mer enn en annen. Vi må bruke det beste i dem alle for å nå et felles mål: Å finne ut hvordan barn navigerer mot et sunt liv for seg selv, og hvordan vi kan støtte dem slik at de opplever å få en bedre kvalitet på livet sitt, basert på deres egne perspektiver. Selvfølgelig er det viktig å få mennesker til å føle at de hører til et støttende samfunn, men hvordan «et støttende samfunn» skal defineres, kan diskuteres i ulike kulturelle kontekster.
PRAKTIKER: Siv Førde tar utgangspunkt i egen erfaring som psykiatrisk sykepleier i arbeid med flyktningbarn i sin bok om psykologisk motstandskraft hos traumatiserte mennesker.
Det er samtidig viktig å ha med seg i resiliensdebatten at det er grenser for hvor mange og alvorlige trusler et barn kan oppleve i fiendtlige omgivelser uten å bli skadet, uansett hvor motstandsdyktig omgivelsene har definert barnet. Når problemene blir mange nok, store nok og pågår over lang nok tid, vil ingen slippe uskadet fra det, uavhengig av hvor godt utrustet barnet er evnemessig (Garbarino, 2005). Dette faktum flagger betydningen av å gjøre det aller ypperste for å sette i verk tiltak som kan gjøre barns miljø så vennlige og trygge som mulig. Det å lene seg tilbake i den tro at resiliens vil utvikle seg av seg selv dersom barnet bare er motstandsdyktig nok uansett hvilken situasjon det lever i, blir dermed en alvorlig feilslutning.
Begrepene «forhandling» og «navigering»
Den kjente resiliensforskeren Michael Ungar bruker begrepene «negotiation» og «navigation» for å beskrive barns aktive veivalg mot resiliens. Ordene kan oversettes til «forhandling» og «navigering». En definisjon som er mye brukt i forhandlingsteori innenfor sosialvitenskapene er hentet fra Henry Kissinger (1969, s. 622): «A process of combining conflicting positions into a common position under a decision rule of unanimity, a phenomenon in which the outcome is determined by the process».
Definisjonen viser hvordan beslutninger i grupper eller hos enkeltpersoner blir tatt ved å vurdere aktuelle motsetningsfylte forhold opp mot sannsynlighetene for å lykkes med ulike handlinger i disse forholdene. Selve navigeringen, slik som begrepet brukes i denne sammenhengen, er beslutningen som blir tatt i kjølvannet av en slik forhandling. Opprinnelig viser terminologien «navigering» til prosessen der man fører et skip i en bestemt posisjon. Navigation Research handler dermed om grunnleggende aspekter innenfor navigering generelt og kan defineres som «the process of determining and maintaining a course or trajectory to a goal location» (Franz & Mallot, 2000).
Dette omhandler i hovedsak alle bevegelige partikler, biologiske så vel som kunstige, autonomt eller fjernkontrollert. I en slik prosess kan også barns forhandlinger forklares ved måten de observerer og erfarer omgivelsene sine på, og sammenlikner realiteten med sine egne nåværende og tidligere erfaringer. Gjennom slike forhandlinger med seg selv og omgivelsene kan de komme frem til hvilke retninger som vil være mest vellykket for dem med tanke på hva som fører til de mest tjenlige og oppnåelige resultatene, slik de selv ser det. Slike forhandlinger kan skje i løpet av brøkdelen av et sekund i spesielle situasjoner.
Vi kan forstå navigering mot resiliens som bevegelse mot et endelig mål, der barnet forventer å oppleve velvære. Denne prosessen (eller bevegelsen) kan være mer eller mindre bevisst fra barnets side. Barna blir med andre ord sett som aktive, handlende subjekter i motsetning til passive ofre for omstendigheter. En slik navigering kan foretas under mer eller mindre gunstige forhold og har følgelig konsekvenser for utfallet. Navigeringen kan dermed også foretas i desperate situasjoner når man opplever at alle gode veier mot målet er blokkert. Konsekvensen av en slik uheldig situasjon kan bli at barnet eller tenåringen forsøker å finne andre mer eller mindre gode sideveier for å komme seg unna den desperate situasjonen. For eksempel kan det handle om å benytte avledningsmanøvrer og forsøke å sjarmere og tilpasse seg kravene en opplevde i fosterhjemmet. Senere, når alle veier til trygghet og velvære er blokkert, blir løsningen å rømme til et gateliv.
Slik kan barn navigere mot mindre sunne miljøer, som skadelige ungdomsmiljøer og kriminalitet, for å oppnå følelsen av tilhørighet og velvære. Opplever man at alle mulige retninger for navigering blir blokkert, kan det bidra til en tilstand av «lært hjelpeløshet», noe som i sin tid kan lede til depresjon, angst og det Tunström (2004) kaller et «uppgivenhetssyndrom». De alvorlige konsekvensene av en slik tilstand er beskrevet i en svensk studie om apatiske, sengeliggende flyktningbarn, som man ikke lenger fikk kontakt med. De måtte mates gjennom en sonde fordi de var ute av stand til å ta til seg næring selv, og de var heller ikke i stand til å gå på toalettet, stelle seg eller forholde seg til noen elementer i omgivelsene (Tunström, 2004).
Prosessene forhandling og navigering blir vurdert som tett forbundet med deltakelse og mestring av ens eget liv. Betydningen av varme og kloke hjelpere som viser vei i denne prosessen kan ikke overvurderes i møte med barn og unge med traumer i bagasjen. Tilnærmingen til resiliens hos barn og unge bør altså være at det er snakk om mennesker som forhandler med seg selv og miljøet, sine evner og sine kunnskaper. Han eller hun har en intensjon om hvordan helse kan oppnås, og forsøker å oppnå det gjennom sin navigering, som er basert på disse forhandlingene. Kvaliteten på alle elementer som påvirker intensjonen har stor betydning i prosessen. Hvis barn får en opplevelse av at de ikke kan navigere i de etablerte hjelpesystemene tar de i bruk ervervede forsvarsmekanismer som ofte er lite hensiktsmessige i et nytt miljø. Dette kan føre til at det skapes en ubalanse i samhandlingen med hjelperen. Hvordan man skal forholde seg til mennesker som er utsatt for menneskepåførte traumer, og hvordan hjelperen skal kunne møte egne reaksjoner i samhandlingen med ofrene, er dessverre lite vektlagt i utdanning av helse- og sosialarbeidere. Det er derfor god grunn til å oppfordre utdanningsinstitusjonene til å vektlegge dette i større grad fremover.
Kilder
Borge, A. I. H. (2003). Resiliens. Risiko og sunn utvikling. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Mann, G. (2005). Children’s risk, resilience, and coping in extreme situations. I M. Ungar (red.), Handbook for working with children and youth: Pathways to resilience across cultures and contexts. Thousand Oaks, CA: SAGE Publications.
Cloninger, C. R. (2004). Feeling good. The science of well-being. New York, NY: Oxford University Press.
Dyregrov, A. (2000). Barn og traumer. En håndbok for foreldre og hjelpere. Bergen: Fagbokforlaget.
Franz, M. O. & Mallot, H. A. (2000). Biomimetic robot navigation. Robotics and Autonomous Systems, 30(1–2), 133–153. doi: 10.1016/S0921-8890(99)00069-X.
Fraser, M. (2004). The ecology of childhood. A multisystems perspective. I M. Fraser (red.), Risk and resilience in childhood: An ecological perspective. Washington, DC: National Association of Social Workers.
Garbarino, J. (2005). Foreword. I M. Ungar (red.), Handbook for working with children and youth: Pathways to resilience across cultures and contents. Thousand Oaks, CA: Sage Publications.
Gerhardt, S. (2004). Why Love Matters. New York, NY: Brunner-Routledge.
Gerhardt, S. (2010). The selfish society: How we all forgot to love one another and made money instead. London/New York, NY: Simon & Schuster.
Kissinger, H. (1969). American foreign policy. Three essays. New York, NY: Norton.
Lewis, T., Amini, F. & Lannon, R. (2001). A general theory of love. New York, NY: Random House.
Luthar, S. S. (2003). Resilience and vulnerability: Adaption in the context of childhood adversities. New York, NY: Cambridge University Press.
Masten, A. (2001). Ordinary magic: Resilience processes in development. American Psychologist, 56(3), 227–238. doi: 10.1037/0003-066X.56.3.227.
Perry, B. T. & Szalavitz, M. (2011). Born for love. Why empathy is essential and endangered. New York, NY: Harper Collins.
Raundalen, M. (2000). Traumekompendium. Bergen: Senter for Krisepsykologi.
Rutter, M. (2000). Resilience reconsidered. Conceptual considerations, empirical findings, and policy implications. I J. P. Shonkoff & S. J. Meisels (red.), Handbook of early childhood intervention. Cambridge, England: Cambridge University Press.
Rutter, M. (2012). Resilience. Causal pathways and social ecology. I M. Ungar (red.), The social ecology of resilience: A handbook of theory and practice. New York, NY: Springer.
Ungar, M. (2005a). Introduction. I M. Ungar (red.), Handbook for working with children and youth: Pathways to resilience across cultures and contexts. Thousand Oaks, CA: Sage Publications.
Ungar, M. (2005b). Resilience among children in child welfare, corrections, mental health and education settings. Recommendations for service. Child and Youth Care Forum, 34(6), 445–468. doi: 10.1007/s10566-005-7756-6.
Ungar, M. (2012). Social ecologies and their contribution to resilience. I M. Ungar (red.), The social ecology of resilience: A handbook of theory and practice. New York, NY: Springer.
Tunström, A. (2004). Barn som gett upp. Enkät angående asylsökande barn som vårdats på barnpsykiatrisk klinikk under år 2003. Stockholm: Stockholms länssjukvårdsområde.
Waaktaar, T., & Christie, H. (2000). Styrk sterke sider. Håndbok i resiliencegrupper for barn med psykososiale belastninger. Oslo: Kommuneforlaget.