Bobo-eksperimentet

Bobo-eksperimentet ble utført ved Stanford University i USA i 1961. Den rådende ideen i amerikansk psykologi etter 2. verdenskrig var at atferd læres som en følge av straff og belønning. Det var utgangspunktet for behaviorismen, en psykologisk retning med røtter fra tidlig på 1900-tallet. Albert Bandura (født 1925) ønsket å gå et skritt videre. Han ville se om atferd også læres gjennom observasjon alene – ved at man ser på hva andre, for eksempel ens egne foreldre, gjør.

De 72 barna som deltok i det opprinnelige Bobo-eksperimentet, var gutter og jenter i alderen tre til seks år. De ble plassert enkeltvis i et rom sammen med en voksen mann eller kvinne. Barnet satt i den ene enden av rommet, voksenpersonen oppholdt seg i den andre enden med en oppblåsbar dukke, også kalt en Bobo-dukke. Halvparten av ungene fikk se at den voksne oppførte seg aggressivt mot dukken. Bobo ble slått med en hammer, kastet opp i luften eller sparket. Den andre halvparten så den voksne leke fredelig med andre leker og ignorere dukken.

Etter å ha observert den voksnes atferd ble ungen tatt med til et annet rom. Der fikk han eller hun lov til å leke med et utvalg leker og en annen Bobo-dukke. Barnets atferd ble filmet og kartlagt. Forskerne var spesielt interessert i hvordan barnet oppførte seg mot Bobo. Det store spørsmålet var: Ville de som hadde sett voksenpersonen utøve vold og aggresjon, etterlikne atferden?

Resultatene var utvetydige. Barna som hadde sett volden viste langt mer aggressiv atferd mot dukken enn andre barn. Guttene var mer fysisk aggressive enn jentene, men verbal aggresjon var jevnt fordelt mellom kjønnene.

Denne videosnutten fra eksperimentet viser en typisk reaksjon hos barna:

Like interessant er det at barna også imiterte de voksnes ikke-aggressive atferd. På grunnlag av slike studier har Albert Bandura hevdet at atferd kan læres gjennom observasjon, et fenomen som er blitt kjent som sosial læring. Han fremhever betydningen av rollemodeller – vi har en tendens til å ta etter forbildene våre.

Banduras kritikere viser til at det er forskjell på å vise aggresjon mot en dukke og mot et levende menneske. De har satt spørsmålstegn ved om funnet kan generaliseres til den virkelige verden. Kritikerne har også påpekt at barna kan ha blitt motivert til å blidgjøre forsøkslederne ved å vise liknende atferd, uten å ha en aggressiv motivasjon i seg selv.

Bobo-eksperimentet har likevel fått enorm betydning for psykologien. Resultatene var i sin tid oppsiktsvekkende. Studien har inspirert mange, og sosial læringsteori er blitt en veletablert del av sosialpsykologien – et selvskrevent tema i enhver innføringsbok i psykologi.

Kilder

Bandura, A., Ross, D. & Ross, S. A. (1961). Transmission of aggression through imitation of aggressive models. The Journal of Abnormal and Social Psychology, 63(3), 575–582. doi: 10.1037/h0045925.

Cherry, K. (2014). Bobo Doll Experiment: Bandura’s famous experiment on aggression. Lastet ned 4. februar 2014 fra Psychology.about.com.