Russefeiringens psykologi

Årets avgangselever er ferdig med russetiden, snart kommer eksamenskarakterene, og tiden er inne for ettertanke. Som kjent foregår russeforberedelser og russefeiring før elevene avlegger de avgjørende eksamenene. Ordningen ble innført i 1979 fordi daværende regjering mente at en slik ordning ville legge en demper på russefeiringen. Det omvendte har skjedd: Russefeiringen har i stedet lagt en demper på skolearbeid og høyst sannsynlig også på eksamensprestasjonene. Mye tid går bort til russeforberedelser og russefeiring, tid som kunne vært brukt mer fornuftig om kommende eksamener hadde vært prioritert høyere.

I denne sammenhengen stilles et mer utfordrende spørsmål: Kan det tenkes at den negative effekten av russefeiringen slår spesielt sterkt ut for noen av elevene, nemlig for elever som i utgangspunktet strever med å få ting gjort i hverdagen? Bakgrunnen for dette spørsmålet er at russefeiringen kan ses som prokrastinering (utsettelses­atferd): Elevene vet at videregående skole avsluttes med eksamener. Likevel, bare uker eller dager før eksamen, bruker elevene tid til forberedelser og feiring av russetiden.

Dette mønsteret kan ses som et klassisk eksempel på prokrastinering. Prokrastinering foreligger når personen har bestemt seg for å gjøre noe, men så utsetter og gjør noe annet i stedet. I dette tilfellet har elevene bestemt seg for å arbeide mot eksamener og så avlegge dem. Men så prioriteres andre ting, slik at det man egentlig burde gjøre, nedprioriteres. Selvsagt er det ikke snakk om enten–eller, men snarere for mye av ting man ikke burde gjort på bekostning av det som burde gjøres. Prokrastinering er spesielt sannsynlig når det endelige målet er langt borte, slik eksamen er når russeforberedelsene starter.

Prokrastinering bør forebygges

Forskning på prokrastinering gir nokså entydige svar på hva som skjer i slike situasjoner (Botnmark mfl., 2014; Jaffe, 2013):

• Personen vet at det å gjøre andre ting egentlig er uheldig, slik at anger lett oppstår.
• Personen får faktisk mindre tid til rådighet for de oppgavene som utsettes, noe som påvirker prestasjon negativt og medfører stress.
• Over lengre tid med stadige utsettelser øker sannsynligheten for angst, redusert mestringsfølelse, lavere velvære og sykdom.

Vi vet at unge mennesker, spesielt studenter, er utsatt for prokrastinering. Mellom 30 og 50 % av alle studenter prokrastinerer, en god del så mye at det går ut over prestasjon, velvære og helse. Vi vet også at prokrastinering er en lei uvane. Har uvanen først fått fotfeste, er den vanskelig å endre. Det er derfor åpenbart at forebygging er gunstig. Forskning viser også at den som utsetter for mye, ikke skiller seg evnemessig fra andre; prokrastinering ses hos så vel flinke som hos mindre flinke elever.

Så tilbake til russefeiringen. Hvordan kan denne ses i lys av prokrastinerings­problemet? Vi har spurt et utvalg av årets russ (cirka 100 elever, 56 jenter, fra en større videregående skole i en større norsk by) om arbeidsvaner gjennom skoleåret generelt, og i russetiden spesielt1. Dessuten fylte elevene ut en enkel test som måler prokrastinering, Irrational Procrastination Scale (IPS; Steel, 2010). Svarene ble gitt etter at de fleste eksamener var gjennomført våren 2015. Innledende analyser viste at det ikke var noen kjønnsforskjeller på noen av de variablene som rapporteres her, slik at resultatene i det følgende presenteres for hele utvalget samlet.

Noen prokrastinerer mer

Først ba vi om en vurdering av elevenes arbeidsvaner med skolearbeid gjennom semesteret. Elevene skulle angi grad av enighet (fra 1 til 5, der høyere tall angir større enighet) til utsagnet «Jeg har arbeidet jevnt og trutt med skolearbeidet». Fra forskning vet vi at den som prokrastinerer, ikke jobber jevnt og trutt; prokrastinering kjennetegnes ved at arbeidet avbrytes av artigere ting som dukker opp, man følger lyster og innfall i større grad enn det som er fornuftig. Dette ble bekreftet i vårt utvalg. Korrelasjonen mellom svar på det nevnte utsagnet og skår på IPS (høyere skår på IPS = større tilbøyelighet til å prokrastinere) var r = –0,40. Altså: Jo høyere prokrastinerings­skår, desto mindre grad av enighet i utsagnet.

Så spurte vi elevene om deres prioriteringer i russetiden. De ble bedt om å vurdere påstandene «I russetiden brukte jeg all min tid på russerelaterte aktiviteter» og den motsatte påstanden «Jeg prioriterte skolearbeid i russetiden». Her var også forventningen klar: Elever med høy prokrastinerings­skår vil foretrekke artige ting (russerelaterte aktiviteter) og nedprioritere ting de ikke liker (skolearbeid). Og det var nettopp det resultatene viste. Prokrastinerings­skårene korrelerte sterkt negativt med den første påstanden (r = –0,51) og moderat positivt med den andre (r = 0,20).

Figur 1 viser disse resultatene i et oversiktlig format. Her ses gjennomsnittene for de tre nevnte spørsmålene for grupper av elever med lavt, middels og høyt nivå på prokrastinerings­testen. Mens et lavt prokrastinerings­nivå (nivå 2) var assosiert med høy grad av enighet på arbeidsvane­spørsmålet og lav grad av enighet på russeaktivitetsspørsmålet, var bildet stikk motsatt ved høyt prokrastinerings­nivå (nivå 4), altså en interaksjonseffekt. En ANOVA viste at denne interaksjonen var signifikant, F(2, 76) = 5,65, p = 0,005.

Resultatene viste i tillegg at russefeiringen ble praktisert forskjellig, avhengig av prokrastinerings­nivå. For elever med lavt prokrastinerings­nivå (nivå 2) var det ingen signifikant forskjell mellom vurdering av arbeidsvaner generelt og prioritering under russetiden, F(2, 76) = 0,77; for høyere prokrastinerings­nivåer (nivåene 2 og 3) var disse forskjellene signifikante, F(2, 76) = 20,29 og 8,00.

En invitasjon til å utsette

I tillegg vurderte elevene tre andre påstander knyttet til egne forutsetninger og prestasjon: (1) «Jeg var så forberedt som jeg kunne være til hver eksamen»; (2) Jeg er fornøyd med min innsats på eksamen»; (3) «Jeg følte det gikk bra på eksamen». Svarene på alle disse var negativt korrelert med prokrastinerings­skår, r = –0,40, –0,39 og –0,30.

Disse resultatene viser samlet at russefeiringen fortoner seg noe ulikt, avhengig av om en elev prokrastinerer eller ikke:

• Hvis en elev er en typisk prokrastinør, er russetiden en invitasjon til å gjøre enda mer av det samme eleven gjør resten av året, nemlig å utsette ting som burde vært gjort.
• Hvis eleven ikke prokrastinerer, opprettholder eleven sine gode arbeidsvaner også i russetiden.

Russefeiringen og forberedelsene til denne er altså en anledning til å prokrastinere, og noen elever benytter seg av denne anledningen i større grad enn andre. Den gruppen elever som prokrastinerer, har allerede i utgangspunktet et handikap, og russetiden er for dem en mulighet – eller rettere sagt en felle – til å utvikle og befeste handikapet ytterligere. Elever som prokrastinerer mye, opplever at de er dårligere forberedt til eksamen, og at de er mindre fornøyd med eksamen, enn elever som prokrastinerer lite.

Disse resultatene er basert på et begrenset antall elever, men det er liten grunn til å betvile det mønsteret som beskrives, ikke minst fordi effekt­størrelsene er betydelige (korrelasjonene og forskjellene som er observert i dette materialet, har medium–stor effektstørrelse).

Diskusjonen om man skal flytte eksamen til før russefeiringen har brukt karakterer som avgjørende argument. Hvis man ikke kan vise at karakterene blir svakere som følge av russefeiringen, er det liten grunn til å endre praksis, sies det. Det foreligger dessverre lite forskning som kan dokumentere en slik negativ effekt, selv om det er nokså åpenbart at russeforberedelser og russefeiring høyst sannsynlig må virke negativt.

Betydningen av selvdisiplin

Resultatene som er presentert her, tilsier imidlertid en mer nyansert analyse. Selv om russefeiringen generelt ikke skulle ha noen negativ effekt på karakterer, er det svært sannsynlig at den har en negativ effekt for den elevgruppen som allerede i utgangspunktet sliter med utsettelse. Dette er en stor gruppe, minst en tredjedel av elevene. Disse finnes blant de flinkeste og blant de svakeste elevene. Deres problem er at de utsetter for mye, og russetiden for dem er en invitasjon til å praktisere sin ødeleggende uvane i en del av livet da det gjelder som mest.

Den videregående skolen har et sterkt fokus på kognitive ferdigheter, og det er stort sett slike som måles til eksamen. Ferdigheter knyttet til ikke-kognitive forhold, som motivasjon, selvkontroll og selvdisiplin, vies liten oppmerksomhet. Forskning viser at karakterene på vitnemålet nok til en viss grad reflekterer kognitive evner, men ikke-kognitive forhold spiller en større rolle. Duckworth og Seligman (2005) viste eksempelvis at selvdisiplin predikerte skoleprestasjon mye bedre enn IQ.

Dette innebærer at løsningen på de problemene denne artikkelen reiser, ikke bør begrenses til en diskusjon om å flytte russefeiringen til etter eksamen. Det burde vært gjort for 35 år siden. Det virkelige problemet er at forhold relatert til motivasjon, selvkontroll og selvdisiplin ikke vies tilstrekkelig oppmerksomhet. Dermed får en stor del av elevene – mellom 1/3 og 2/3 – spillerom til å prokrastinere. Russefeiringen kan ses som et forholdsvis uskyldig uttrykk for dette, men det er sannsynlig at andre og viktige problemer har samme basis. Frafall fra skole og studieløp er ett eksempel.

Kilder

Botnmark, D., Kvalnes, S. & Svartdal, F. (2014). Prokrastinering – hvorfor studenter utsetter ting, og hvordan utsettelse påvirker velvære og helse. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 51(8), 616–623.

Duckworth, A. L. & Seligman, M. E. (2005). Self-discipline outdoes IQ in predicting academic performance of adolescents. Psychological science, 16(12), 939–944. doi: 10.1111/j.1467-9280.2005.01641.x.

Jaffe, E. (2013). Why wait? The science behind procrastination. APS Observer, 26(4), 12–16.

Steel, P. (2010). Arousal, avoidant and decisional procrastinators: Do they exist? Personality and Individual Differences, 48(8), 926–934. doi: 10.1016/j.paid.2010.02.025.

1. Følgende studenter bidro til dette prosjektet: Klaus S. Færevaag, Fredrik S. Færevaag, Lene Holmgren, Eirin Høegh og Anna Hessen. [↩]