I begynnelsen trodde jeg at terapi handlet om å snakke – mye. At det var min oppgave som pasient å fylle stillheten, holde samtalen i gang. Det var jo min time, mitt ansvar.
Men etter hvert forsto jeg at stillheten også har en plass. At det finnes ordløse øyeblikk som sier mer enn setninger noen gang kan.
Når jeg blir stille, stormer det i hodet.
Tankene raser, hjertet banker, og jeg begynner å telle sekundene. En, to, tre, fire…
Stillheten føles som et press, nesten som en prøve jeg må bestå.
Selvkritikeren dukker opp med én gang: Stine, du vet at poenget er å snakke, ikke sant? Bare si noe.
Men jeg klarer ikke. Ordene sitter fast. Det er som om tåka legger seg som en tykk dyne over hele kroppen,og pusten blir tung og kort.
Han fyller ikke stillheten, men holder den
Terapeuten sitter fortsatt der, like rolig.
Jeg titter opp, lurer på om han kjeder seg, om han tenker at jeg burde skjerpe meg. Men blikket hans er det samme – varmt, våkent, tålmodig. Han fyller ikke stillheten, men holder den. Det gjør det lettere å bli i den, selv om kroppen stritter imot.
Jeg sier forsiktig: «Jeg vet jeg burde si noe.»
Han smiler svakt og svarer: «Du kan si hva som helst, Stine. Du vet jo hvordan det blir om vi bare blir i stillheten.»
Jeg nikker, men sekundene fortsetter å gå.
Og så, midt i tausheten, hører jeg klokka tikke. Hvert klikk et lite hjerteslag i rommet.
Stillheten er et sted der kroppen får være med
Etter hvert forstår jeg at stillheten hans ikke er tom. Den er full av oppmerksomhet, ro, og en slags invitasjon til å lande.
Den gir meg tid til å kjenne etter, til å la ordene finne meg i stedet for å jage dem frem.
Jeg oppdager at også han trenger stillheten – for å lytte, kjenne etter, og være med meg med hele seg.
Når jeg endelig sier noe, kommer det ofte som en lettelse. Noen ganger som tårer. Andre ganger som latter.
Han ler lett – ikke av meg, men med meg – og sier: «Er det ikke lettere å dele det med meg nå, enn å gå ut døra og bebreide deg selv for at du ikke klarte?»
Og det er det. Selv når det gjør vondt.
For jeg har lært at stillheten ikke er et fravær. Den er en bro. Et språk mellom oss. Et sted hvor kroppen får være med, ikke bare hodet.
Der tryggheten sakte får gro.