Vår hang til å se etter det negative har vært en overlevingsstrategi siden mennesket oppdaget at det kunne passe på seg selv: Hva kan gå galt? Hvor er nærmeste fare? Hvordan blir vi frisk fra sykdom, hvordan unngår vi å bli syke?
Vi har overlevd som art mye på grunn av negativitetsbiaset. Men livet er mye mer enn en kamp mot farer. Det rommer også gleder, mestring, kjærlighet og overveldende lykke. Denne balansen er helt essensiell for et godt liv. Det glemmer vi fort når vi snakker om psykisk helse. Her ser vi høysensitivitet som en nyttig brobygger.
Høysensitivitet er ingen diagnose. Det er ikke en «feil» eller noe som kan fikses. Men skal en klare å gi høysensitive mennesker riktig hjelp når de trenger det, er det en stor fordel å forstå temperamentstrekket.
Det er godt dokumentert at høysensitive personer oftere enn andre får psykisk sykdom, og at de kan ha andre behov enn normalt sensitive for å bli friske.
Det er også dokumentert at høysensitive responderer bedre på riktig behandling enn andre, så det burde føre til et større fokus på høysensitivitet blant helsepersonell.
Høysensitive er mer mottakelige for hjelp enn andre
Organisasjonen Høysensitiv Norge har påtatt oss et ansvar for å bidra til større forståelse for høysensitivitet både hos høysensitive selv og hos folk som jobber med mennesker i Norge. Vi består av høysensitive mennesker som jobber med høysensitive, som har behov for å holde oss oppdatert innenfor forskning og hvordan høysensitive har det i vårt samfunn.
Vi opplever at behovet er større nå enn det var da kunnskapen om høysensitivitet begynte å bre seg i landet for et tiår siden. Dette er mye på grunn av det nevnte negativitetsbiaset. Den gang var det mye presse på problemene ved høysensitivitet, deretter falt det ut av medienes interesse.
Nyere forskning om hvordan høysensitive faktisk er mer mottakelige for hjelp enn andre, har fått lite oppmerksomhet. Enda verre er det at de positive sidene ved høysensitivitet aldri blir speilet.
Høysensitive lærer ikke hvilke ressurser de er og har, og de blir dermed aldri veiledet i riktig retning med livene sine. De velger ikke yrker ut fra sine ressurser. Det fører til utbrenthet og en misnøye de selv ikke forstår. Dette forstår heller ikke hjelpeapparatet, som vil se etter hva som er galt med dem, i stedet for å finne ut hva det er som er deres potensiale som de ikke får brukt.
Det er ikke rart at flere høysensitive blir sykere enn ikke-sensitive. Det handler om at deres behov, som er sterkere enn de som er mindre sensitive, ikke blir sett i det hele tatt.
Høysensitivitet kan være en styrke og ressurs
Høysensitivitet er medfødt. Allerede som barn har en vært mer mottakelig enn sine normalsensitive medmennesker. Både positive og negative opplevelser har hatt større innvirkning på dem.
I et hjem med omsorgssvikt vil det sensitive barnet få større problemer senere i livet enn sine normalsensitive søsken. I et hjem fylt av støtte, trygghet og kjærlighet vil den sensitive ta dette med seg senere i livet og tåle motgang mye bedre.
Dette, som kalles differential susceptibility eller vantage sensitivity, passer ikke inn i vårt negativt vinklede helsesystem. Det hadde vært veldig nyttig dersom helsevesenet, og våre politikere, hadde forstått at veien til god helse går gjennom god helse.
Selvsagt er det bra at vi kan forhindre sykdom og reparere feil, men et ensidig fokus på det negative er til direkte hinder for den aller beste forebygging og den aller beste helingen: Å ha det så godt som du overhodet kan.
God helse er den beste forebygging, og et fokus på det en kan og er, er utvilsomt den beste veien til heling. Gjerne i kombinasjon med annen intervensjon, men et øye for det som er ens styrker og ressurser er enormt nyttig.
Trekket går under radaren
Samfunnet vårt har fått så mange utfordringer at stadig flere får en diagnose. Sånn legger vi problemet over på pasienten.
Hvis vi diagnostiserer et menneske med ADHD eller autisme, har vi forklart problemet med personen, og kan eventuelt gjøre tiltak for at denne skal kunne fungere på skolen eller på arbeidsplassen. Diagnosen blir «problemet» og vi kan løse det ved medisinering eller spesiell tilrettelegging.
Mange av disse menneskene er spesielt sensitive. Lite forskning har vært gjort på hvor mange prosent av disse diagnostiserte er høysensitive, siden parametrene er ulike paradigmer. Men dersom man tar for seg diagnosekriteriene, ser en at ordet sensitiv går igjen.
Siden høysensitivitet ikke er en diagnose, vil ingen av disse bli diagnostisert som høysensitive, men kanskje få en av disse andre i stedet.
Vi aner ikke hvor mange som er feildiagnostiserte, som «bare» er høysensitive men som lever under et stress de ikke tåler. Hvor mange får en diagnose for forholdene de lever under? Hvor mange kunne blitt friske ved å skape seg et liv som passer bedre for dem?
Høysensitivitet skal ikke være en diagnose
Høysensitivitet er ingen diagnose fordi det ikke skal være det. Men nettopp derfor kan vi forholde oss til det utenfor de rammene som styres av negativitetsbiaset.
Nettopp fordi det er så mange av oss, og nettopp fordi vi er sensitive for eksterne inntrykk, kan vi bidra til større forståelse av hva som gjør oss syke eller utilpass.
Vi kan bidra til bedre forhold på skoler og arbeidsplasser, i hjem og på sykehus, i relasjoner og fysiske rom. Det forutsetter at samfunnet forstår hva disse ressursene er.
Stadig mer kunnskap om disse ressursene kommer etter hvert som høysensitive finner veien til forskning, utvikling, kommunikasjon og ledelse – og snakker om det. Men i Norge henger vi etter.
Min oppfatning er at vi er mer preget av dette negativitetsbiaset enn andre, større land. Enhver positiv sak skal motsvares med en negativ vinkling, «for balansens skyld».
Det har vært et stort problem for høysensitivsaken hele tiden. Mediesaker har gjerne inkludert en fagperson som ytrer seg kritisk til hele konseptet. Gitt dette biaset, er det faktisk slik at vi logisk tror mest på det negative tilsvaret, til tross for at denne fagpersonen faktisk ikke er fagperson innenfor feltet høysensitivitet.
Vi trenger en bro mellom paradigmer
Du finner ikke en psykiater i Norge som er ekspert på høysensitivitet, siden dette ikke er en diagnose. Men stadig flere i helsesystemet kjenner til begrepet og anerkjenner høysensitivitet. At det fremdeles ikke har funnet veien inn i pensum, gjør at de ikke kan nok.
Det er veldig tilfeldig hvem som får gode høysensitivråd i systemene våre. Her er det stort forbedringspotensial, og Høysensitiv Norge skulle gjerne fungert som formidlingskanal mellom ulike fagfelt og høysensitive.
Høysensitive finner ikke seg selv i stillingsannonser. Typisk sensitive trekk oppleves ofte som motsatt av det som er etterspurt. Fremoverlent og utadvendt, glad i hektiske miljøer og deadlines er noe de fleste sensitive blir overveldet av.
At samfunnet måler mennesker etter deres evne til å «bidra» – og bidrag defineres som arbeidsevne og skatteinnbetaling, oppleves fremmedgjørende. Sensitive bidrar – og de har et sterkt behov for nettopp det. Født med høy empati, dyp refleksjonsevne og sterk observasjonsevne har de ressurser som er avgjørende for utvikling.
Problemet er å finne riktig kontekst å bruke dem i. Mange velger hjelpeyrker, men når yrkene preges av høy intensitet og rapportering, blir evnene deres en belastning. Dårlig samvittighet og følelsen av å ikke strekke til rammer sensitive langt hardere.
Da blir dårlig arbeidsmiljø til diagnose, i stedet for at dårlige arbeidsforhold blir justert. Her trenger vi en bro mellom paradigmer. Når en høysensitiv ikke makter å jobbe mot sin egen integritet, burde ikke løsningen være sykmelding – men en gjennomgang av strukturene rundt.
En høysensitiv reaksjon kan være en varsellampe til hjelp for andre
Høysensitive er ikke så veldig ulik andre mennesker. De er bare mer mottakelige for inntrykk og reagerer sterkere. Når de høysensitive reagerer, er det bare et tidsspørsmål før vi forstår at de andre heller ikke tåler det i lengden.
Derfor burde vi ta disse signalene som avvik som vi bør reagere på. Er det for travelt, ser vi ikke pasientene, er det for mye støy, så går det ut over trivsel og effektivitet også for de som ikke har merket det enda.
Men i stedet for kun å fokusere på alle problemene, bør vi klare å holde to tanker i hodet samtidig, og av og til tenke positivt først.
Som høysensitiv trenger en mindre dopamin enn andre for å ha det bra, en reagerer veldig positivt på mer subtile inntrykk. Følelser er ikke bare negative, selv om vi har flere ord for negative følelser enn positive.
Tilfredshet, glede, lykke, kjærlighet, frihet, flyt er alle følelser som kan gjøre livet godt å leve, og som kommer lettere til høysensitive som finner veien dit.
Det føles sterkere for sensitive, og derfor er kanskje savnet av det også sterkere. Men her ligger altså kilden til heling hvis man er psykisk syk.
Helsevesenet bør legge bort sitt negativitetsbias
Det at man faktisk har så stor evne til heling, gjør at man kan bruke negative opplevelser positivt, som for eksempel til å hjelpe andre med det samme som man slev har vært gjennom. Da skaper en mening av de negative opplevelsene, igjen noe som er veldig helende og viktig for høysensitive.
Hvordan man har det som høysensitiv, er altså avhengig av hvordan livet har fart med en, hvordan man får brukt ressursene sine og hvordan man lærer å ta utfordringer. Det betyr at vårt helsevesen absolutt burde lære seg å legge bort negativitetsbiaset i møte med høysensitive.
Hva kan du gjøre for at du kan bli ditt beste jeg? Hva om det rette å si hadde vært: «Det er ikke noe galt med deg, du bare reagerer riktig på noe som er galt.»
Da kunne man bruke psykisk sykdom som en rettesnor som fortalte at du var på vei bort fra deg selv, ikke som et varig sted.
Tenk om vi kunne brukt høysensitivitet som fenomen for å skape balanse mellom et godt liv og patologi?