I den senere tiden har det vært mye oppmerksomhet i media rundt behandlere som har mistet sin autorisasjon, der manglende journalføring ofte er en av årsakene til den strenge reaksjonen.
Det er allmenn kjent at journalføring er lovpålagt – journalsystemet er blant annet ment å dokumentere fortløpende den behandlingen som gis, situasjoner som oppstår og evalueringer og vurderinger som blir tatt underveis.
Journalføring er også viktig retrospektivt for å gi pasientene mulighet til å forstå prosessen de har gjennomgått, bedre.
Som tidligere tolk i psykisk helsevern mener jeg journalnotatene har en enda viktigere funksjon i det terapeutiske behandlingsforløpet.
Journalnotatene er det viktigste leddet i den terapeutiske relasjonen
Basert på mine tolkeerfaringer tenker jeg at journalnotatene kanskje er det viktigste leddet i en terapeutisk behandling.
Ved å dele notatene med pasienten skapes det en unik mulighet for å forsikre seg om at både behandler og pasient har samme opplevelse av det terapeutiske forløpet, pasientens utfordringer og veien videre.
Terapeuter er nemlig som folk flest, og de gjør ikke alltid det de tror at de gjør.
Fortløpende tilbakemeldinger på notatene gir dem mulighet til selvkorrigering. Samtidig får pasienten mer eierskap til det terapeutiske forløpet, og maktasymmetrien i den terapeutiske relasjonen reduseres noe.
Dette er viktig ikke bare for etniske norske pasienter, men kanskje i enda større grad for pasienter fra andre kulturer, der mye av den dypere kommunikasjonen foregår nonverbalt og er implisitt. Dette kan medføre at pasienten er taus i stedet for å utdype sine opplevelser og plager, og bruker blikket annerledes.
Behandleren vil da kunne misforstå pasienten, og mene at pasienten ikke er i stand til å beskrive sine opplevelser, at pasienten mangler ord og lignende – mens pasienten formidler sine opplevelser og plager på en subtil og nonverbal måte, slik det ville vært forventet i deres kultur.
På tysk har vi, for eksempel, ordtaket: «Reden ist Silber, Schweigen ist Gold» (å tale er sølv, å tie er gull). Vi kommuniserer mer med blikket og er ikke så deskriptive i ordbruken, ikke fordi vi ikke kan, men fordi det anses som upassende.
Pasienten vil få en mer aktiv rolle
Som tolk har jeg vært vitne til at behandlingen gikk tregt, og jeg satt igjen med et inntrykk at kommunikasjonen ikke fungerte så bra, fordi både behandler og pasient ofte ikke så ut til å forstå den andres utsagn.
Dette igjen så ut til å påvirke den terapeutiske relasjonen, der begge parter virket fjern fra hverandre.
I en slik setting kunne en aktiv bruk av journalnotatene bidratt konstruktivt til behandlingen. Pasienten ville fått en mer aktiv rolle, og ved å gi tilbakemeldinger ville både behandler og pasient raskt blitt bedre kjent med hverandre og etablert en god terapeutisk relasjon.
Jeg mener derfor at å bruke journalnotatene fortløpende i behandlingen bidrar til bedre kommunikasjon, pasientens aktivisering, medeierskap og kanskje et raskere behandlingsforløp.