Kompisen min har en hund. Den heter Balder. Jeg liker å kalle den Rabalder. Rabalder er over gjennomsnittet glad for livet.
Kl 07:00 er kompisen min og Rabalder er ute på sin daglige morgentur, i desembermørket, i 14 kuldegrader.
Snøen knaker under stive skosåler, og kompisen min er morgentrøtt.
Med frostrøyk, kald nesetipp og halvåpne øyne drømmer han om varm dyne hjemme og billige restplasser til 28 varmegrader på Kapp Verde.
Rabalder er yr av fryd.
Rabalder hopper etter hvert snøfnugg, og hver skygge på veien fra bilenes lykter må fanges, i det minste jages. Så der går de begge to gjennom samme mørke Winter Wonderland. Den ene i mørket, den andre i Wonderland.
På jobb venter Rabalder åtte lange timer foran kompisen min.
«Tenk deg å ha det sånn som Balder a», sier kompisen min til meg. Ja, hvorfor ikke, tenker jeg.
Det går ikke an, mener kompisen min først. Men tenk hvis det gjør det. Hva er det som skiller de to? Det er ikke været, snøen, kulden, eller noe som helst i de ytre omstendighetene. Hva er det da som står igjen?
Selvfølgelig er Rabalder en hund og kompisen min et menneske, men hvis kompisen min hadde gått der nyforelsket, så hadde han sett snøen, morgenen, lyktene, omtrent slik som Rabalder ser det.
Rabalder vil være der hvor Rabalder er. Kompisen min vil være et annet sted. Kompisen min vil til Kapp Verde. Tror han.
Men om kompisen min skulle bli rammet av en alvorlig sykdom, havnet på sykehus, og måtte ligge der i uten å vite om han noen sinne kunne komme hjem igjen, ville han ikke tenkt på Kapp Verde.
Han vil tenke på og savne morgenene, med Balder, trøtt, i kulda, med snøen som dalte så vakkert mens frostrøyken gjorde nesa til kompisen min like rød som Rudolf sin.