Etter det viet hun seg til malerkunsten, etter opprinnelig å ha spesialisert seg innen tekstilfaget på kunst- og håndverksskolen Högre Konstindistriella skolan.
Hun debuterte med sin første utstilling i 1912 sammen med «De åtte», en gruppe sammensatt av åtte av de fremste modernistene i Sverige på den tiden.
Kald gul
Hun var opptatt av å skape stemning med farger og blandet bevisst varme og kalde farger i maleriene sine. Hun eksperimenterte blant annet med en farge hun kalte kald gul. Fargen kan ses på som hennes varemerke, og ble benyttet i mange av bildene hennes.
Paul Cézanne var en inspirator for hennes måte å uttrykke seg med farger. Motivene var ekspresjonistiske, og hun malte alt fra stilleben, interiør og bybilder til portretter. Hun hadde også separatutstillinger, og deltok i til sammen i 108 utstillinger i løpet av sin karriere. Sigrid var svært produktiv i perioder. Hennes produksjon består av til sammen mer enn 500 malerier, tegninger og skisser.
Sigrids egentlige etternavn var Grünewald etter mannen, men hun signerte alltid bildene med barndomsnavnet Hjertén.
Offentlig jødeforfølgelse
Til tross for at Sigrid og mannen Isaac var kjente kunstnere i sin samtid, ble de utsatt for en massiv kritikk av den svenske pressen. Ifølge historiker Lars Andersson var Isaac den som i aller høyeste grad var utsatt for offentlig jødeforfølgelse i Sverige mellom 1910- og 1930-tallet.
Som suksessrik kunstner og professor ved Det Kongelige Kunstakademiet, samt eier av eget galleri, ble han blant annet kritisert for å gjøre det godt økonomisk, med negativt fortegn. Også Sigrid fikk kraftig gjennomgå. Det ble blant annet skrevet at hun drev med «det rene idioti» og at hun så ut til å ha en «pervers lengsel etter vanskapninger».
Den offentlige hetsen mot både henne og ektemannen var en påkjenning i Sigrids liv. Det ble en sten til byrden hun hadde fra før. Sigrid hadde vært nødt til å klare seg mye på egen hånd siden moren hennes døde da hun var liten, og hadde mye å bære på fra tidlige barneår.
Mange utfordringer
Sigrid giftet seg med Isaac i 1911 like før de fikk sønnen Iván. Sigrid forstod ikke at hun var gravid før i syvende svangerskapsmåned, og Isaac kom til Sverige fra utlandet etter å ha mottatt brev fra Sigrid om barnet som var på vei.
Hun hadde det heller ikke enkelt i ekteskapet med Isaac, blant annet fordi Isaac hadde flere elskerinner mens de var gift og at hun ikke fikk mye omsorg fra ektemannen. Sigrid slet også med å tilpasse seg den ikke planlagte morsrollen.
Samtidig så nok Sigrids liv interessant ut sett fra utsiden i første halvdel av 1900-tallet: Det var ikke mange kvinner som på den tiden fikk reise rundt i Sør-Europa og arbeide og leve blant kunstnere i Paris. Glansbildet hadde likevel en vond bakside.
(Saken fortsetter under bildet)
I løpet av 1930-tallet ble hun psykisk syk, noe hennes malerier gradvis bar mer preg av. Hun bodde i Paris fra 1920 til mars 1932, da hun reiste hjem til Sverige på grunn av et psykisk sammenbrudd. Hun hadde et toårig opphold på Beckomberga sjukehus.
Sigrid ble skilt fra Isaac Grünewald i 1937. Hun ble regnet som utilregnelig på det tidspunktet. Isaac tok ut skilsmisse uten hennes uttalelser om saken.
Schizofreni
I 1938 sluttet Sigrid helt å male, omkring samme periode som hun fikk diagnosen schizofreni.
Sigrid var fra 1936 til sin død i 1948 innlagt på Beckomberga sjukehus, på grunn av psykotiske episoder, forvirret og upassende atferd. I brev fra mannen hennes kan en skjønne at hun ofte var mistenksom og led av vrangforestillinger.
Hennes tilstand ble verre og verre, hun ble mer og mer psykotisk. Hun hadde vært en reservert kvinne tidligere, men beskrives i journalene som seksuelt fokusert, klebrig, klåfingret og splittet.
(Saken fortsetter under bildet)
Isaac giftet seg på nytt i 1946, men døde like etterpå sammen med sin nye kone i en flyulykke på vei fra Oslo til Stockholm. Da Sigrid ble orientert av sønnen Iván om ulykken skal hun ha sagt «det var inte min Isaac som dog».
Grusomme behandlingsmetoder og mye tvang
Sigrid befant seg på sykehuset i nesten 12 år, og ble utsatt for en mengde insulinbehandlinger, beltelegginger og tvangsmating med sonde. Sondemating var nokså vanlig på denne tiden, da de psykotiske pasientene ofte var spent fast til seng eller stol i lengre tid ad gangen.
I perioder var det ikke ført journal; det kunne gå opp til halvannet år mellom notater i journalen. Dette er den siste delen av Sigrid Hjerténs journal fra Beckomberga sjukehus.
Det tok to uker fra Sigrid ble operert til hun døde av følgevirkningene.
26.03.1947: Insulin i små doser insättes.
20.05.1947: Insulinbehandlingen utsätts. Har varit utan nämnvärd effekt.
01.03.1948: Förberedelse till lobotomi.
10.03.1948: Lobotomi (Frykholm). Operationen förlöpte ua.
12.03.1948: Efter op. Något slö men dock reagerat på tilltal och sagt enstaka ord. Puls och blodtryck u.a. – idag på morgonen tämligen försämrad. Påfallande slö. Reagerar dock med ihopknipning av ögonen vid sensibla retningar i ansiktet. Temp. 40,4. Ej nackstel.
På e.m. ytterligare försämrad. Stigande blodtryck. Puls: Hastig, liten. Neurol. Som tidigare. Överföres på kvallen till Serafimerlasarettet. –ögonbottnar u.a.
18.03.1948: Åter från Serafimerlasarettet. Vid ink. dit medvetslös. Op: revision av bilaterala intracerebrala hämartom. Postoperative förloppet u.a.
21.03.1948: Pat. efter återkonsten påfallande slö. Reagerar emmelertid på tilltal, och säger även ett och annat ord. Natten till i dag försämrad. Tilltagande slöhet. Puls knappt kännbar. Bltr kan ej mätas. Vita blkr: 10000!
23.03.1948: Pat. mycket slö, men reagerar fortf. på tilltal. Vä. pupill noget större enn hög., reagerar trögt för ljus.
24.03.1948: Ad mortem kl. 0.20.
Sigrid Hjertén ble gravlagt 2. april 1948 ved Saltsjöbaden på Skogsö kirkegård.
En del av dødsstatistikken
Sigrid døde av komplikasjonene i etterkant av operasjonen, og mange med henne led samme død. Likevel ble ikke det som skjedde korrigerende, og en leser om behandlere som fortsatte å ha stor entusiasme for inngrepet lenge etter dette. Til tross for store skader og høye dødstall ble behandlingen praktisert i Sverige frem til 2000-tallet, i Norge til 1974 og i Danmark til 1983.
Lobotomi ble utvidet som behandlingsmetode i Skandinavia fra 1940-tallet. Den ble mer populær i Skandinavia enn i andre deler av verden.
«Ordinær» behandling?
Ved det norske sykehuset som benyttet lobotomi hyppigst, Gaustad sykehus, konstaterte direktør dr. Ørnulv Ødegård i 1948 at den «eksperimentelle perioden» var over, og lobotomi hadde blitt en ordinær behandlingsprosedyre. Han hevdet dette til tross for at nesten en av tre pasienter som ble behandlet med denne metoden ved Gaustad, døde etter behandlingen frem til 1947.
Målet med lobotomi som behandlingsmetode var i hovedsak å kutte forbindelsene mellom frontallappen og resten av hjernen. Det ble antatt at emosjonell intensitet i tanker og ideer ble regulert av spesifikke nevrale forbindelser mellom frontallappene og andre deler av hjernen. Etter kirurgien var det forventet at pasientene ville bli mindre aggressive, oppleve mindre angst og økt nivå av sosial fungering.
På 1940- og 1950-tallet var det stort sett personer med psykoser eller schizofreni som ble operert i Skandinavia, men fra 1950-tallet og opp til 1980-tallet ble mennesker med en bred variasjon i diagnoser operert.
Det var opp til henvisende lege å vurdere hvem som var kandidater til denne typen behandling. Mennesker med utviklingshemming ble i økende grad lobotomert fra 1950-tallet, og i 1954 var dette den største gruppen kirurgipasienter for lobotomiinngrep i Danmark.
Barn ble lobotomert
I tillegg til voksne ble også barn med utviklingshemming operert. Vi får ikke vite mye om hvem disse barna egentlig var. I 1954 ble fire barn operert i Danmark. Den yngste var en seks år gammel gutt der det stod i journalen at han slet i stykker ting og «var umulig å komme i kontakt med».
En åtteårig gutt led samme skjebne; han ble operert med en radikal form for kirurgi, en såkalt total lobotomi, med mål om å gjøre ham mer passiv. Omkring denne tidsperioden ble minst ti barn under 14 år lobotomert.
Operasjonene av barna, som alle hadde utviklingshemming, var et resultat av at kriteriene for lobotomihenvisninger ble utvidet. Det var ikke lenger bare personer med langvarige psykoser og schizofreni der operasjon var «en siste utvei» som ble henvist til «det hvide snit».
Kvinner ble oftere lobotomert
Sigrid Hjertén er en del av kvinnestatistikken i lobotomibehandlingen.
Ørnulf Ødegård skrev i en artikkel i Tidsskrift for den Norske Lægeforening i 1947, der han forklarte hvorfor kvinner er egnede lobotomikandidater: «… evnen til finere presisjonsarbeid (er) ofte nedsatt. Husstell greier de med letthet. De fleste har operert langt flere kvinner enn menn – sikkert fordi husmoryrket regnes for å ligge svært godt til rette for slike pasienter.»
Bortsett fra kjønn var det ikke andre tydelige forskjeller blant de opererte; de kom fra alle sosiale lag og yrkesgrupper. I Norge fantes imidlertid ikke disse kjønnsforskjellene, men de var markante i de fleste land som drev med denne praksisen. I Danmark ble kvinner med psykopatiske trekk lobotomert, ofte i ung alder.
(Saken fortsetter under bildet)
«Still life» malt i 1917.
Det var lettere å skrive kvinner ut fra sykehusene etter operasjon, og det var jo et av målene ved operasjonen. Hvis de ikke kunne sendes hjem til familien, kunne de jobbe som husholdersker i andre familier eller hos enslige menn.
Kvinner ble tidligere ansett for å være mer ustabile og hysteriske enn menn. Dette kan også ha gjort dem mer utsatte for lobotomi, særlig etter at kriteriene for lobotomi ble utvidet, og det ikke bare var personer med schizofreni og psykoser som ble operert. Operasjonen skulle være en siste utvei etter at annen behandling var forsøkt over lang tid. Slik fungerte det alltid ikke i praksis.
Bildene står igjen som minner om et liv
Sigrid Hjertén ble en del av en trist skandinavisk statistikk, der det ble gjennomført et sted mellom 11 000 og 12 000 lobotomier. De fleste finnes det få kilder om, men Sigrid Hjertén etterlot seg en offentlig historie og en bildeproduksjon en fortsatt har mulighet til å se.
Bildene hennes er, eller har vært, utstilt på Moderna museet, Röhsska museet, Malmö konstmuseum, Göteborgs konstmuseum og Nationalmuset i Stockholm.
Til minne.
Kilder
Kragh JV. Det hvide snit. Psykokirurgi og dansk psykiatri 1922-1983. 2010. Syddansk universitetsforlag.
Ødegård Ø. Behandling av sinnssykdommer med prefrontal levkotomi. En oversikt.Tidsskr den norske lægefor. 1947: 67; 80-5.
Andersson, Lars M. En jude är en jude är en jude: representationer av «juden» i svensk skämtpress omkring 1900–1930. Nordic Academic Press, 2000.
Anita Goldman (1995). I själen alltid ren: Om Sigrid Hjertén, Stockholm: Natur & Kultur.
Cavalli-Björkman, Görel (2017), Kvinna i avantgardet: Sigrid Hjertén: liv och verk, Stockholm: Albert Bonniers.
Ögren K, Sandlund. Lobotomy at a state mental hospital in Sweden. A survey of patients operated on during the period 1947-1958. Nord J Psychiatry. 2007;61(5):355-62.DOI: 10.1080/08039480701643498