Tre strategier for å takle meningsløsheten

I boken «Hva er poenget?» ser jeg på utallige strategier vi mennesker har brukt for å håndtere meningsløsheten, men egentlig kan det meste reduseres ned til tre malerier av den tyske romantikeren Caspar David Friedrich som levde fra 1774 til 1840.

Friedrich illustrerer de tre strategiene for å takle meningsløshet på mesterlig vis: Å akseptere den, skape sin egen mening eller å dele smerten med andre. I både livet og kunsten var meningsløsheten ofte et tema for ham, og hans bilder er derfor et godt utgangspunkt for å studere de tre strategiene.

Skal vi forstå malerienes betydning fullt ut, må vi først forstå at opplevelsen av meningsløshet egentlig består av tre separate fenomener: opplevelsen av betydningsløshet, formålsløshet og tap av sammenheng og tilhørighet. Med dette i mente kan vi nå se nærmere på de tre strategiene for å takle meningsløsheten.

Å akseptere den

I «Munk ved havet» viser Friedrich hvor lite og ubetydelig et menneske kan oppleve seg i møte med naturens kolossale krefter. Når dette bildet gir assosiasjoner til meningsløsheten, er det på grunn av den ubetydelige rollen munken her får.

Ved å gi munken de samme fargene som havet, og ved å gjøre bildet mørkt og utydelig, lar han oss knapt få øye på det lille, begrensede mennesket som står der alene i møte med havets uendelighet.

I sine mørkeste og mest ensomme møter med meningsløsheten, var det kanskje også slik Friedrich følte seg, som den ubetydelige munken ved havet. Har vi ikke alle slike øyeblikk i blant – enten det er i bilkø vei hjem fra jobb, under en stor konsert eller på et kjøpesenter – der vi føler oss uendelig små og ubetydelige?

Her ser vi imidlertid at denne opplevelsen ikke er noe vi trenger å rømme fra. Munken flykter nemlig ikke bort fra sin følelse av ubetydelighet. Tvert imot, han oppsøker den. Vi kan til og med forestille oss at munken har sett at det brygger opp til storm, og at han selv har valgt å gå ned til sjøkanten, ene og alene for å kjenne på sin egen ubetydelighet.

Han har akseptert ubetydeligheten, og han tåler den. Slik illustrerer dette bildet menneskets seier over sin egen opplevelse av meningsløshet – gjennom aksept.

Å skape sin egen mening

I «Vandreren over tåkehavet» ser vi enda et menneske i møte med et uendelig hav, men denne gangen er både stemningen og budskapet et annet. Gjennom mesterlig bruk av perspektiv og farger, lar Friedrich oss forstå at dette ikke er et menneske som kjenner seg ubetydelig i møte med den fjerne horisonten.

Her får vi heller ikke en opplevelse av overveldende meningsløshet, men av frihet, mulighet og retning. Vi ser et menneske som er på vei et sted; midt i steget og med spaserstokken hvilende klar mot hoften.

Vi vet nå at opplevelsen av meningsløshet ofte skyldes manglende opplevelse av formål. Da forstår vi også hvorfor dette bildet ikke gir oss den samme opplevelsen av meningsløshet som det forrige – til tross for at naturens kolossale omfang er likt.

Her ser vi nemlig på et menneske som skal et sted, som vil noe – ja, som har skapt sin egen mening i livet. Et menneske som erkjenner sin egen ubetydelighet, men som likevel har skapt seg et mål for sin livsreise – og som tillater seg å stoppe for å nyte utsikten fra evighetens tinde før han vandrer videre.

Å dele smerten

I maleriet «Solnedgang» får vi enda et møte mellom menneske og hav. I perspektiv, positur og farger ser vi at dette bildet er en god blanding av de to forrige, men på ett punkt skiller bildet seg vesentlig fra de foregående. Mennesket er ikke lenger alene i sitt melankolske møte med uendelighetens horisont, men har funnet en annen sjel å dele det med.

Likevel aner vi at det er en avstand mellom disse to, der de riktignok står skulder til skulder, men like fullt med en liten glipe mellom seg.

Maleriet bærer med seg en melankolsk ro som gir mistanke om at de står der sammen i taushet. Omgitt av naturens velde kan vi håpe at de likevel finner motet til å dele noe sårbart med hverandre.

Kan det tenkes bedre omgivelser for en god samtale om livets mening og meningsløshet? Med dette viser Friedrich oss viktigheten av å se seg selv som en del av en større sammenheng, og av å dele sin opplevelse av meningsløshet med andre.

Vi trenger ikke å være alene i verden, ei heller i vårt møte med meningsløsheten. Men, som den lille avstanden mellom de to viser, kan våre innerste eksistensielle kamper dessverre aldri kjempes av andre enn oss selv. Sammen står vi imidlertid sterkere.

Så blir selvsagt spørsmålet: Hvilket av maleriene passer best til å beskrive din egen måte å håndtere meningsløsheten på?