Det er faktisk sånn at barnet ditt speiler seg i deg. Selvfølelsen til barnet ditt former seg ut ifra hvordan hun opplever seg selv i dine øyne: Er jeg verdt å bruke tid på? Er jeg gøy å være sammen med? Blir grensene mine respektert? Blir følelsene mine anerkjent? Barnet ditt må merke at du synes hun er verdt å bruke tid på. Hun må kjenne på at: «Jeg er en som mamma og pappa liker å være sammen med!»
Tilknytningen blir som en indre mal i hjernen
Hvordan du snakker om og til barnet blir barnets indre stemme. Koker vi det helt ned, handler det om å skape den gode følelsen i barnet ditt om at hun er elsket, ønsket og anerkjent. Den anerkjente barnepsykiateren Daniel Siegel beskriver det som at barnet ditt må føle seg følt. Alle blikk, smil, ord og berøringer mellom deg og barnet ditt, er med på å danne forventninger i barnet om hvorvidt hun fortjener kjærlig omsorg. Og disse forventningene forplanter seg gjennom hele livet.
Det er nemlig sånn at hjernen former seg ut ifra hvilke erfaringer barnet ditt har med verden, og spesielt med deg som forelder. De erfaringene som gjentas ofte, bygger kraftige forbindelser mellom nervecellene i hjernen, og danner grunnlaget for tilknytningen. Tilknytningen blir som en indre mal i hjernen til barnet ditt for hvordan hun kan forvente seg å bli møtt i relasjon til andre senere i livet. En trygg tilknytning er viktig fordi den legger grunnlaget for barnets evne til å håndtere egne følelser, få til gode sosiale relasjoner, og etter hvert bli selvstendig.
Å være trygg i relasjonen til deg er essensielt for barnets utvikling. De milepælene du gjerne vil at barnet ditt skal nå, for eksempel det å sove natten igjennom på egen hånd, kommer som regel av seg selv i takt med barnets modning og når den gode relasjonen ligger i bunn. I motsetning til hva du kanskje tror, er det ikke noe helt spesielt som skal til. Sannsynligvis bygger du en trygg relasjon til barnet ditt ved å følge din egen intuisjon. Nettopp derfor starter barnets selvfølelse med deg.
Å anerkjenne alle sidene ved barnet
Vi har en lei tendens i dagens samfunn til å vurdere alt barna våre gjør. Når barnet er lite vurderer vi hvor flink barnet er til å spise eller gå på do, og når barnet begynner på skolen vurderer vi hvor flink barnet er til å lese, skrive eller regne. Og sånn fortsetter det gjennom livet. Det som skjer når vi primært verdsetter flinkhet hos barna våre, er at vi begrenser barnets verdi til hva barnet presterer. Når vi ofte og på autopilot skryter av barnets atferd, så skaper vi et prestasjonsfokus som ikke er gunstig for selvfølelsen.
Hvis du skryter mye av barnet ditt, vil du etter hvert erfare at barnet etterspør ros fordi behovet for ytre belønning overgår barnets indre motivasjon. Barnet ditt er programmert til å utforske verden, og har en voldsom drivkraft til å mestre. Denne drivkraften er til stede, selv uten at du konstant måler og veier det barnet ditt gjør. Betyr det at du ikke kan rose barnet ditt? Jo, det kan du!
Selvfølelse handler om to ting:
- Jeg er verdifull bare fordi jeg er til.
- Jeg kan noe.
Selvtillit er sånn sett en viktig del av selvfølelsen, nettopp fordi det barnet kan, det barnet gjør og det barnet får til, er en del av hvem barnet er.
Når barnet ditt får til noe, ser noe eller blir begeistret over noe, vil hun ha deg ved sin side. Barnet ditt vil at du skal se det samme som hun ser, og dele gleden. Det er klart du skal slippe jubelen løs når den stolte ettåringen tar sine første skritt eller når femåringen sykler uten støttehjul for første gang. Når du tar del i gleden sammen med barnet ditt, styrkes båndet mellom dere.
Det blir først problematisk når «du er flink» brukes systematisk som en del av barneoppdragelsen, eller uten at det er ektefølt. Psykologspesialist Guro Øiestad beskriver det så fint når hun sier: «Å bygge selvfølelse handler om å anerkjenne alle sidene ved barnet ditt», og gjøre det med en viss omtanke. Men mest av alt handler det å bygge selvfølelse om at du genuint gleder deg for og sammen med barnet ditt i øyeblikkene. Når du helt intuitivt tar del i nysgjerrigheten til barnet ditt ved å leve deg inn i samme rom som barnet.
Gi anerkjennelse som styrker selvfølelsen til barnet ditt:
- Vær spesifikk. Istedenfor «Du er flink», si «Du er flink til å ta på jakken selv».
- Si noe om hvordan barnets nærvær påvirker deg, for eksempel: «Takk, jeg blir så glad når du hjelper meg!» «Jeg koser meg når vi leker sammen!»
- Beskriv det du ser, for eksempel: «Jeg ser deg. Kiler det i magen?» Eller: «Oi, du kjører fort nedover sklia!»
- Når barnet ditt sier «Se på meg, pappa!», så mener hun nettopp det: «Se meg!»