Selv om rusreformen ble nedstemt i fjor sommer, har rusdebatten vært i høygir gjennom hele kalenderåret. Og selv om rusreformen igjen ble nedstemt i vår, har endringene på rusfeltet ikke latt vente på seg.
For å toppe det hele har også debatten om legalisering blusset opp igjen i Norge. For brukere av ulovlige rusmidler er det positivt at samfunnet er i endring, for andre skaper det frykt og forvirring.
Kunnskapen seiret ikke
Norsk ruspolitikk og kultur knyttet til ulovlige rusmidler har de siste fem tiår vært preget av frykt og stigma. Norske myndigheter har ført en forbuds- og straffepolitikk som har vært ment å stigmatisere, fordømme og påføre brukere et onde som er ment å skremme folk fra å bruke ulovlige rusmidler.
En konsekvens av dette er at mange tusen mennesker har blitt kriminalisert, stigmatisert og utsatt for systematisk maktovergrep fra politiet.
Norsk straffepolitikk har gjort langt mer skade enn nytte for individer og for samfunnet – en erkjennelse Solberg-regjeringen kom til før de foreslo en rusreform som skulle avkriminalisere mindre alvorlige narkotikalovbrudd. Bruk, besittelse og kjøp av ulovlige rusmidler til eget bruk skulle fortsatt være forbudt, men ikke straffbart.
Kunnskapsgrunnlaget stod Rusreformutvalget for da de etter sin omfattende utredning ikke fant evidens for at straff forebygger bruk eller rusproblemer. Men kunnskapen seiret ikke. Det var det frykten for endring som gjorde.
Debatten preges av frykt og forvirring
Allerede før konklusjonen til Rusreformutvalget ble kjent for offentligheten, sikret Politidirektør Benedicte Bjørnland seg innsikt i hva utvalget konkluderte med. Deretter skrev hun kronikk der hun advarte mot å avkriminalisere, med tittelen «Jeg er bekymret for ungdommen».
Med dette satte hun standarden for det offentlige ordskiftet om rusreformen tre dager før NOUen ble kjent for regjeringen og stortinget. Bekymring, frykt og forvirring skulle prege retorikken til aktørene og partiene som var motstander av rusreform.
Bekymring for økt bruk av ulovlige rusmidler, frykt for det ukjente og forvirring om hva avkriminalisering egentlig innebærer. Noen ordførere fra Arbeiderpartiet mente det var snakk om legalisering. Men det stod ingenting om å lovliggjøre omsetning av ulovlige rusmidler i forslaget til Solberg-regjeringen.
Målet helliger midlene
Politiet advarte mot at avkriminalisering ville frata dem en viktig «verktøykasse» med forebyggende virkemidler i møte med brukere av ulovlige rusmidler, særlig i møte med ungdom som ruser seg ulovlig.
Verktøykassen inneholdt inngripende tvangsmidler politiet brukte hyppig i møte med denne gruppen, som urin- og blodprøver for å avdekke bruk.
I ettertid har det vist seg at det egentlige problemet var at politiet har feiltolket loven i alle år og bare forsynt seg av en verktøykasse de aldri hadde lov til å benytte seg av.
Halvannet år etter at Riksadvokaten først presiserte gjeldende lovverk ytrer politiet stadig media at de er usikre på hvordan de skal forholde seg til de som bruker ulovlige rusmidler.
Politiet mener selv de har en viktig rolle i det rusforebyggende arbeidet i samfunnet. Tar man utgangspunkt i deres uttalte usikkerhet på jobb når de ikke kan bruke ulovlige tvangsmidler mot sårbare individer, får man et inntrykk av at forebyggingen bærer preg av et slags jaktinstinkt.
Ideen om straff er vesentlig svekket
Målet er straff og sanksjoner, nesten for enhver pris. Målet helliger midlene og målet å bekjempe «narkotikaondet».
Denne mentaliteten varte i flere tiår i det norske samfunnet. Krigen mot narkotika har redusert brukerne av ulovlige rusmidler til annenrangs borgere uten rettigheter eller krav på verdighet.
Skremselspropaganda knyttet til farene ved bruk av ulovlige rusmidler og hvem den typiske brukeren har ført til et ukritisk samfunn som uten omtanke for konsekvensene har forsøkt å fjerne all «narkotika» fra samfunnet ved å utrydde bruken.
«Krigen mot narkotika er en krig mot mennesker og vi dauer i hopetall» rapper Lars Vaular på sin nyeste låt «Vi går opp». Et faktum flere og flere innser og det har ført til endringer i samfunnet. Idéen om at straff er et godt forebyggende verktøy i møte med rusproblematikk er vesentlig svekket.
Samtidig er det symptomatisk for frykten for endring at både politiet og flertallet blant folkevalgte motsetter seg disse. Straff, tvang og stigmatisering har vært den gjeldende normen i generasjoner. Gammel vane er vond å vende.
Moralpanikk
En skulle tro at en ruspolitikk som samsvarer med tilgjengelig kunnskap på feltet og som bygger på menneskeverd og skadereduksjon burde være lett å innføre i Norge i 2022, men det er det altså ikke.
Moralpanikken er fortsatt styrende for mange tankesett og frykten for det ukjente sitter fortsatt sterkt både i kulturen, men også i våre offentlige etater.
Spørsmålet om straff er ikke det eneste som trigger en fryktbasert ryggmargsrefleks i deler av befolkningen. Debatten om legalisering av cannabis er også en som ofte blir preget av synsing, frykt og fordommer.
Et svart marked er et dårlig marked
Å ta til orde for en fornuftig regulering av cannabis blir ofte møtt med mistenkeliggjøring som at vi ønsker «fri flyt» av cannabis eller «bare vil ha jointen vår i fred». Dette er typiske ytringer som bygger på fordommer og stigmatisering.
Norske journalister blir beskyldt for å være i «hasjtåka» når de skriver saker som argumenterer for streng kontroll av omsetningen av cannabis. Beskyldningene kommer ikke bare i kommentarfelt på Facebook fra Ola og Kari Nordmann, men fra en stortingsrepresentant for et av landets største partier.
For i debatten om legalisering er det tydeligvis greit for en stortingsrepresentant å beskylde meningsmotstandere for å være ruset og samtidig skape et inntrykk av at personer som bruker cannabis ikke er i stand til å reflektere over viktige samfunnsspørsmål. Det er direkte skadelig for den offentlige samtalen.
Spørsmålet om legalisering er et viktig samfunnsspørsmål. For er det egentlig slik at forbud som skaper et stort svart marked for cannabis er den beste måten å regulere på?
Et svart marked rekrutterer sårbare unge til å bli både brukere og selgere. Et svart marked sluker flere hundre millioner kroner årlig, som igjen finansierer annen mer alvorlig kriminalitet som menneskesmugling og våpenkjøp.
Legalisering er forebygging
Spørsmålet om psykisk helse er noe som ofte blir bragt opp når samtalen handler om legalisering. Man frykter flere tilfeller av psykose som utløses av THC, den psykoaktive komponenten i cannabis, hos sårbare individer.
Vi vet nemlig at de som er sårbare for psykiske lidelser, også psykoselidelser, bruker cannabis hyppigere enn resten av befolkningen.
En form for regulering av cannabis som har kjent styrkegrad og som gjør cannabis med mindre skadepotensiale lettere tilgjengelig er et helt konkret forebyggende tiltak i denne sammenhengen.
Lovlig cannabis med pakningsvedlegg som informerer om potensielle skadevirkninger fra cannabisbruk er et annet. Aldersgrenser for hvem som får kjøpe og selge er en måte å forebygge bruk blant mindreårige.
Ingen grunn til å ikke lykkes
Skatteinntekter til det offentlige fra lovlige omsetning av cannabis kommer alle til gode og avgifter kan regulere omsetningen for å forebygge overforbruk så lenge prisingen er fornuftig og konkurransedyktig med det ulovlige markedet.
Denne måten å tenke regulering på gjør vi allerede i dag med tobakk og alkohol, selv om vi nok kan bli flinkere med reguleringen av sistnevnte. I hvert fall med å informere om skadepotensialet.
Det er ingen grunn til at vi ikke kan lykkes med det samme med cannabis, kanskje vi til og med sette en ny gullstandard for regulering.
Vi må forstå den irrasjonelle frykten
Debatten om norsk ruspolitikk er en av de viktigste vi har i samfunnet og den fortjener en redelig form. Folk som bruker ulovlige rusmidler har krav på respekt, autonomi og ikke minst har vi like mye krav på rettigheter som alle andre borgere.
For de som ønsker hjelp for utfordringer med rusmiddelbruk er omsorg, tillit og åpenhet noen av de viktigste ingrediensene for å lykkes i prosessen. De som ikke trenger eller ønsker hjelp bør få være i fred, så lenge det ikke er snakk om umiddelbar fare deres liv eller andres liv og helse.
For å skape gode endringer i samfunnet er det viktig at alle stemmer blir hørt. Det er viktig å få frem ulike perspektiver. Det er også legitimt å bekymre seg for endringer. Det er bare menneskelig.
Samtidig har vi alle et ansvar når det gjelder å forstå den irrasjonelle frykten som kan melde seg når vi er i en endringsprosess, på både individ- og gruppenivå. Klarer vi det kan vi gå videre og finne nye og bedre løsninger på dagens utfordringer. Akkurat det har norsk ruspolitikk et skrikende behov for.