Jeg har kjent Even i tre år. Da han startet i terapi hos meg, hadde han gått seg fullstendig vill i sitt eget indre, dystre tåkelandskap.
Det var ikke første gangen han mistet grepet. Forrige gang det skjedde hadde han knapt være ute av døren på ett år. Han hadde barrikadert seg bak stabler av gammelt skrot. Det oste og sydet av uhygiene og råte og mugg. Han hadde begynt å mugne selv. Han hadde mistet selvopprettholdelsesdriften. Det lyste skam og fornedrelse lang vei. Denne fine mannen, redusert til et hjelpeløst og forlatt barn, som han jo hadde vært en gang.
Da han kom til meg, hadde han ved hjelp av noen gode hjelpere blitt dratt ut av elendigheten. Det ble kastet pose etter pose med nedtråkket og stinkende gud-vet-hva, slik at man til slutt så en ende på svinestien. Gulv og benker kom til syne, lys og luft slapp inn. Noe var på gang. Even ville tilbake til virkeligheten og gjenfinne sin egen verdighet.
Virkelighetsflukt som strategi
«Jeg forsvinner inn i en slags tåke», forklarer Even. «Jeg kobler meg fra både meg selv og verden. Åpner ikke post, betaler ikke regninger, vasker ikke klær. Det er en slags tilstand av ikke-væren. Kroppen lever, men jeg føler ingenting. Jeg har nummet meg ut. Nullet meg ut. Det er bare tomhet. Stille. Grått. Timer og dager går nesten uten at jeg registrerer det. Ingenting betyr noe. Alt bare flyter.»
FORFATTER: Tone Normann-Eide er psykologspesialist og har skrevet boken Følelser – kjennetegn, funksjon og vrangsider (Cappelen Damm, 2020).
Han beskriver det godt. Det høres nesten behagelig ut. Det er når han «våkner» opp igjen, at angsten griper tak. Og sammen med angsten, skammen og selvfordømmelsen. Det blir vanskelig å møte verden igjen. Han føler bokstavelig talt at han stinker.
En gang i tiden var dette en overlevelsesstrategi. En beskyttelse mot den intense angsten han følte når han ble forlatt, igjen og igjen, av en mor som skulle på byen og drikke og møte mannfolk. Da Even satt der alene i mørket og var fem år og ikke visste når hun kom hjem, hvem hun kom hjem med, hvis hun i det hele tatt kom hjem den natten. Det var da Even fant seg et trygt sted, inni seg selv, hvor han gjorde seg usårbar. Her kunne han lukke seg inne, glemme tid og sted, slutte å føle. Det virket. Den gang. Han overlevde.
Stiller krav
Men nå er Even blitt voksen. Tåkeverdenen har blitt en flukt. En flukt fra å møte sine egne indre demoner. En flukt fra å ta ansvar. Fra å bli voksen. Forholde seg til den ytre virkeligheten, her og nå. Å kunne bli stilt krav til, være tilstede for andre enn seg selv. Være en samfunnsborger. Være et medmenneske.
«Du må være her, i denne virkeligheten, sammen med meg, hvis jeg skal kunne hjelpe deg», sier jeg til Even. «Du kommer deg ikke videre hvis du fortsetter å beskytte deg mot alt og alle. Hvis løsningen på alle type utfordringer blir unnvikelsen og tilbaketrekningen. Du må tørre å møte frykten din, og se hva som skjer da.»
Jeg er litt tøff med han. Stiller krav. Og Even er en klok mann. Han skjønner hva jeg mener. Han er helt enig med meg. Han prøver å stå imot fristelsen, ikke gi seg hen til det som lokker han ut av vår felles virkelighet. Men kreftene som trekker han inn i tåkelandskapet, er så sterke. Han ramler inn i det, gang på gang, blir borte for meg. Jeg kaller han bare for tåkemannen, inni meg.
Gir rom til følelsene
«Ta meg med inn i din virkelighet», sier jeg. «Hjelp meg å forstå hva du flykter fra, og hva du flykter til.» Og Even inviterer meg inn. Vi begynner å utforske. Tar med oss lykt og lupe og saumfarer terrenget der inne. Vi prøver å finne ut hva som skjer ved porten inn i tåkeverdenen, hva som lokker han ut dit. Hva det er i han, og rundt han, som virker så truende at han må flykte fra det. Hvilke minner og tanker og følelser som dukker opp før tåken senker seg og legger seg som et behagelig teppe over alt det smertefulle.
Og Even jobber. Tør å kjenne på det, møte det – den bunnløse fortvilelsen og raseriet og den ulidelige forlatthetsfølelsen. Skammen over hvem han har blitt, alle årene som har gått tapt.
Vi prøver å finne ut hva som gjør at tåken tross alt letter igjen, hva det er som gjør at det er verdt å vende tilbake. Hva som gir styrke til å stå imot. Vi prøver å finne den kraften inne i Even, la protesten og raseriet mot alt sviket få slippe fri for å kunne gi plass til sorgen. Gi plass til det sunne og sterke og livsbejaende som en gang ble tatt fra han.
Kobler seg til verden
Og sakte, men sikkert begynner Even å koble seg mer til realitetene i nåtiden. Tar kontakt med levende mennesker. Kommer til timene. Han vet at hvis han uteblir for mye, vil han miste tilbudet her, miste kontakten med meg, lyktebæreren. Han vil ikke ta den sjansen lenger. Terapiprosjektet, eller livsprosjektet, begynner å få en betydning. Han begynner å føle mer – tilknytning, tilhørighet, sinne, sorg. Det gjør vondt. Men det gir også håp om en fremtid. En fremtid som er åpen for det nye, og ikke bare farget av det gamle.
Gradvis begynner Even å komme seg mer og mer ut av tåkelandskapet. Han faller fortsatt tilbake innimellom, men kommer seg raskere ut av det. Noen uker inn limbo, så tilbake. Noen dager inn, så tilbake. Noen timer, så tilbake. Noen ganger blir han stående ved porten å dirre av angst. Men kreftene på denne siden av virkeligheten blir stadig sterkere, og Even velger å alliere seg med dem. Åpner opp døren og slipper inn de gode hjelperne. Fargene. Musikken. Berøringen. Han vokser.
Veien videre
Vi skjønner begge at han begynner å bli klar for å gå veien videre alene.
«Klarer du å holde deg borte fra tåka nå da?» smiler jeg.
Han begynte å føle mer – tilknytning, tilhørighet, sinne, sorg.
Jeg kommer til å savne han. Jeg har tårer i øynene. Han ser det. Det gjør ikke noe. Han vet.
Farvel, tåkemann.
Farvel, lyktebærer.