FORFATTER: Steinar Bjartveit er psykolog, partner i konsulentselskapet Keiron og foreleser ved Handelshøyskolen BI. Han har drevet med leder- og organisasjonsutvikling i mange år, og har skrevet flere bøker.
– Du har skrevet en rikt illustrert bok om Odyssevs. Hva ønsker du å formidle med denne utgivelsen, Steinar Bjartveit?
– Jeg ønsker å formidle et annet perspektiv på psykologi og lederskap ved hjelp av humanistiske fag, skjønnlitteratur og filosofi vel så mye som psykologiske teorier. Noe av det viktigste ledere kan spørre seg er: Hvorfor vil du være leder, hva skal du utrette? Da trenger man å bli bevisst på seg selv og hva man vil. Å være leder er noe langt mer enn å kjenne sine sterke og svake sider. Det handler ikke om å ha tatt nok kurs i risikoanalyse. Her kan vi alle lære av historien og skjønnlitteraturen.
– Hvem er Odyssevs?
– Odyssevs er en sagnfigur og helteskikkelse fra den kanskje største av alle kriger, antikkens oppgjør mellom grekerne og trojanerne. Denne krigen ble ikke vunnet ved bruk av styrke, men med kløkt. Odyssevs får ikke vende hjem før han har vært gjennom prøvelser. Han tvinges til å reflektere over hva han har gjort og til å definere seg selv. Krigen varte i ti år og gjenfortelles i Iliaden. Hjemreisen, som også tar ti år, skildres i Odysseen.
– Hva slags prøvelser snakker vi om?
– All filosofi handler om drivet etter å vende «hjem», ifølge den tyske forfatteren Novalis. Det gjør lederskap også.
– Å vende hjem er å skape den tilværelsen som bringer oss nærmest mulig vårt sanne, subjektive «jeg», der livet kjennes mest meningsfullt og vi er i vårt ess. For å komme dit må vi kunne fange opp hva som skjer bak blinddøren i oss selv.
– Odyssevs ser sider ved seg selv han ikke liker og ikke greier å gjøre noe med det, sider han lukker inne i seg selv, bak denne blinddøren. Han prøver å overdøve bråket bak blinddøren, men konfronteres etter hvert med det å være en «falsk faen».
– Det handler om å erkjenne fortvilelsen over ikke å være seg selv. Om spenningen ved alt det i en selv som ikke går «opp». Det er ingen grunn til å fortvile over denne fortvilelsen. Vi må tåle den. Jeg knytter det til den danske filosofen Søren Kierkegaard. Det er i spenningen mellom det som ikke går opp, at vi utvikler oss. Å lide skipbrudd er en ny begynnelse. Vi må tåle å forlise.
– Hvordan tar vi denne kunnskapen i bruk?
– Jeg vil invitere ledere til å ta en reise som kan bringe dem nærmere «hjem». Jeg håper psykologer vil bli mer nysgjerrige på humanistiske fag. Shakespeare er en bedre forklaringsmodell enn den siste tekstboken fra Stanford. Essensen i livet ligger i spenninger som ikke kan jevnes ut eller forsones.
– Det dialektiske perspektivet er ikke så fremme i psykologien lenger, men vi trenger en slik tilnærming for å forstå spenningene i oss selv. Rent empirisk basert forskning kan ikke forklare alt.