Mange norske kommuner sliter med svært trang økonomi. Et sparetriks er å innføre stadig flere elementer av digital eldreomsorg.
Men hvilken pris må den eldre selv betale for denne «velferdsteknologien»? Er dette god omsorg for eldre og syke?
Sosial hele livet
Eldrebølgen er her. De fleste får langt lengre liv enn generasjonen før. I et velferdssamfunn med riktig ernæring, bedre livsstil, mindre fysisk krevende jobber og et godt utbygd helsevesen med muligheter for medisinering av stadig flere tilstander, vil mange eldre få et langt liv.
Men med årene vil også stadig flere trenge omsorgstjenester fra det offentlige og kommunene for å leve et best mulig liv.
Vi trenger ikke bare medisiner og noen som driver med sårstell eller vasker hjemme. Vi mennesker er alle flokkdyr – vi trenger sosial kontakt. Et blikk, et smil, et klapp på skulderen, en klem, en samtale – ekte empati.
Behovet for menneskelig kontakt er der hele livet, men kan være en utfordring for personer i ulike livsfaser som bor alene og er ensomme – og som i liten grad deltar på de sosiale arenaene i samfunnet.
På butikken for å finne samtalepartner
For noen år tilbake møtte jeg til stadighet en eldre, høflig mann på den lokale butikken. Han sto litt krumbøyd foran kjøleskapet med pålegg og myste inn.
Med en gang noen – denne gang meg – kom i nærheten, snudde han seg smilende og spurte meg om jeg så hvor salamien var. Jeg mistenkte ham for å vite det på forhånd.
Han var i det pratsomme hjørnet og fortalte at han i årevis hadde jobbet som portør på et av landets største sykehus. Han hadde sin karriere i helsevesenet.
Det virket som om han hadde lite sosial omgang. Nå var det han som trengte omsorg. Han ville så gjerne snakke med noen. Den fikk han i nærbutikken, hvis han bare fikk stanset noen som hadde tid til en prat.
Men nå, bare noen år senere, er også denne sosiale arenaen endret. Butikkene har selvbetjeningsordninger, hvor man selv gjør jobben i stor grad uten å snakke med noen, eller man kan få maten levert på døren.
Medisinene kan du få i posten. Banktjenester, kjøp av bussbilletter og lignende er det forventet at også eldre skal ordne via nettet. Det er bare det, at mange i dagens eldregenerasjon har lite eller ingen datakunnskaper.
Vårt digitale samfunn tar ikke hensyn til dette. Samfunnet legger opp til at vi skal klare oss stadig mer selv, uten menneskelig kontakt.
Kriserammede
Jeg arbeider daglig med å gi kompetanse til hjelpepersonell, helsepersonell, kriseteam, innsatspersoner og andre som skal gi rammede etter kriser og katastrofer riktig psykososial støtte. Den menneskelige oppfølgingen over tid med en fast kontaktperson i kommunen er viktig.
Et mantra i undervisningen er all forskning som peker mot en viktig helende faktor før, under og etter en krise, nemlig sosial støtte. Har vi et godt sosialt nettverk rundt oss: familie, venner, naboer og kolleger, så er sannsynligheten større for at vi kommer bedre ut av en krise. Dette er et gjennomgående funn fra nasjonale og internasjonale studier.
Eldre personer som bor hjemme og har hatt slag, sliter fysisk og psykisk eller har en fremadskridende demens er også rammet av en krise. En stor personlig krise, som ikke går over, men ofte gradvis forverres. De trenger også sosial støtte, omsorg, trygghet og kjærlighet. Det kan ikke måles i penger.
«Velferdsteknologi»
En bykommune i Norge skriver dette om velferdsteknologi: teknologi skal vurderes som førstevalg ved behov for helsetjenester slik at de ansatte kan være der innbyggerne trenger dem mest.
Den samme kommunen kunne fortelle pårørende til en eldre at de ville erstatte daglige tilsyn med telefontilsyn. Dette etter de hadde fortalt at den eldre allerede hadde lite sosial kontakt.
Med andre ord er det kun de med absolutt størst behov av hjemmeboende og pleietrengende eldre som får menneskelig kontakt og daglige besøk av hjemmehjelperne.
«Velferdsteknologien» går ut på at tilsyn kan gjøres med en rask telefonsamtale, i stedet for besøk. Det bør man være kritisk til.
Dagens eldre tilhører en generasjon som er vant til å klare seg selv og nødig vil være til bry for andre. Når tilsynstelefonen kommer og man blir spurt om man har spist og drukket nok, om alt står bra til, er det svært lett å svare ja.
Sliter du med å spise mat, er det ikke sikkert at du forteller det. Kanskje du heller ikke husker om du har spist. Eller om du har husket å ta medisinene dine.
I en telefonsamtale mister man mye informasjon. Man ser ikke vedkommende. Har du falt og slått deg, så ser man ikke den hovne foten eller blåmerket gjennom telefonen.
De ansatte i hjemmetjenesten har ikke alltid like god norsk språkforståelse, den eldre kan slite med hørselen, hukommelsen og ha vansker med å formulere egne, faktiske behov.
De som jobber i tjenesten gjør en så god jobb de kan innenfor de rammene de har. Deres arbeidsdag styres av ledere som gjør beinharde prioriteringer for å holde budsjettet.
Oppgavene til helsepersonell i hjemmetjenesten er mange og omfattende. De løper hele tiden mot klokken og neste besøk – og mange har svært krevende, slitsomme arbeidsdager.
Ungdom hjelper eldre
På menyen av «velferdsteknologi» kan man finne trygghetsalarm – som er fint hvis den virker, fallalarm, digitalt kameratilsyn – her tar man for gitt at eldre ikke trenger verken privatliv eller personvern og kan «overvåkes» – dørsensor og medisindispenser.
Men slike tiltak er ikke nok. Vi trenger flere mennesker inn i eldreomsorgen som kan gi psykososial støtte og omsorg. Det behøver slett ikke alltid være utdannet helsepersonell eller miljøterapeuter, men vanlige, empatiske mennesker. Digital teknologi kan være et godt tillegg til menneskelig omsorg, ikke en erstatning.
Hva om personer som har falt helt eller delvis ut av arbeidslivet hadde en «restarbeidsevne» som kunne brukes for å gjøre hverdagen til eldre litt bedre? Komme på besøk en times tid. Slå av en prat om store og små ting. Lage kaffe, dele et måltid. Se på bildene av barnebarna, eller kanskje lese litt nyheter fra avisen.
Det tror jeg ville være en vinn-vinn-situasjon både for den hjelpende og den som mottar hjelp.
Heldigvis finnes det gode eksempler på slike lavterskeltilbud. Et av dem ble omtalt av NAPHA i februar. De siste to månedene har ansatte i helsetjenesten i Bydel St. Hanshaugen i Oslo fordelt nesten 15 oppgaver til ungdom som har fått ekstrajobb i bydelen.
De unge velger oppgaver via en app og får betalt for den jobben de utfører. Det kan være å hjelpe eldre med digitale utfordringer, gå på tur sammen, rengjøring eller hjelpe til med å handle.
«Resultatet er bedre tjenester for eldre innbyggere, frigjort tid for helsefaglig personell og redusert utenforskap blant byens unge», sier Magnus Køber, produktsjef og ansvarlig for ungdomssatsningen i Nyby. Et digitalt verktøy som formidler menneskelig omsorg.
Pass på mine foreldre
Pårørende har en viktig oppgave i å støtte sine foreldre eller andre familiemedlemmer. Men ikke alle har pårørende bosatt i nærheten, eller har kanskje ikke pårørende i det hele tatt.
I Frankrike har landpostbudet hatt en ekstra oppgave knyttet til de eldre. Når de er ute på postombæring besøker de også eldre, slår av en prat og hjelper dem mot betaling.
Titusener av franske familier er med i ordningen, kunne NRK melde i 2017. Også her formidles tilbudet gjennom en app. Tjenesten heter «Pass på mine foreldre».
Arbeidslivet har nettopp fått fornyet sin IA-avtale om inkluderende arbeidsliv. Kanskje trenger vi også en IA-avtale for eldre – inkluderende alderdom med menneskelig omsorg og gode velferdsordninger der individet, medisinsk hjelp, omsorg og psykologisk trygghet inngår.