Trett, engstelig og dårlig selvtillit
Du har en bra nok familie, en ok jobb (det er tross alt bare en jobb), en grei vennegjeng. Det er mat på bordet, du har tak over hodet og du fryser ikke, så innenfor behovshierarkiet har du det helt fint. Men likevel, du føler deg ikke helt l-y-k-k-e-l-i-g. Og er ikke nettopp lykken det målet samfunnet setter opp for oss, og som blir påtvunget oss av foreldre, lærere, venner, kollegaer og nær sagt alle andre?
Det har ikke skjedd noe spesielt fælt i livet ditt, men det er nettopp det som er problemet: Vi har lært å ignorere de små traumene som gradvis og snikende har lagd et tomrom med understrømmer av konstant melankoli og plagsomme glimt av angst, alt pakket inn i en film om andres insta-perfekte liv. Det store flertallet av klientene mine har ikke opplevd noe stort traume tidlig i livet, for eksempel seksuelt misbruk eller fysisk vold, og de har verken levd i en krigssone eller mistet en omsorgsperson i barndommen. Men det er alltid noen signaler eller humper i veien som etterlater seg et inntrykk i oss.
Små sår, som vi knapt nok merker på grunn av de gjennomtrengende sosiale normene som lærer oss å «holde oss i ro og fortsette som før», samler seg opp i vår emosjonelle kjerne og blir stadig større, som kredittkortgjeld. Denne opphopningen av psykologisk slam påvirker hvor bra vi har det. Selv om den kanskje (ennå) ikke er altomfattende, føler mange av oss hvordan den gjør oss trettere, engstelige og uten selvtillit.
Høytfungerende angst og dysfunksjonell perfeksjonisme
Det er risikabelt å overse de små traumene, for hvis de ikke blir temmet, kan de føre til mange av vår tids mentale og fysiske helseproblemer. Heldigvis opplever de fleste av oss ikke tilbakevendende store traumer, eller i hvert fall ikke et sett av traumer og overgrep som kan gi opphav til sykdom. Vi kommer til å miste våre kjære, rundt halvparten av oss vil bli skilt, og mange vil få fysiske skader eller sykdommer, og det er kjent at disse store traumene kan føre til diagnostiserbare helseproblemer, som angst og depresjon. Men dette forklarer ikke det jeg ser i praksisen min hver eneste dag.
Her er det snakk om mer subtile erfaringer, som dårlige foreldre-barn-relasjoner, mobbing fra tilsynelatende venner, ydmykelser i klasserommet, manglende stabilitet på grunn av hyppig flytting (med ny skole og jobb), prestasjonskultur og konstante økonomiske problemer som får oss til å lure på om det i hele tatt er noen vits i å prøve.
Men selv om du føler deg som dritt mesteparten av tiden, er ikke livstretthet, høytfungerende angst og dysfunksjonell perfeksjonisme noe fastlegen din vil diagnostisere eller behandle. Disse passer ikke med de pene og pyntelige kriteriene man finner i de medisinske oppslagsverkene, og når legen spør deg om du har hatt noen viktige livshendelser det siste året, kan det godt hende du svarer «nei».
Vi er altså overlatt til oss selv og vår ikke-alvorligenok-, men- likevel- totalt- livsutmattende eksistens – og det er fordi vi ikke innser de små traumenes snikende virkning. Jeg foretrekker å snakke om små traumer, fordi denne ganske universelle erfaringen fortjener å bli omtalt i et helt vanlig og hverdagslig språk.
Det er de små tingene som er viktige i livet, men det er også de små og hverdagslige tingene som kveler vitaliteten og gnisten og sørger for at vi ikke får utnyttet potensialet vårt. Men hvis vi blir oppmerksomme på våre egne små traumer, kan vi dra nytte av dem ved å bygge opp en robust psykologisk immunitet som vil danne en buffer mot den ødeleggende virkningen av store, framtidige traumer.
Små traumer fra barndommen
Mye av forskningen på traumer tar for seg erfaringer tidlig i livet. Dette gir mening, ettersom de nevrale nettverkene blir dannet på denne tiden. Det som skjer med oss da, kan derfor ha svært stor effekt. Ingen kommer egentlig uskadd gjennom barndommen – og det bør vi ikke heller, ettersom disse erfaringene langt på vei gjør oss til dem vi er.
For mange er det slik at hendelser som skjedde for mange år siden, etterlater seg et merke som aldri blir borte. Her er noen få eksempler på små traumer i barndommen som kan være kjent for deg eller dem du er glad i.
Foreldrefella
De båndene vi danner til våre primære omsorgspersoner (ofte mor og far, men det kan også være fosterforeldre, tanter, onkler, eller hvem det enn måtte være som passet på oss da vi var små) skaper det vi kaller en «tilknytningsstil».
Sent på 1950-tallet og opp gjennom 1960- og 1970-tallet observerte berømte psykologer som John Bowlby og Mary Ainsworth at barn så ut til å utvikle ett av fire distinkte atferds- og temperamentmønstre som svar på omgivelsene sine. Disse tilknytningstilene har blitt studert i utallige eksperimenter som viser at hvordan en omsorgsperson reagerer på et spedbarn eller småbarn, er avgjørende for hvor trygge de føler seg i verden.
Trygg tilknytning finner vi i familier hvor barna opplever en konsistent og følsom reaksjon fra de voksne, mens en unnvikende tilknytning dannes hvis foreldrene er fjerne eller reserverte. Dette blir viktig fordi vi tar med oss disse mønstrene inn i våre voksne relasjoner. Dette er noen ganger bra, men andre ganger ikke så bra, ettersom alt annet enn trygg tilknytning (de to andre typene er ambivalent og desorganisert tilknytning) ofte leder oss inn i uheldige situasjoner som får oss til å føle oss verdiløse.
På denne måten blir små traumer videreført til de neste generasjonene. Omsorgspersonene våre kan selv ha flere små traumer som de aldri har hatt mulighet til å utforske. Eller det kan være praktiske grunner til at barn iblant kan føle seg ensomme – for eksempel at foreldrene kommer sent hjem fra jobb og de må klare seg selv i mellomtiden.
Det finnes ingen store traumer her. Mange foreldre og omsorgspersoner trenger å jobbe kveld og natt for å betale regninger og sørge for at familien har tak over hodet, ettersom levekostnadene nå er så høye i mange land. Og på denne måten skaper samfunnet små traumer for mange mennesker. Men før kritikerne begynner å anklage oss for å være overømfintlige persilleblad, vil jeg presisere at dette ikke i seg selv fører til alvorlig psykologisk uro. Men det er relevant, ettersom enkelte av disse mønstrene viser seg i voksne relasjoner – ikke bare romantiske bånd, men i vennskap og samhandling med andre.
Ved å forstå denne programmeringen kan vi begynne å forandre manuskriptet hvis det skaper problemer i livet vårt. Eller det kan hende at du og omsorgspersonene dine har helt forskjellige personligheter. Noen mennesker har foreldre som virker som de er fra en annen planet, helt ulike barna sine, som den ekstroverte pappaen som tar med sønnen sin på alle fotballkampene og speiderturene,når det eneste gutten vil er å skrive historier mens han ligger under dyna med lommelykt. Ingen vil kalle dette dårlig foreldreskap, og mange vil faktisk si at å presse barna ut av komfortsonen deres er til deres eget beste, men forskning forteller oss at dette misforholdet kan forårsake noen små skrammer i tilknytningsfølelsen vår.
I bunn og grunn dreier det seg om å føle seg elsket og akseptert for den vi er – uten forbehold. Det finnes derfor utallige subtile måter de tidlige årene kan forme oss på, og husk: Problemet er ikke at omsorgen var skjødesløs, skadelig eller «dårlig», den passet kanskje bare ikke med personligheten og temperamentet vårt. Men det er derfor det er så viktig å forstå de små traumene – selv uten at noen har gjort noe direkte galt, kan vi bli påvirket av erfaringene, sammenhengene og relasjonene våre.