– Vi har hatt et stykke å gå på veien hit, for å føle oss flinke, sier Sissel Gran.
Hun og Dimitrij Samoilow spiser middag på Bibliotekbaren på Bristol, prater med dempede stemmer over summingen fra de andre gjestene.
– Jeg tror at en god parterapeut begynner med å føle seg som en elendig parterapeut, legger Samoilow til.
– Det er veldig mange som tilbyr parterapi, og jeg tror det er veldig mange som også hater det fordi det er så sterke krefter i sving, og mønstre som er vanskelig å bryte. Det kan jeg i alle fall kjenne igjen selv, at jeg følte meg litt utilpass i begynnelsen, sier han.
De to har kommet en lang vei siden da.
I dag er de noen av landets mest erfarne parterapeuter. Begge er mangeårige medlemmer av Institutt for aktiv psykoterapi, hvor de gir parterapi-fordypning til psykologer under spesialisering.
Tål dine egne og andres følelser
Begge har utgitt bøker fulle av råd for å styrke samlivet. I 2015 ga Samoilow ut boka Kunsten å elske, mens Gran blant annet har bøkene Det er slutt og Kjærlighetens tre porter i ryggen.
De har gjort seg mange tanker om hva som skal til for å bli en god parterapeut.
– En generell ting er at gode parterapeuter er modige, og ikke for høflige. De tør å ta styring i rommet, sier Samoilow.
– Så må man også tåle folks følelser ganske godt, sier Gran, og utdyper:
– Man må tåle at de gråter, at de er rasende og fortvilet, uten at man selv blir dratt med i det dragsuget. Ofte blir den ene i paret taus og unnvikende, mens den blir angripende og forfølgende, og da er det lett for terapeuten å bli fanget og prøve å ordne opp, istedenfor rolig å reflektere hva man ser i paret.
– Så må man tåle sine egne følelser og selv være ganske godt regulert følelsesmessig, legger hun til.
Ta ledelsen og jobb langsomt
Begge påpeker at par i terapirommet gjerne vil snakke om detaljer; hva som skjedde under en krangel, hva den andre husker feil, hvordan den andre aldri stiller opp.
Som parterapeut bør man jobbe med å skrelle vekk disse detaljene, mener de.
– Må man på en måte kunne overse alle fortellingene og forhandlingene om faktaopplysninger som paret kommer med. Det er mye å holde kontroll på, og spesielt for nyutdannede kan dette være krevende. Psykologer har lært mye om utredning og å stille diagnoser, men det er ikke alltid så hjelpsomt for paret, sier Samoilow.
Gran påpeker at da hun begynte som parterapeut, følte hun seg som en hjelpeløs tilskuer til parkonfliktene.
– Det kan være veldig skremmende, også for terapeuten. Det er skremmende å bli trukket inn i virvelen av emosjoner som paret tar med seg, og føle at man må rydde opp. Men hvis man skal overleve som parterapeut, må man klare å unngå å bli trukket inn.
Hun legger til at om man selv føler seg skremt av rollen, er det nyttig å forsøke andre terapeutiske metoder og lære seg nye verktøy.
Selv benytter de seg begge av emosjonsfokusert terapi, en terapiform som går ut på å utforske, forstå og endre smertefulle følelser som fyrer opp under fastlåste samspillsmønstre.
– En god parterapeut må også være langsom, fortsetter Samoilow.
– Mange er nok engstelige for å avbryte paret i en fortelling, eller å gå tilbake og trekke fram noe som ble sagt. Og mange er nok redde for å bruke her-og-nå-prosessen, og faktisk se hva som skjer i øyeblikket, istedenfor å høre ferdig alle detaljer om den siste krangelen.
En grunn til dette, kan være at mange er redde for å ikke virke respektfulle. Dermed ønsker de ikke å avbryte paret.
– Men går du inn i passiv rolle som parterapeut, har du tapt, sier Samoilow.
Husk at paret er mye reddere enn terapeuten
Et råd de to har til engstelige parterapeuter, er å innta en aktiv og styrende rolle i terapirommet. Hvis ikke, har man tre redde mennesker og ingen som leder, påpeker Gran.
– Det kan være enormt stressende for en parterapeut å sitte passivt og vente på det rette øyeblikket til å skyte inn en god replikk. Og det er stressende å prøve å tenke ut hva dette kan være. Mange terapeuter kan nok synes dette er skremmende, dersom de ikke føler seg sikre i terapeutrollen, sier hun.
– Samtidig er det viktig å vite hva som er parterapeutens rolle, sier Samoilow, og legger til:
– Parkonflikten dreier seg om at den ene inviterer til kontakt, og den andre avviser. Og det er det som er parterapeutens rolle; å rydde i det som står i veien for trygg emosjonell kontakt.
Et annet råd er å ta videreutdanning, dersom du ønsker å bli parterapeut. Lær deg én metode godt, og tro på den metoden, understreker de to.
– Man bør huske at paret er mye reddere enn deg. Dette er to redde mennesker i en virvel, og som trenger en person som har oversikt, sier Dimitrij Samoilow.
– Så må man ikke være redd for å gå inn i det som er vondt, eller ikke fungerer. Det tror jeg mange synes er vanskelig. Paret trenger anerkjennelse. Det er noe av det viktigste; at vi anerkjenner følelsene deres, og viser dem at vi forstår hva de strever med, avslutter Sissel Gran.
