I en artikkel med tittelen Er du ensom? Du er ikke aleine, publisert i Psykologisk.no, skriver psykolog Kirsti MacDonald Jareg om hvor ofte ensomhet er et tema hos de pasientene hun møter i sin praksis (Jareg, 2015). I artikkelen støtter Jareg seg til forskning på sosiale nettverk, og hun viser til en meta-analyse fra 2013 om aldersrelaterte endringer i sosialt nettverk gjennom livsløpet (Wrzuz, Hänel, Wagner & Neyer, 2013). Resultatene fra meta-analysen viste at det har skjedd en reduksjon i folks vennenettverk i løpet av en 35 års periode. Spesielt gjaldt dette eldre mennesker. Funnene står imidlertid i motsetning til norske undersøkelser som viser at nordmenn, spesielt eldre kvinner, har flere venner i dag enn tidligere (Daatland & Koløen, 2013). I sine refleksjoner sidestiller ikke Jareg ensomhet og manglende vennenettverk, men hun peker på at mangel på sosialt nettverk og mangel på venner kan bidra til ensomhet. Som kliniker er det er ikke vanskelig å slutte seg til hennes refleksjoner, og de fleste terapeuter har nok lignende erfaringer om pasienters ensomhet fra terapirommet.

Også Morgenbladet satte fokus på ensomhet i en artikkelserie høsten 2015. Avisen ønsket å utforske ensomhet som tabu og folkehelseproblem, og inviterte ulike akademikere og kulturpersonligheter til å bidra med innspill. I første artikkel, med tittelen Ensomhetsparadokset, ble Anders Barstad, forsker på levekår og demografi ved Statistisk sentralbyrå (SSB), intervjuet (Aasarød, 2015). Han mener at forestillingen om at det er mer ensomhet blant folk ikke nødvendigvis stemmer med det folk selv sier. Barstad viser til undersøkelser som tyder på at det har skjedd en nedgang i andelen som oppgir at de er ensomme, siden man begynte med slike målinger for nesten 70 år tilbake.

Med dette som utgangspunkt er min hensikt i denne artikkelen å belyse fenomenet ensomhet med spesielt fokus på forestillinger og myter om ensomhet blant eldre. Et overdrevet negativt fokus på aldring og ensomhet kan bidra til stakkarsliggjøring og nedvurdering av eldre mennesker, og kan forsterke negative aldersstereotypier. Det er nødvendig å nyansere det bildet som er skapt gjennom ulike medieoppslag, men også i deler av faglitteraturen. Et slik bilde tar ofte utgangspunkt i et forfallperspektiv, der aldring først og fremst sidestilles med svekkelse og funksjonssvikt. At eldre er en svært heterogen gruppe med store individuelle variasjoner i helse og funksjon, blir derved i mindre grad vektlagt.

Denne artikkelen er ikke basert på systematiske litteratursøk, men tar utgangspunkt i et selektivt utvalg av forskningsartikler, inkludert noen systematiske litteraturoversikter om ensomhet som er relevante for mitt fokus. Jeg vil reflektere rundt fire spørsmål:

1. Hva er ensomhet, og hvor utbredt er egentlig ensomhet?
2. Er det slik at eldre opplever større grad av ensomhet enn yngre mennesker?
3. Er ensomhet et økende problem, og er nordmenn og folk i nordiske land mer ensomme enn andre europeere?
4. Hvilke risikofaktorer bidrar til opplevelse av ensomhet hos eldre, og hvordan kan vi eventuelt forebygge at mennesker kommer i en uønsket situasjon av vedvarende ensomhet?

Hva er ensomhet?

Ensomhet blir ofte definert som en subjektiv og ubehagelig negativ opplevelse som oppstår når en persons sosiale nettverk oppleves utilstrekkelig på en eller annen måte, for eksempel ved at antallet sosiale kontakter og kvaliteten på disse er mindre enn det man skulle ønske (de Jong Gierveld, 1998; Peplau & Perlman, 1982). En person kan være aleine eller isolert uten å føle seg ensom; motsatt kan en person føle seg ensom sammen med andre og i en menneskemengde. Innenfor filosofien og i filosofisk litteratur blir ensomhet betraktet som et naturlig fenomen ved den menneskelige eksistens, og noe som har eksistert til alle tider (Nilsson, Lindström & Nåden, 2006). Det å være menneske innebærer at man dypest sett er ensom, noe den amerikanske psykiateren og forfatteren Irwin Yalom hevder er den egentlige kilden til det han kaller eksistensiell angst (Yalom, 2011).

Den amerikanske sosiologen Robert Weiss, som ofte refereres i forskningslitteraturen om ensomhet, skiller mellom ulike former for ensomhet (Weiss, 1973). Emosjonell isolasjon er ensomhet som oppstår i fravær av nær emosjonell tilknytning som f.eks. i et parforhold, i foreldre/barn relasjonen eller ved nært vennskap. Ensomhet som innebærer sosial isolasjon handler om tilgang til et sosialt nettverk. Ensomhet i denne betydningen kan være en konsekvens av brudd i relasjoner som ved flytting eller bytte av arbeidsplass, skole, og lignende.

Den frivillige ensomheten
Hovedtyngden av ensomhetsforskningen fokuserer på ensomhet utelukkende som en negativ opplevelse, og derved som en form for psykisk svikt eller dysfunksjon (se f.eks. Perissonotto, Cenzer & Covinsky, 2012). Andre har pekt på det komplekse ved fenomenet og hevder at den positive dimensjonen ved ensomhet i stor grad har vært ignorert, spesielt innenfor psykologisk forskning. (Long & Averill, 2003; Nilsson et al., 2006). Ofte trekkes det engelske begrepet solitude frem for å beskrive ensomhet som er frivillig og som av mange oppleves som en kilde til kreativitet og livskvalitet. Ensomhet blir da en tilstand man velger fordi det å være aleine gir en mulighet for refleksjon og fordypning som det er vanskelig å oppnå sammen med andre (Nilsson et al., 2006). Siden vi ikke har et begrep på norsk som tilsvarer solitude, blir det etter min mening vanskelig å unngå å bruke betegnelsen ensomhet også om en frivillig tilstand av å være aleine.

I intervjuer med kunstnere blir den frivillige ensomheten ofte trukket frem som en viktig kilde til at nye ideer og ny kreativitet kan oppstå. Den franske forfatteren Marguerite Duras har skrevet en bok om det å skrive der hun refererer til ensomheten som en nødvendighet i skriveprosessen. I boken beskriver hun bl.a. huset som hun kjøpte i en liten fransk landsby for å få fred og ro til å skrive:

Man finner ikke ensomheten, man skaper den. Ensomheten skaper man selv. Jeg har skapt den. Fordi jeg bestemte at det var der jeg skulle være aleine, at jeg skulle være aleine for å skrive bøker. Det var slik det gikk til. Jeg var aleine i dette huset. Jeg stengte meg inne – jeg var selvfølgelig redd også. Og så elsket jeg det. Huset ble et skrivingens hus.

– Marguerite Duras, «Å skrive» (norsk oversettelse, 2014).

Forskere som har vært opptatt av den frivillige ensomheten, hevder at ensomhet som man søker selv, ikke har noen sammenheng med egenskaper ved det sosiale nettverket, eller hvor ofte man omgås med andre (Tornstam, Rydell, Vik & Öberg, 2010). Den frivillige ensomheten forekommer i like stor grad hos personer med et begrenset sosialt nettverk som blant dem med et stort sosialt nettverk (Tornstam et al., 2010). Et kjennetegn er at jo høyere utdanning man har, desto større er sannsynligheten for at man søker ensomheten fordi det oppleves som en viktig kvalitet ved livet (Tornstam et al., 2010). Flere har hevdet at aldring innebærer at man blir mer selektiv og mindre interessert i overfladiske sosiale kontakter (Sherman, 2010; Tornstam, 2005). Generelt er aldring forbundet med større grad av følelsesmessig stabilitet (Charles, 2011), og at man blir bedre i stand til å tolerere ensomhet (Long & Averill, 2003). Alderdommen blir for mange en tid for ettertanke og kontemplasjon, der behovet for å trekke seg tilbake og være aleine blir større (Dass, 2000; Sherman, 2010). Kontemplasjon i alderdommen handler om å reflektere over livet sitt og de store spørsmålene, utvide perspektivet og kjenne seg som en del av en større helhet (Dass, 2000; Sherman, 2010).

I en svensk studie intervjuet forskerne et utvalg eldre mellom 85 og 103 år om deres opplevelse av ensomhet (Graneheim & Lundman, 2009). Studiens hovedfunn var at ensomhet hos de aller eldste, i likhet med hos yngre, er et komplekst fenomen som på den ene siden kan oppleves ødeleggende og belastende, mens det på den andre siden kan være en kilde til berikelse og ny vitalitet. Noen av informantene beskrev ensomheten i alderdommen som en form for frihet der man ikke lenger har ansvar, men kan hvile i fred og ro. Opplevelsen av frihet er forøvrig trukket frem som en av de viktigste fordelene ved den frivillige ensomheten (Long & Averill, 2003).

Negative konsekvenser av ensomhet
For personer som melder at de ofte eller alltid er ensomme, kan ensomhet bidra til å forsterke eksisterende helseproblemer eller være en risikofaktor for å utvikle helseproblemer (Holt-Lundstad, Smith, Baker, Tyler & Stephenson, 2015; Ong, Uchino & Wethington, 2015). I verste fall kan ensomhet føre til for tidlig død (Holt-Lundstad et al., 2015; Ong et al., 2015; Perissonotto et al., 2012). Langvarig ensomhet hos eldre er forbundet med svekket funksjonsnivå (både fysisk og mentalt) og redusert livskvalitet. Svekket funksjonsnivå virker i sin tur tilbake på ensomhetsopplevelsen og kan skape selvforsterkende onde sirkler (Nicolaisen & Thorsen, 2012; Perissonotto et al., 2012). Et utelukkende negativt perspektiv på ensomhet fungerer ofte som en selvoppfyllende profeti. Forventningen om at ensomhet er en del av det å bli eldre bidrar til økt selvsentrering og oppmerksomhet på negative tankemønstre og følelser (Masi, Chen, Hawkley & Cacioppo, 2011). Konsekvensen kan bli en enda sterkere opplevelse av ensomhet. Personer som har en overvekt av negative oppfatninger om egen aldring og alderdom, har høyere risiko for å utvikle helseproblemer og funksjonssvikt (Levy, 2003). Slike negative selv-stereotypier kan i verste fall bidra til svekket livsvilje og et kortere livsløp.

Ensomhetens tidsalder
Ensomhet som en negativ opplevelse og dysfunksjon er i stor grad blitt betraktet som et fenomen ved det moderne samfunnet, der individualisme og antatt svekkede familiebånd fører til økt utbredelse av ensomhet. Tiden vi lever i er blitt omtalt som ensomhetens tidsalder (Nilsson et al., 2006), og det snakkes om en ensomhetsepidemi i vestlige industrialiserte samfunn. Flere har stilt spørsmål ved hva det er ved vår vestlige kultur som fremstiller ensomhet som ubehag og lidelse (Barstad, 2014; Tornstam et al., 2010). Den teknologiske utviklingen med introduksjonen av internett brukes som en forklaring, fremmedgjøring og manglende integrering av mennesker med en annen kulturell bakgrunn er en annen forklaring som blir gitt (Nilsson et al., 2006). Barstad (2014) hevder at ensomhet er blitt et velferdsproblem og en indikator på at når økonomien går godt og de fleste føler seg trygge, så vender man oppmerksomheten mot andre deler av tilværelsen. Filosofen Lars Svendsen (2006; 2015) har på sin side pekt på ensomhet som et av samtidens tabu. I en tid der mange streber etter å bli sett og å være betydningsfull, blir det å kjenne på ensomhet betraktet som noe skamfullt og uakseptabelt. Svendsen tror vi i dag generelt har for høye forventinger til mellommenneskelige relasjoner, og at disse forventningene er spesielt høye blant ensomme (2015).

Utbredelse av ensomhet

Folk flest har en forestilling om at ensomhet er spesielt utbredt blant eldre, en forestilling som har endret seg lite over tid (Dykstra, 2009). Den svenske sosiologen og aldersforskeren Lars Tornstam gjennomførte en undersøkelse der han sammenlignet stereotype oppfatninger om eldre på to ulike tidspunkt og med ca. 20 års mellomrom (Tornstam, 2007). Et representativt utvalg av svenske innbyggere mellom 15 og 75 år, besvarte et spørreskjema med en rekke påstander om aldring og eldre. Resultatene viste at over 90 prosent av informantene på begge de to tidspunktene (1982 og 2005), gav uttrykk for stereotypiske oppfatninger som at eldre er ensomme og misfornøyde med livene sine. Tilsvarende undersøkelser gjennomført i USA og England har kommet frem til lignende resultater; det er altså en utbredt stereotypi at eldre er mer ensomme enn yngre og at ensomhet betraktes som en normal del av aldringen (Yang & Victor, 2011). Antagelsen om alderdommens ensomhet preger også mye av forsknings- og faglitteraturen i psykologi og medisin. Enkelte forskere hevder at interessen for å vektlegge den patologiske siden ved ensomhet, har fulgt parallelt med det biomedisinske sykdomsfokuset på alderdommens forfall og skrøpelighet, et utgangspunkt som gir en forenklet oppfatning av et komplekst fenomen (Victor, Scambler, Bowling & Bond, 2005).

Aldersforskjeller i utbredelse av ensomhet
Flere studier om forekomst av ensomhet i ulike aldersgrupper har identifisert en U-kurvet sammenheng mellom alder og ensomhet, der forekomsten ser ut til å være høyest i aldergruppene under 25 år og over 80 år (Pinquart & Sørensen, 2001; Yang & Victor, 2011).

Norske undersøkelser har stort sett samsvarende resultater med hensyn til forekomst av ensomhet, avhengig av hvordan man spør og om man undersøker spesielle grupper. I en nylig publisert studie sammenligner aldersforskerne Thomas Hansen og Britt Slagsvold forekomst av ensomhet blant eldre i 11 ulike europeiske land. Undersøkelsen er bl.a. basert på tall fra andre runde av Den norske studien om livsløp, aldring og generasjon (NorLAG) (Hansen & Slagsvold, 2015). Resultatene viser at andelen eldre som melder om ensomhet, er lavest i Norge, der bare en av ti 70-åringer oppgir at de er ensomme (Hansen & Slagsvold, 2015). Tall fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT studien), viser forøvrig at forekomsten av ensomhet har gått ned for alle aldersgrupper i løpet av en tiårsperiode (1997-2008), bortsett fra hos unge menn (Krogstad & Skjei Knudsen, 2011). I den eldste aldersgruppen (80+) rapporterer eldre kvinner noe høyere forekomst enn eldre menn, henholdsvis 14 prosent og 9 prosent i 2008, redusert fra 21 prosent og 14 prosent i 1997. Forøvrig er det små forskjeller i forekomst mellom de ulike aldersgruppene. Tilsvarende resultater viser tall fra første runde av NorLAG studien (Thorsen & Solem, 2005). Et mindretall av informantene i aldersgruppen mellom 60 og 80 år rapporterer at de ofte er ensom (under 5 prosent). Derimot er antallet som rapporterer at de av og til er ensom, over 30 prosent. Forskerne konkluderer likevel med at ensomhet ikke er mer utbredt blant eldre sammenlignet med hos yngre, og at ensomhet er et alvorlig problem for de færreste (Thorsen & Solem, 2005). Som jeg har nevnt innledningsvis oppgir dessuten flere nordmenn i dag å ha nære venner sammenlignet med tidligere og sammenlignet med folk i andre europeiske land (Barstad, 2014; Daatland & Koløen, 2013).

Ensomhet, alder og nasjonalitet
En av mytene knyttet til utbredelse av ensomhet, er at mennesker i såkalte individualistiske samfunn er mer ensomme enn mennesker i kollektivistiske samfunn (Dykstra, 2009; Tornstam et al., 2010). Nord- og vesteuropeiske land blir ofte betraktet som særlig individualistiske og kjennetegnet av svekkede familiebånd, i motsetning til sør- og østeuropeiske land, der familien har en sentral posisjon og kollektivistiske verdier som familietilknytning og familiesolidaritet, anses å stå sterkt (Dykstra, 2009).

Den engelske psykologen Christina Victor og hennes medarbeidere har forsket på utbredelsen av ensomhet i totalt 25 europeiske land, inkludert Norge og de øvrige nordiske landene (Yang & Victor, 2011). Målet med studien var å undersøke om ensomhet er forbundet med alder på den ene siden og nasjonalitet på den andre siden, dvs. om ensomhet er et fenomen som øker med stigende alder, og som er mer utbredt i visse regioner og land enn andre. Undersøkelsen, som tok utgangspunkt i data fra en større europeisk tversnittstudie (the European Social Survey, ESS), viste at forekomsten av ensomhet er størst i aldersgruppene under 30 år og over 80 år (Yang & Victor, 2011). Funnene viser videre at det er store nasjonale forskjeller når det gjelder utbredelse av ensomhet. De nordiske og nordeuropeiske landene har lavest forekomst av ensomhet, med Danmark og Norge nederst på listen med en forekomst på under 6 prosent på tvers av aldersgrupper, mens forekomsten er høyest i Øst-Europa. Utbredelsen av ensomhet i aldersgruppen over 60 år i et land som Ukraina er 34 prosent, mens den er 15.3 prosent i aldersgruppen under 30 år. Til sammenligning er forekomsten av ensomhet blant nordmenn 60 år og eldre 5 prosent, mens den er 2.2 prosent i aldersgruppen under 30 år. Tilsvarende funn gjorde Hansen & Slagsvold (2015) i sin undersøkelse. Tallene viser altså at ensomhet er et utbredt problem i det «nye» Øst-Europa, og at dette gjelder på tvers av aldersgrupper. Victor og hennes medarbeidere konkluderer med at nasjonalitet, og ikke alder, er det som er mest utslagsgivende for utbredelse av ensomhet (Yang & Victor, 2011). Vi skal nå se nærmere på ulike forklaringer på hvorfor det er slik.

Forklaringer på nasjonale forskjeller i utbredelse av ensomhet
Å leve aleine er mer utbredt i individualistiske samfunn. Studier viser imidlertid at eldre mennesker i de nordiske landene er mer fornøyde med å bo aleine, og kan betrakte det å bo sammen med sine barn som et nederlag og en form for uselvstendighet (Daatland, Herlofsen & Slagsvold, 2013; Dykstra, 2009). De nordiske landene skårer generelt høyt på ulike levekårsundersøkelser. Eldre nordmenn har bedre helse og bedre økonomi sammenlignet med eldre i andre land, dessuten er de norske velferdsordningene rause (Hansen & Slagsvold, 2015). Nordmenn, som vi har sett, oppgir å ha flere venner enn befolkningen i mange andre europeiske land. Nordmenn skårer også høyt på undersøkelser om tilfredshet med tilværelsen, i hvert fall opp til en viss alder (Hansen & Slagsvold, 2013). Enkelte forskere mener at dette kan tyde på at mennesker i dag er flinkere enn tidligere til å ivareta sine vennskap og relasjoner (Dykstra, 2009). Nye generasjoner er i større grad en aktør i eget liv enn det man var før (Dykstra, 2009; Slagsvold & Sørensen, 2013).

Det er videre blitt hevdet at eldre mennesker som lever aleine har større risiko for å oppleve ensomhet i land der det å leve aleine er uvanlig, slik som f.eks.i sør- og østeuropeiske land (Jylhä & Jokela, 1990). Mennesker i Sør- og Øst-Europa skårer dessuten langt lavere på undersøkelser om tilfredshet med livet sammenlignet med nord og vesteuropeiske land (f.eks. Angelini, Cavapozzi, Corrazzini & Paccagnella, 2012). At ensomhet er et så utbredt fenomen i Øst-Europa, er også blitt forklart med de dramatiske politiske og økonomiske omveltningene som har funnet sted siden slutten på «den kalde krigen» og oppløsningen av Sovjetunionen i 1989 (Yang og Victor, 2011). Politiske og økonomiske omveltninger innebærer også at sosiale relasjoner må redefineres, noe som potensielt sett kan skape ensomhet. Overgangen til et mer kapitalistisk system har tvunget befolkningen i arbeidsfør alder til å flytte fra sine nettverk og familier for å skape seg et levebrød og en bedre fremtid. En slik forflytning vil i sin tur kunne svekke tilgangen på nettverk og sosiale relasjoner, og derved føre til ensomhet (Yang & Victor, 2011).

Er ensomhet et økende problem?
Som vi har sett, har forekomsten av ensomhet blant nordmenn vist en nedadgående trend de siste tiårene (Barstad, 2014; Krogstad & Skjei Knudsen, 2011).

I Sverige har Tornstam og medarbeidere gjennomført undersøkelser av ensomhet i den svenske befolkningen ved to ulike tidspunkt, hhv. i 1985 og 2008 (Tornstam et al., 2010). I likhet med resultatene fra HUNT-studien viser de svenske undersøkelsene at utbredelsen av ensomhet er redusert i løpet av noen tiår. Sterkest ensomhet rapporterte de yngste i dette utvalget (dvs. personer mellom 25 og 44 år). Jo eldre respondentene var desto lavere intensitet og hyppighet av ensomheten.

Victor og Bowling (2012) har sett på utbredelse av ensomhet hos eldrebefolkningen i Storbritannia over tid. Forskerne har sammenlignet studier av forekomst gjennomført i ulike tidsperioder, og funnet at utbredelse av alvorlig ensomhet hos personer fra 65 år og over har holdt seg stabilt lavt gjennom de siste 60 årene. Forekomsttallene det vises til er i overensstemmelse med tall fra de norske og svenske undersøkelsene. Samtidig viser studier at familiesolidariteten står sterkt og at det er god kontakt mellom de ulike generasjonene (Dykstra, 2009; Daatland et al., 2013).

Begrensinger ved forskning på forekomst av ensomhet
Fordi ensomhet er et komplekst fenomen og først og fremst en subjektiv opplevelse, er det store utfordringer knyttet til det å måle ensomhet. Forskere har brukt ulike definisjoner og ulike måleinstrumenter, noe som kan gi ulike tall på forekomst og som kan gjøre det vanskelig å sammenligne resultater og funn på tvers av studier (Dykstra, 2009). Den vanligste måten å måle ensomhet på er enten ved å stille et enkeltspørsmål; «Hender det at du kjenner deg ensom», og deretter be respondenten om å gradere dette på en skala fra «aldri», til «sjelden», «av og til» og «ofte», eller ved å benytte ensomhetsskalaer med flere ledd/spørsmål som også graderes på en skala fra «aldri» til «ofte» (Pinquart & Sørensen, 2001; Tornstam et al., 2010). Skalaer er regnet for å være mer presise enn enkeltspørsmål, og de to mest benyttede skalaene som er beskrevet i litteraturen er UCLA Loneliness Scale (Russell, Peplau, & Cutrona, 1980) og De Jong Gierveld Loneliness Scale (de Jong Gierveld & van Tilburg, 2010).

Det er imidlertid forskjell på det å måle ensomhet ved bruk av spørreskjema og å kartlegge ensomhet som en del av et forskningsintervju. Vanligvis rapporterer folk større grad av ensomhet når de fyller ut et spørreskjema enn med rapportering i et intervju (Dykstra, 2009). I enkelte studier har forskerne målt ensomhet hos spesielle grupper, f.eks. blant syke eller institusjonaliserte eldre, noe som begrenser generaliserbarheten eller overføringsverdien av funnene til den generelle eldrebefolkningen (Dykstra, 2009). Noen ganger slår forskerne dessuten sammen flere svarkategorier, f.eks. er det ikke uvanlig å slå sammen svaralternativene «av og til ensom» og «ofte ensom», eller omgjøre de to kategoriene til svaralternativet «ensom». Et argument som brukes for å slå sammen kategorier, er at det vil være mindre stigmatiserende for respondentene å svare at de føler seg «ensom» og «av og til ensom», sammenlignet med det å innrømme at de er «ofte ensom» (Nicolaisen & Kirkevold, 2012). Forskerne er klar over hva de gjør og tar også høyde for sine valg når de diskuterer forskningsresultatene i vitenskapelige artikler. Det som er uheldig og som bidrar til å overdrive og overestimere utbredelsen av ensomhet, er når statistikk og tall blir tatt ut av en større sammenheng og brukt på feilaktige måter, som i mange medieoppslag.

Risikofaktorer for ensomhet i alderdommen

Ensomhetsopplevelsen og årsakene til ensomhet er komplekse og varierer gjennom livsløpet (Pinquart & Sörensen, 2001; Victor et al., 2005). Personlighetsfaktorer og sosiale ferdigheter, oppvekstforhold og livshendelser er noen av de forklaringene som blir gitt. For dem som opplever ensomhet i alderdommen er dette i stor grad forbundet med tap av nære personer, slik som partner og venner (Pinquart & Sörensen, 2001). Jo mindre det sosiale nettverket er, desto sterkere ensomhetsfølelse. Det å ha tilgang på et sosialt nettverk er imidlertid viktigere enn hvor ofte man treffer andre (Tornstam et al., 2010). En annen sentral risikofaktor for å oppleve ensomhet i eldre år er sviktende helse og nedsatt funksjonsnivå, noe som kan gjøre det vanskeligere å oppsøke andre mennesker (Holt-Lundstad et al., 2015; Nicolaisen & Thorsen, 2012). Imidlertid er sammenhengen mellom helsesvikt og ensomhet kompleks, og andre faktorer enn helsesvikt i seg selv kan være utslagsgivende for om man vil føle seg ensom (Nicolaisen & Thorsen, 2012; Tornstam et al., 2010). Jo dårligere man bedømmer sin egen helsetilstand, desto mer ensom føler man seg. Har man i tillegg opplevd tap siste året, vil dette kunne forsterke ensomhetsfølelsen ytterligere (Pinquart & Sörensen, 2001). I en norsk studie fant forskerne at den eldres opplevelse av kontroll og mulighet for å påvirke sin situasjon virket som en beskyttende faktor og minsket risikoen for å føle seg ensom (Nicolaisen & Thorsen, 2012). Nye generasjoner av velutdannete nordmenn har større tro på at de selv kan påvirke sin situasjon (Slagsvold & Sørensen, 2013). Det gjelder også kvalitet og kvantitet på de sosiale relasjonene. Dagens middelaldrende som er morgendagens eldre vil trolig ha større motivasjon og bedre ferdigheter når det gjelder å ivareta gode relasjoner til andre mennesker. Dette er blitt gitt som en forklaring på at vedvarende ensomhet er et problem kun for et mindretall (Dykstra, 2009).

Flere har pekt på at personer som har hatt problemer med å få venner i oppveksten, har en økt risiko for å bli ensomme i voksen alder (Dykstra, 2009; Tornstam et al., 2010). Manglende trygghet og varme i nære relasjoner i barndommen er også en risikofaktor for å oppleve ensomhet i voksen alder (Tornstam et al., 2010). En persons utdanningsnivå og inntekt har likeledes en viss betydning, og generelt har lavt utdanningsnivå og lav inntekt vært forbundet med økt risiko for å oppleve ensomhet (Nicolaisen & Thorsen, 2012; Victor et al., 2005).

Opplevelsen av ensomhet kan ha ulike årsaker gjennom livsløpet. I Tornstam og medarbeideres undersøkelse relaterte yngre sin ensomhet til fremmedgjøring og det å være avvikende, mens de eldste eldre (80–90 år) tilskrev ensomhet til det å ikke ha nære relasjoner, til mangel på transportmiddel, men også til det at de ikke var interessert i andre (Tornstam et al., 2010).

Er det mulig å forebygge ensomhet i alderdommen?
Internasjonalt er en rekke tiltak og intervensjoner blitt utviklet med tanke på å forebygge og lindre ensomhet og isolasjon. Et gjennomgående trekk er likevel at disse tiltakene og intervensjonene har vist seg å ha begrenset eller uklar effekt (Constança, 2014; Dykstra, 2009; Hauge & Kirkevold, 2010). Flere mener det er nødvendig med større forståelse og mer systematisk kunnskap om de psykologiske aspektene ved ensomhet for å kunne utvikle spesifikke tiltak for personer som opplever vedvarende ensomhet (Constança, 2014).

Tar vi utgangspunkt i den dokumentasjonen som eksisterer om risikofaktorer for å bli sosialt isolert og ensom, bør forebygging starte i tidlig alder. Som vi har sett kan ensomme barn bli ensomme voksne og eldre. Utvikling av sosiale ferdigheter i møte med andre mennesker bør være en viktig del av opplæringen og det pedagogiske tilbudet i barnehager og skoler. De seinere årene er det blitt større oppmerksomhet på barns oppvekstsvilkår generelt, og det å identifisere barn som er utsatt for materiell og følelsesmessig omsorgssvikt. Kanskje blir det lagt for lite vekt på å lære barn og ungdom hva som kan forventes av livet på godt og vondt. Slik kunnskap innebærer blant annet å formidle at det å være aleine og å kjenne på ensomhet og isolasjon er et normalt og sammensatt fenomen som både kan være positivt og negativt, og noe som alle mennesker opplever i løpet av et langt liv og i ulike livsfaser, om enn i varierende grad. I et essay, publisert i Morgenbladet i den tidligere nevnte artikkelserien om ensomhet, peker filosof Lars Svendsen på at vi alle må lære å leve med at et menneskeliv i større eller mindre utstrekning vil inneholde ensomhet (Svendsen, 2015). Svendsen mener det derfor er avgjørende å lære seg å tåle ensomhet, og snu den vonde ensomheten til en positiv form for ensomhet. Det er således av betydning å lære barn og ungdom, og voksne og eldre for den saks skyld, at de har en mulighet for å påvirke livet sitt, og at mental innstilling og forventninger har mye å si for hvordan vi har det til enhver tid.

Når det er sagt, er det selvsagt ikke slik at ansvaret for helse og velvære utelukkende skal legges på det enkelte individ. Samfunnet og de som sitter med makt og myndighet har et ansvar for å tilrettelegge for at det etableres effektive og dokumenterte tiltak som kan forebygge at ensomhet og sosial isolasjon blir et problem. Et slikt tiltak er å legge til rette for felles møteplasser i nærmiljø og på arbeidsplasser for å forebygge sosial isolasjon og utestengelse (Dykstra, 2009). Alderssegregering fremmer negative holdninger til eldre (Hagestad & Uhlenberg, 2005). En kan tenke seg at manglende kontakt og treffpunkter generasjonene imellom også kan bidra til økt ensomhetsfølelse. I så måte vil det å unngå å etablere såkalte eldre-ghettoer, eller boområder kun for eldre, kunne være et forebyggende tiltak, også mot ufrivillig ensomhet og sosial isolasjon.

Konklusjon

Ensomhet er et subjektivt og sammensatt fenomen og en del av det å være menneske. For noen er periodevis ensomhet frivillig, og noe man søker for økt refleksjon og fordypning. For andre er ensomhet en negativ og ubehagelig opplevelse som i verste fall kan føre til helseproblemer og for tidlig død. Det eksisterer en myte om at ensomhet er utbredt i dagens samfunn, og da spesielt blant eldre. Studier viser imidlertid at forekomsten av ensomhet har holdt seg konstant eller har vist en nedadgående trend siden man startet slike målinger. Selv om de eldste eldre rapporterer noe større grad av ensomhet sammenlignet med yngre, er forekomsten av alvorlig ensomhet forholdsvis lav i den norske eldrebefolkningen.

Referanser

Angelini, V., Cavapozzi, D., Corazzini, L. & Paccagnella, O. (2012). Age, health and life satisfaction among older Europeans. Social Indicators Research, 105(2), 293–308. doi: 10.1007/s11205-011-9882-x.

Barstad, A. (2014). Ensomhet er ingen folkesykdom. Hentet fra NRK.no.

Constança, P. (2014). Loneliness and health in later life. I N. A. Pachana & K. Laidlaw (red.), Oxford Handbook of Clinical Geropsychology (s. 381–394). Oxford: Oxford University Press.

Charles, S. T. (2011). Emotional experience and regulation in later life. I K. W. Schaie og S. L. Willis (red.), Handbook of the psychology of aging (7. utg.) (s. 295–310). Amsterdam: Elsevier.

Dass, R. (2001). Still here. Embracing aging, changing, and dying. New York, NY: Riverhead books.

de Jong Gierveld, J. (1998). A review of loneliness: concept and definitions, determinants and consequences. Review of Clinical Gerontology, 8(1), 73–80. doi: 10.1017/S0959259898008090.

de Jong-Gierveld, J. & van Tilburg, T. (2010). The de Jong-Gierveld short scales for emotional and social loneliness: tested on data from 7 countries in the UN generation and gender survey. European Journal of Ageing, 7(2), 121–130. doi: 10.1007/s10433-010-0144-6.

Duras, M. (2014). Å skrive. Oslo: TransFe:r forlag.

Dykstra, P. A. (2009). Older adult loneliness: myths and realities. European Journal of Ageing, 6(2), 91–100. doi: 10.1007/s10433-009-0110-3.

Daatland, S. O., Herlofsen, K. & Slagsvold, B. (2013). Hvem har ansvaret? Folkemeninger om familien og velferdsstatens ansvar i ulike land. I S. O. Daatland og B. Slagsvold (red.), Vital aldring og samhold mellom generasjoner Resultater fra Den norske studien av livsløp, aldring og generasjon (NorLAG) – runde 1 og 2 (s. 213–222). Rapport 15/2013. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

Daatland, S. O. & Koløen, K. (2013). Vennskap, samvær og fortrolighet – om omfang og typer av vennskap i eldre år. I S. O. Daatland og B. Slagsvold (red.), Vital aldring og samhold mellom generasjoner. Resultater fra Den norske studien av livsløp, aldring og generasjon (NorLAG) – runde 1 og 2 (s. 193–200). Rapport 15/2013. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

Graneheim, U. H. & Lundman, B. (2010). Experiences of loneliness among the very old: The Umeå 85+ project. Aging & Mental Health, 14(4), 433–438. doi: 10.1080/13607860903586078.

Hagestad, G. & Uhlenberg, P. (2005). The social separation of old and young: A root of ageism. Journal of Social Issues, 61(12), 343–360. doi: 10.1111/j.1540-4560.2005.00409.x.

Hansen, T. & Slagsvold, B. (2013). Svekkes livskvaliteten med alderen? I S. O. Daatland og B. Slagsvold (red.), Vital aldring og samhold mellom generasjoner. Resultater fra Den norske studien av livsløp, aldring og generasjon (NorLAG) – runde 1 og 2 (s. 305–316). Rapport 15/2013. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

Hansen, T. & Slagsvold, B. (2015). Late-life loneliness in 11 European countries: Results from the generation and gender survey. Social Indicators Research, 124(1), 1-20. doi: 10.1007/s11205-015-1111-6.

Hauge, S. & Kirkevold, M. (2010). Older Norwegians`understanding of loneliness. International Journal of Qualitative Studies on Health and Wellbeing, 5(1), 1–7. doi: 10.3402/qhw.v5i1.4654.

Helse- og omsorgsdepartementet (2015). St. meld. nr. 19 (2014–2015). Folkehelsemeldingen. Mestring og muligheter. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Holt-Lundstad, J., Smith, T. B., Baker, M., Harris, T. & Stephenson, D. (2015). Loneliness and social isolation as risk factors for mortality: A meta-analytic review. Perspectives on Psychological Science, 10 (2), 227–237. doi: 10.1177/1745691614568352.

Jareg, K. M. (2015). Er du ensom? Du er ikke aleine. Hentet fra Psykologisk.no.

Jylhä, M. & Jokela, J. (1990). Individual experiences as cultural: A crosscultural study on loneliness among the elderly. Ageing and Society, 10(3), 295–315. doi: 10.1017/S0144686X00008308.

Krogstad, S. & Skjei Knudsen, M. (2011). Folkehelse i endring. Helse- undersøkelsen i Nord-Trøndelag. HUNT 1 (1984–86), HUNT 2 (1995–97), HUNT 3 (2006–08). Trondheim: HUNT forskningssenter.

Levy, B. R. (2003). Mind matters: Cognitive and physical effects of aging self-stereotypes. Journal of Gerontology: psychological sciences, 58 (4), 203–211. doi: 10.1093/geronb/58.4.P203.

Long, C. R. & Averill, J. R. (2003). Solitude: An exploration of benefits of being alone. Journal for The Theory of Social Behaviour, 33(1), 21–44. doi: 10.1111/1468-5914.00204.

Masi, C. M., Chen, H. Y., Hawkley, L. C. & Cacioppo, J. T. (2011). A meta-analysis of interventions to reduce loneliness. Personality and Social Psychology Review, 15(3), 219–266. doi: 10.1177/1088868310377394.

Nicolaisen, M. & Thorsen, K. (2012). Impairments, mastery, and loneliness. A prospective study of loneliness among older adults. Norsk Epidemiologi, 22(2), 143–150.

Nilsson, B., Lindström, U. Å. & Nåden, D. (2006). Is loneliness a psychological dysfunction? A literary study of the phenomenon of loneliness. Scandinavian Journal of Caring Science, 20(1), 93–101. doi: 10.1111/j.1471-6712.2006.00386.x.

Ong, A. D., Uchino, B. N. & Wethington, E. (2015). Loneliness and health in older adults: A mini-review and synthesis. Gerontology. doi: 10.1159/000441651.

Peplau, L. A. & Perlman, D. (1982). Perspectives on loneliness. I L. A. Peplau & D. Perlman (red.), Loneliness: a sourcebook of current theory, research and practice (s. 1–18). New York, NY: Wiley.

Perissinotto, C. M., Cenzer, J. S. & Covinsky, K. E. (2012). Loneliness in older persons. A predictor of functional decline and death. Archives of Internal Medicine, 172(14), 1078–1083. doi: 10.1001/archinternmed.2012.1993.

Pinquart, M. & Sörensen, S. (2001). Influences on loneliness in older adults: A meta-analysis. Basic and Applied Social Psychology, 23(4), 245–266. doi: 10.1207/S15324834BASP2304_2.

Russell, D. W., Peplau, L. A., & Cutrona, C. E. (1980). The revised UCLA Loneliness Scale: Concurrent and discriminant validity evidence. Journal of Personality and Social Psychology, 39(3), 472–480. doi: 10.1037/0022-3514.39.3.472.

Sherman, E. (2010). Contemplative aging: A way of being in later life. New York, NY: Gordian Knot Books.

Slagsvold, B. & Sørensen, A. (2013). Å være herre i sitt liv – svekkes følelsen av kontroll i andre halvdel av livet? I S. O. Daatland og B. Slagsvold (red.), Vital aldring og samhold mellom generasjoner. Resultater fra Den norske studien av livsløp, aldring og generasjon (NorLAG) – runde 1 og 2 (s. 287–297). Rapport 15/2013. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

Svendsen, L. (2006, 2. desember). Den moderne ensomheten. Aftenposten (s. 4).

Svendsen. L. (2015, 2.–8. oktober). Min, din eller vår ensomhet? Morgenbladet (s 28–29).

Thorsen, S. & Solem, P.-E. (2005). Vil ensomheten øke i årene fremover? I B. Slagsvold og P. Solem (red.), Morgendagens eldre. En sammenligning av holdninger, verdier og atferd blant dagens middelaldrende og eldre (s. 125–131). Rapport 11/2005. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

Tornstam, L. (2005). Gerotranscendence, A developmental theory of positive aging. New York, NY: Springer Publishing Company.

Tornstam, L. (2007). Stereotypes of old people persist. A Swedish «Facts on Aging Quiz» in a 23-year comparative perspective. International Journal of Ageing and Later Life, 2(1), 33–59. doi: 10.3384/ijal.1652-8670.072133.

Tornstam, L., Rydell, M., Vik, I. & Öberg, E. (2010). Ensamheten i Sverige 1985–2008. Uppsala: Sociologiska instituitionen.

Victor, C. R. & Bowling, A. (2012). A longitudinal analysis of loneliness among older adults in Great Britain. The Journal of Psychology: Interdisciplinary and Applied, 146(3), 313–331. doi: 10.1080/00223980.2011.609572.

Victor, C. R., Scambler, S. J., Bowling, A. & Bond, J. (2005). The prevalence of, and risk factors for, loneliness in later life: A survey of older people in Great Britain. Ageing & Society, 25(6), 357–375. doi: 10.1017/S0144686X04003332.

Weiss, R. S. (1973). Loneliness: the experience of emotional and social isolation. Cambridge: MIT Press.

Wrzus, C., Hänel, M., Wagner, J. & Neyer, T. J. (2013). Social network changes and life events across the life span: A meta-analysis. Psychological Bulletin, 139(1), 53–80. doi: 10.1037/a0028601.

Yalom, I. (2011). Eksistensiell psykoterapi. Oslo: Arneberg forlag.

Yang, K. & Victor, C. (2011). Age and loneliness in 25 European nations. Ageing & Society, 31(8), 1368–1388. doi: 10.1017/S0144686X1000139X.

Aasarød, A. M. (2015, 21.–27. august). Ensomhetsparadokset. Morgenbladet (s 8–10).