Terrorangrepet på Regjeringsbygget og Utøya 22. juli 2011 tok livet av til sammen 77 personer, og representerte en nasjonal tragedie som rammet hele det norske samfunnet. Her angrep en 32-årig drapsmann 500–600 unge mennesker som deltok på en sosialpolitisk ungdomsleir. På Utøya alene ble 69, hovedsakelig unge mennesker, brutalt drept og 56 brakt til sykehus med moderate til alvorlige fysiske skader. I løpet av timen dramaet pågikk, var mange av de unge i kontakt med foreldre og venner på mobiltelefoner, og hørte skudd og barnas gråt og redsel inntil de mistet kontakten med dem. De etterlatte måtte det påfølgende året etter terroren forholde seg til omfattende og daglige rapporteringer i media, tilregnelighetsspørsmål, rettssak, dom, kommisjonsarbeid, debatter om minnesmerker, etc.

I denne konteksten startet sorgbearbeidingen for foreldrene og deres familier. Internasjonale studier indikerer at denne hendelsen, som representerer både et tap ledsaget av et psykologisk traume, har et potensial for alvorlige senfølger for nære etterlatte. Mange etterlatte etter slike dødsfall (unaturlige dødsfall) opplever en kombinasjon av komplisert sorg og traumereaksjoner, noe som gradvis har fått økt oppmerksomhet blant klinikere og forskere.

Den vanligste formen for komplisert sorg (forlenget sorg) avspeiler en sorg som er knyttet til tapet av en kjær person og der sorgen har en intensitet og varighet som går langt utover vanlige sorgreaksjoner (Dyregrov, A., Dyregrov & Kristensen, 2014). Traumereaksjonene karakteriseres gjennom kroppslig aktivering, påtrengende tanker og bilder, samt unngåelse knyttet til minner om hendelsen (Kaltman & Bonanno, 2004; Weiss, 2004).

Unaturlig død – et folkehelseproblem.
Høy forekomst av kompliserte sorgreaksjoner, traumereaksjoner, fysiske reaksjoner, angst og depresjon er tidligere dokumentert hos etterlatte etter internasjonale terrorhendelser (Neria et al., 2007; Norris, Friedman, Watson, Byrne, Diaz & Kaniasty, 2002). Den norske landsdekkende studien om etterlatte foreldre og søsken ved krybbedød, ulykker og selvmord fra 1997 til 2003 (Dyregrov, K., 2003) og andre studier av etterlatte ved unaturlige dødsfall som skjer enkeltvis, viser at slike tap kan forårsake omfattende og langvarig traume- og sorgproblematikk, med påfølgende redusert livskvalitet og nedsatt arbeids- og skolefungering (Kristensen, Weisæth & Heir, 2012).

At unaturlig død bør anses som et folkehelseproblem, understøttes av store internasjonale registerstudier som viser at mødre som mister barn vil resten av sitt liv ha en økt risiko for tidlig død. Fedre vil ha en slik risiko de første årene etter dødsfallet. Alvorlige helsekonsekvenser, som økt risiko for kreft og hjertelidelser, alkoholkonsum og selvmordstanker, er også dokumentert for de som sliter med komplisert sorg (Li, Precht, Mortensen & Olsen, 2003; Rostila, Sarila & Kawachi, 2012; Stroebe, Schut & Stroebe, 2007).

Mål og problemstilling.
Målet med denne studien er å studere senfølgene for foreldre som fikk sine barn drept på Utøya 22. juli 2011. Forløpet av sorg- og traumereaksjoner, samt fungering i arbeid- og sosialt liv, er studert over 3,5 år. I tillegg til et fokus på om det var nedgang i belastninger og bedring med hensyn til arbeidsfungering hos foreldrene, ønsket vi å studere forskjeller mellom kjønn.

Metode

Deltagere og prosedyre.
Ettersom svært mange av de drepte var mindreårige og hjemmeboende, ble både foreldre og steforeldre til de drepte invitert til å delta i studien. Blant de 69 avdøde var to utenlandske statsborgere, og en av de avdøde hadde ikke foreldre. En familie hadde overlevende søsken, og inngikk i en annen studie. Totalt ble foreldre til 65 av de avdøde inkludert i studien. Gjennom å koble offentlige navnelister over avdøde med opplysninger fra Folkeregisteret fikk man oversikt over biologiske foreldre. Av de 65 avdøde var 62 registrert med to biologiske foreldre, mens 3 var registrert med kun en biologisk forelder (N = 125). Disse var behjelpelige med å skaffe kontakt til eventuelle steforeldre. Ytterligere beskrivelser av rekrutteringen finnes i andre publikasjoner fra prosjektet (se f.eks. Dyregrov, K., Dyregrov & Kristensen, 2014; Dyregrov, K., Kristensen, Johnsen & Dyregrov, 2014; Kristensen, Dyregrov, K. & Dyregrov, 2015).

Denne studien av etterlatte foreldre inngår i en større studie og har en longitudinell og ikke-eksperimentell design med tre målepunkter (T1, T2 og T3 = 18, 28 og 40 måneder etter terrordrapene). Til sammen 86 foreldre (45 mødre, 41 fedre), herunder 79 biologiske foreldre og 7 steforeldre deltok i studien, enten på T1 (N = 67; 37 mødre og 30 fedre), T2 (N = 83; 44 mødre og 39 fedre) og på T3 (N = 76; 41 mødre og 35 fedre). For (ste)foreldrene var gjennomsnittsalderen 51,60 år (R = 39–78 år; SD = 7,58), og 52 % var kvinner. Nesten alle foreldrene var gifte eller samboende (86 %). Svarprosenten for biologiske foreldre var 63 %. Totalt deltok 56 foreldre (45 %) på alle tre tidspunkt (33 mødre og 23 fedre). Dette innebar at 77 % av de avdøde var representert med en eller flere foreldre.

Studien vektla en skånsom tilnærming basert på prinsipper vi tidligere har utviklet for forskning på sårbare populasjoner (Dyregrov, K., 2004; Omerov, Steineck, Dyregrov, K., Runeson & Nyberg, 2013). De etterlatte foreldrene fikk skriftlige informasjonsbrev med samtykkeslipp, som de returnerte før de fikk tilsendt spørreskjema. Mens 63 % av foreldrene valgte papirutfylling, var det 37 % som besvarte spørreskjema via SurveyMonkey (verktøy for spørreundersøkelser på nett). Studien er godkjent av Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK sør-øst).

Spørreskjema.
Et spørreskjema som vi tidligere har brukt for etterlatte ved unaturlig død (selvmord, ulykker, mord, krybbedød), ble tilpasset til denne studien. I tillegg til å kartlegge demografiske opplysninger dekket spørsmålene, bl.a. familiemedlemmenes eksponering av de unges redsler gjennom at de hadde direkte kontakt med dem under skytingen (ja/nei), og opplevd belastning og eksponering av den påfølgende mediedekningen og rettssaken på en skala fra 1 (i stor grad) til 5 (ikke i det hele tatt). På T2 og T3 ble foreldrene via et åpent spørsmål bedt om å beskrive sin arbeidssituasjon (grad av f.eks. sykmelding, arbeidsavklaring, eller om de var trygdet) mellom henholdsvis 18–28 måneder (T2) og 28­–40 måneder (T3).

Impact of Event Scale-Revised (IES-R, Weiss, 2004) består av 22 spørsmål og kartlegger nivå av posttraumatiske stressreaksjoner. Gjennom tre subskalaer måles påtrengende tanker/bilder/følelser (sju spørsmål), og unngåelse av følelser og situasjoner (åtte spørsmål) knyttet til hendelsen, samt kroppslig uro i form av irritabilitet eller konsentrasjonsvansker (sju spørsmål) på en 5-punkts Likert-skala (0 = ikke i det hele tatt; 4 = svært mye). Sumskåren kan variere mellom 0 og 88, der høyere skårer tyder på et høyere nivå av posttraumatisk stress. En sumskåre ≥ 34 er benyttet som klinisk grense for mulig posttraumatisk stresslidelse (PTSD)(Morina, Ehring & Priebe, 2013).

Inventory of Complicated Grief (ICG-19, Prigerson et al., 1995) består av 19 spørsmål og måler mulig komplisert sorg gjennom 19 spørsmål på en 5-punkts Likert-skala (0 = aldri; 4 = alltid). Skalaen måler grad av opptatthet, søking og lengting etter den døde over tid, og i hvilken grad den sørgende er overveldet av, eller i stand til å akseptere, dødsfallet. Høyere skårer indikerer økt sjanse for mistilpasning i sorgforløpet. En sumskåre ≥ 30 er benyttet som en konservativ klinisk grense for mulig komplisert sorg (Shear, 2015).

Work and Social Adjustment Scale (WSAS, Mundt, Marks, Shear & Greist, 2002) måler funksjonstap på jobb, hjemme og i sosialt liv (se tabell 2), gjennom fem spørsmål på en 9-punkts Likert-skala (0 = ikke svekket i det hele tatt; 8 = svært alvorlig svekket). Mens sumskårer > 20 indikerer moderat til alvorlig svekking av sosial- og arbeidslivstilpasning, er skårer mellom 10 og 20 assosiert med betydelig, men mindre alvorlig funksjonssvekkelse.

Analyser.
Følgende analyser for denne studien ble utført i SPSS versjon 21: Frekvensanalyser, gjennomsnittsverdier, og paired sample t-test T1-T3. Signifikansnivået ble satt til p < 0,05. Svarene på det åpne spørsmålet (på T2 og T3) om hvorvidt foreldrene var helt eller delvis ute av arbeid som følge av 22. juli-terroren ble kategorisert gjennom innholdsanalyse av kvalitativt materiale (Kvale, 1996).

Resultater

I resultatdelen vil vi presentere graden av traumeeksponering og tilleggsbelastninger, nivå og forløp av posttraumatiske stressreaksjoner og kompliserte sorgreaksjoner, samt nivå og forløp av sosial funksjonsnedsettelse, inkludert fravær fra arbeid.

Traumeeksponering og tilleggsbelastninger.
Tabell 1 viser at foreldrene, i tillegg til å miste sine barn, var utsatt for alvorlige tilleggsbelastninger gjennom å bli eksponert for barnas lidelser både under og etter terroren. En tredjedel av mødrene og en fjerdedel av fedrene var i direkte kontakt med barna på telefon og/eller SMS mens skytingen pågikk på Utøya. Ti mødre og ni fedre snakket med sine barn på telefonen like før de ble drept. Et stort flertall av mødrene og fedrene (89 % / 85 %) var til stede under rettssaken ved behandlingen av sitt barn, mens en del også fulgte andres deler av rettssaken. Flere mødre enn fedre opplevde rettssaken i stor grad eller svært stor grad som belastende, men forskjellen var ikke signifikant (82 %, N = 36/45 vs. 76 %, N = 31/41, χ² (1) = 0,43, p = 0,51). Flere mødre enn fedre opplevde mediedekningen i stor grad eller nokså stor grad som belastende, men forskjellen er ikke signifikant (70 %, N = 31/45 vs. 39 %, N = 20/41, χ² (1) = 3,39, p = 0,066).

Nivå og forløp av posttraumatiske stressreaksjoner og kompliserte sorgreaksjoner.
Figur 1 viser at foreldrene hadde høye gjennomsnittsskårer for posttraumatiske stressreaksjoner på alle tre målepunkter. Mødre hadde signifikant høyere gjennomsnitts-skårer enn fedre på T2 (M = 43,80, SD = 16,6, vs. 32,66, SD = 13,9, t(84) = –3,59, p = 0,001) og T3 (M = 40,82, SD = 16,1 vs. 33,54, SD = 14,1, t(84) = –2,23, p = 0,028), men ikke på T1 (M = 45,20, SD = 14.1, vs. M = 39,71, SD = 13,8, t(84) = –1,83, p = 0,071). Det var en signifikant nedgang i traumeskårer fra T1 til T3 (M = 42,58, SD = 14,1 vs. M = 37,35, SD = 15,5, t(85) = 3,576, p = 0,001) for gruppen under ett, samt for mødre (M = 45,20, SD = 14,1 vs. M = 40,82, SD = 16,1, t(44) = 2,162, p = 0,036) og fedre (M = 39,71, SD = 13,8 vs. 33,54, SD = 14,0, t(40) = 2,89, p = 0,006). Flere mødre enn fedre lå over den kliniske grensen for mulig PTSD på T3, men forskjellen var ikke signifikant (71 %, N = 32/45 vs. 61 %, N = 25/41, χ² (1) = 0,56, p = 0,44).

Figur 2 viser at også sumskårene for kompliserte sorgreaksjoner er høye og over den kliniske grensen for på alle tre målepunkt. Mødre skårer signifikant høyere enn fedre på T1 (M = 39,8, SD = 9,7 vs. M = 33,6, SD = 9.4, t(84) = –2,99, p = 0,004), T2 (M = 40,56, SD = 14,3) vs. M = 30,46, SD = 12,4, t(84) = –3,48, p = 0,001), og T3 (M = 38,24, SD = 13,6) vs. M = 29,02, SD = 11,1, t(84) = –3,42, p = 0,001). For foreldregruppen under ett sees en signifikant reduksjon i sumskårer fra T1 til T3 (M = 36,86, SD = 9,9 vs. M = 33,85, SD = 13,3, t(85) = 2,93, p = 0,004). Mens fedre har en signifikant nedgang i sumskårer fra T1 til T3 (M = 33,63, SD = 9,4, vs. M = 29,02, SD = 11,1, t(40) = 3,05, p = 0,04), sees ikke en slik signifikant nedgang hos mødre (M = 39,80, SD = 9,7 vs. M = 38,24 (SD = 13,6), t(44) = 1,13, p = 0,27). Flere mødre enn fedre ligger over den kliniske grensen for mulig komplisert sorg på T3, men forskjellen er ikke signifikant (69 %, N = 31/45 vs. 54 %, N = 22/41, (χ² (1) = 1,51, p = 0,22).

Nivå og forløp av sosial funksjonsnedsettelse og fravær fra arbeid.
Forløpsanalysene av WSAS viser at foreldrene hadde moderat til alvorlig svekket fungering i arbeidsliv og i sosialt liv i tidsrommet 18–40 måneder etter terrordrapene. Det ses ikke signifikant nedgang
(bedring) i fungering fra T1 til T3 verken for gruppen under ett (M = 18,84, SD = 8,4 vs. M = 17,28, SD = 9,3, t(85) = 1,61, p = 0,11), for mødre (M = 20,73, SD = 8,3 vs. 18,20, SD = 10,1, t(44) = 1,732, p = 0,083) eller for fedre (M = 16,76, SD = 8,1 vs. M = 16,37, SD = 8,4, t(40) = 0,382, p = 0,70).

Tabell 2 viser at opplevd funksjonstap er knyttet både til jobb og til sosiale arenaer i og utenfor hjemmet. Mødre opplever størst funksjonstap i forhold til arbeid utenfor hjemmet i tillegg til svekket deltakelse i sosialt liv, mens fedre opplever største vansker med deltakelse i sosialt liv og dernest jobb. Det er ingen signifikante forskjeller mellom mødre og fedre i opplevd funksjonstap i arbeid utenfor hjemmet (M = 4,27, SD = 2,5 vs. M = 3,53, SD = 2,2, t(84) = –1,43, p = 0,16) eller deltakelse i sosialt liv (M = 3,93, SD = 2,4 vs. M = 3,83, SD = 2,3, t(84) = –0,21, p = 0,84).

På T2 (N = 80) og T3 (N = 75) rapporterte henholdsvis 41 % og 51 % av foreldrene at de var helt eller delvis ute av jobb (sykemeldt, arbeidsavklaring, trygdet). Signifikant flere mødre enn fedre rapporterte at de var ute av jobb både på T2 (55 %, N = 23/42 vs. 26 %, N = 10/38, χ² (1) = 5,54, p = 0,019) og T3 (63 %, N = 26/41, vs. 35 %, N = 12/24, χ² (1) = 4,81, p = 0,028). Det var ingen signifikant endring fra T2 til T3 i sykefravær verken for foreldre som gruppe (p = 0,23), eller for mødre (p = 0,22) eller fedre (p = 1,0).

Beskrivelsene i det åpne spørsmålet avspeiler at for noen foreldre er arbeidssituasjonen avklart 3,5 år etter terroren, ved at de enten er uføretrygdet eller er stabilt tilbake i jobb. For mange er imidlertid situasjonen uavklart, og de veksler over tid mellom grader av sykmelding, arbeidsavklaringspenger og jobbdeltagelse. Basert på etterlattes svar ser det ut til at både foreldrene og deres leger ser ut til å arbeide hardt for å tilrettelegge for å komme tilbake til arbeid.

Diskusjon

Hovedfunnet i studien er at mange foreldre som mistet barn på Utøya 22.07.2011, sliter med sorg- og traumereaksjoner 3,5 år etter drapene, og at belastningene fortsatt svekker arbeids- og sosial fungering i vesentlig grad. Selv om det ses en gradvis nedgang både for sorg- og traumereaksjoner fra 18 til 40 måneder etter hendelsen, går tilhelingen sakte, spesielt for mødrene. For halvparten av foreldrene medfører belastningene forbundet med tapet redusert eller helt fravær fra arbeid.

Dette er den første longitudinelle studien av etterlatte etter terrordrap på norsk jord. På tross av at den studerte populasjonen er en sårbar gruppe, så har studien god representasjon. Fra tidligere forskning vet vi at etterlatte ved unaturlig død kan oppleve forskningsdeltakelse som meningsfylt i det meningsløse gjennom å bidra til fokus på sin spesielle situasjon, og hjelpe andre som senere vil oppleve lignende hendelser (Dyregrov, K., 2004). Likevel har vi tidligere erfart at noen av de som sliter aller mest, ikke orker å delta i forskning – noe som gir en mulighet for at de etterlatte på gruppenivå kan ha enda større vansker enn det som er fremkommet i studien.

Imidlertid var responsraten lav blant foreldre av ikke-norsk opprinnelse, noe som kan minske generalisering til gruppen. Dette kan kanskje henge sammen med at vi (av beskyttelseshensyn) ikke fikk REK-godkjenning til å ta telefonisk kontakt til familiene for å avklare om de hadde fått eller forstått vår henvendelse, i tillegg til at vi hadde ekskludert familier som ikke var norske statsborgere. En annen svakhet ved studien er at første undersøkelsestidspunkt ikke kom før etter 1,5 år, noe som skyldtes manglende avklaring av finansiering av studien, og lang saksbehandling i REK. Hvorvidt etterlattes belastninger og reaksjoner ville vært enda høyere nærmere hendelsen, vet vi derfor ikke, selv om det vil være nærliggende å anta.

Hvordan kan vi forstå det høye symptomtrykket over tid?
På grunn av hendelsens store potensial for alvorlige senfølger for nære etterlatte instruerte helsemyndighetene kommunene om å gi en proaktiv oppfølging etter terrorhendelsen. Dette innebar at hjelpeapparatet skulle initiere kontakt til de etterlatte familiene, og tilby en fast kontaktperson som skulle sikre kontinuitet og nødvendig hjelp gjennom en oppfølgingsperiode på minst ett år (Helsedirektoratet, 2011). Dette hjelpetilbudet og Helsedirektoratets tilbud om fire nasjonale helgesamlinger på Gardermoen, ble sterkt verdsatt av de etterlatte (Dyregrov, A., Dyregrov, Straume & Bugge, 2014; Dyregrov, K., Kristensen, Johnsen & Dyregrov, 2014). Likevel ser vi at foreldrene har svært høye sorg- og traumereaksjoner 3,5 år etter tapene, og mange har redusert funksjonsevne i arbeids- og sosialt liv.

Trolig kan mye av forklaringene knyttes til type utvalg og type hendelse. Mens ca. 10–15 % av etterlatte generelt utvikler kompliserte sorgreaksjoner, øker sjansen for dette til 50–70 % hos foreldre som mister sine barn på en brå og voldsom måte (Kristensen et al., 2012). Når dødsfallet i tillegg er påført av et annet menneske gjennom en ondsinnet voldshandling, øker risikoen ytterligere (Pivar & Prigerson, 2004). Neria og kollegaer (2007) fant at 43 % av de etterlatte (familiemedlemmer og venner) hadde komplisert sorg 2,5–3,5 år etter 11. september- terroren i New York. Denne studien har klare paralleller til vår studie og viste at risikoen for komplisert sorg økte dersom den etterlatte var en kvinne, hadde mistet et barn, eller hadde vært sterkt eksponert for hendelsen gjennom TV. Tidligere forskning har også vist at blant foreldre er det mødrene som i aller størst grad sliter med psykisk helse med potensial for redusert funksjonsevne (Kristensen et al., 2012; Xu, Herrman, Tsutsumi & Fisher, 2012).

Det vedvarende og høye symptomtrykket kan også henge sammen med forhold som, spesielt det første året, kan ha begrenset foreldrenes muligheter til bearbeiding av egne reaksjoner. Som fremkommet generelt gjennom media og andre upubliserte data (dybdeintervju) fra vår studie, peker foreldre på mye «ytre støy» som de har villet eller måttet forholde seg til. Medias kontinuerlige og massive dekning, rettssaken, tilregnelighetsspørsmålet, dommen, kommisjonsarbeidet, og diskusjoner om minnesmerker og gjenoppbygging av Utøya har vært energikrevende for foreldrene på bekostning av egen og familiens sorg- og traumebearbeiding. Det er også viktig å nevne at det ved denne type tap er potensial for et sterkt samspill mellom vedvarende traumereaksjoner og kompliserte sorgreaksjoner, slik at f.eks. ubearbeidet kroppslig aktivering kan bidra til dårlig søvn, og derigjennom gi manglende energi til mental og sosial omstilling etter tapet (Nakajima, Ito, Shirai & Konishi, 2012). Til tross for det massive hjelpetilbudet som ble organisert for de etterlatte, er det også mulig at oppfølgingen av dem i kommunene og spesialisthelsetjenesten ikke har vært optimal, f.eks. i forhold til behovet for spesifikk sorg- eller traumeterapi eller i møtet mellom hjelper og etterlatt (Dyregrov, K. et al., 2014).

Til sist er det viktig å nevne at andre faktorer, f.eks. tilgjengelighet av sosial støtte, psykisk helse før terrorhendelsen, og utfordringer i parforholdet og/eller familiens mestringsstil, også kan ha en innvirkning på nivået av sorg, posttraumatisk stress og funksjonsnivå. Langvarig og intens sorg som de etterlatte opplever, kan dessuten utfordre den sosiale nettverksstøtten i betydelig grad. Tidligere studier av nettverksstøtte ved unaturlige dødsfall har vist at familie og venner ofte er svært engasjert like etter brå dødsfall, men av ulike grunner uteblir eller minsker sin støtte over tid. Mange venner og mer perifere familiemedlemmer har vansker for å forstå at sorgen kan ta så lang tid, mens noen forholder seg til det tradisjonelle «sørgeåret» og tenker at de etterlatte snart må begynne å ta seg litt sammen. Andre klarer ikke å forholde seg til at deres nærmeste har det så vondt, og trekker seg av den grunn, eller nettverksmedlemmer kan selv være slitne og trekke seg (Dyregrov, K. & Dyregrov, 2007).

Foreldrenes utfordringer ved å komme tilbake til normal jobbfungering kan blant annet henge sammen med det vedvarende høye symptomtrykket. Det er velkjent at psykiske helseplager øker risikoen for sykefravær hos foreldre som mister barn ved brå, voldsom død (Wilcox, Mittendorfer-Rutz, Kjeldgård, Alexanderson & Runeson, 2015). Vår studie understøttes av disse funnene, og peker både på betydningen av god og riktig helsehjelp til etterlatte foreldre, og på betydningen av forståelse og tilrettelegging for dem som strever med å komme tilbake i jobb. At spesielt flere mødre er ute av jobb enn fedre, kan forklares gjennom kvinners relasjon som mor, ulik responsstil og høyere opplevd symptombelastning, men type jobb kan også ha noe å si. Det faktum at kvinner rapporterer mer ubehag, bidrar nok negativt i forhold til jobbdeltakelse. Flere kvinner jobber f.eks. i omsorgsyrker som kan være vanskeligere å fylle når man sliter med traume- og sorgreaksjoner.

Konklusjon

Denne studien viser at tap av barn ved terror tar lang tid å bearbeide. Hos en betydelig andel foreldre er tapet forbundet med langvarige og intense psykiske helseplager og redusert funksjonsevne. Oppfølgingsarbeidet må derfor opprettholdes over lang tid for de som trenger og ønsker det. Dette gjelder både generell og spesifikk profesjonell hjelp og sosial nettverksstøtte.

Referanser

Dyregrov, A., Dyregrov, K. & Kristensen, P. (2014, 6. september). Hva vet vi om sorg og komplisert sorg? Psykologisk.no.

Dyregrov, A., Dyregrov, K., Straume, M. & Bugge, R. G. (2014). Weekend family gatherings for bereaved after the terror killings in Norway in 2011. Scandinavian Psychologist, 1, e8. doi: 10.15714/scandpsychol.1.e8.

Dyregrov, K. (2003). The loss of child by suicide, SIDS, and accidents: Consequences, needs and provisions of help. Doktoravhandling (dr. philos). HEMIL, Psykologisk fakultet. Universitetet i Bergen. ISBN 82-7669-099-8.

Dyregrov, K. (2004). Bereaved parents’ experience of research participation. Social Science & Medicine, 58, 391–400. doi: 10.1016/S0277-9536(03)00205-3.

Dyregrov, K. & Dyregrov, A. (2007). Sosial nettverksstøtte ved brå død. Hvordan kan vi hjelpe? Bergen: Fagbokforlaget.

Dyregrov, K., Dyregrov, A. & Kristensen, P. (2014). Traumatic bereavement and terror: The psychosocial impact on parents and siblings 1.5 years after the July 2011 terror-killings in Norway. Journal of Loss and Trauma. doi: 10.1080/15325024.2014.957603.

Dyregrov, K., Kristensen, P., Johnsen, I. & Dyregrov, A. (2014). Hvordan fungerte den psyko-sosiale oppfølgingen for etterlatte etter 22. juli terroren? Scandinavian Psychologist, 1, e7. doi: 10.15714/scandpsychol.1.e7.

Helsedirektoratet (2011). Læring for bedre beredskap. Helseinnsatsen etter terrorhendelsene 22. juli 2011. IS-1984. ISBN-nr. 978-82-8081-256-8.

Kaltman, S. & Bonanno, G. A. (2003). Trauma and bereavement: Examining the impact of sudden and violent deaths. Journal of Anxiety Disorders, 17, 131–147. doi: 10.1016/S0887-6185(02)00184-6.

Kristensen, P., Dyregrov, K. & Dyregrov, A. (2015). «Det er både helt grusomt og godt på samme tid». Etterlatte foreldre og søskens opplevelse av besøk til Utøya etter terrorangrepet 22.07.11. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 52(6), 486-496.

Kristensen, P., Weisæth, L. & Heir, T. (2012). Bereavement and mental health after sudden and violent losses: A review. Psychiatry: Interpersonal and Biological Processes, 75, 76–97. doi: 10.1521/psyc.2012.75.1.76.

Kvale, S. (1996). InterViews. An introduction to qualitative research interviewing. London: Sage Publications.

Li, J., Precht, D. H., Mortensen, P. B. & Olsen, J. (2003). Mortality in parents after death of a child in Denmark: a nationwide follow–up study. The Lancet, 361(1), 1–5. doi: 10.1016/S0140-6736(03)13354-5.

Morina, N., Ehring, T. & Priebe, S. (2013). Diagnostic utility of the impact of event scale-revised in two samples of survivors of war. PLOS ONE, 8(12), e83916. doi: 10.1371/journal.pone.0083916.

Mundt, J. C., Marks, I. M., Shear, M. K. & Greist, J. H. (2002). The Work and Social Adjustment Scale: A simple measure of impairment in functioning. British Journal of Psychiatry, 180, 461–464. doi: 10.1192/bjp.180.5.461.

Nakajima, S., Ito, M., Shirai, A. & Konishi, T. (2012). Complicated grief in those bereaved by violent death: the effect of posttraumatic-stress disorder on complicated grief. Dialogues in Clinical Neuroscience, 14(2), 210–214.

Neria, Y., Gross, R., Litz, B., Maguen, S., Insel, B., Seirmarco, G., … Marshall, R. D. (2007). Prevalence and psychological correlates of complicated grief among bereaved adults 2.5-3.5 years after September 11th attacks. Journal of Traumatic Stress, 20(3), 251–262. doi: 10.1002/jts.20223.

Norris, F. H., Friedman, M. J., Watson, P. J., Byrne, C. M., Diaz, E. & Kaniasty, K. (2002). 60,000 disaster victims speak: Part I. An empirical review of the empirical literature, 1981–2001. Psychiatry: Interpersonal and Biological Processes, 65(3), 207–239. doi: 10.1521/psyc.65.3.207.20173.

Omerov, P., Steineck, G., Dyregrov, K., Runeson, B. & Nyberg, U. (2013). The ethics of doing nothing. Suicide-bereavement and research – ethical and methodological considerations. Psychological Medicine, 44, 3409–3420. doi: 10.1017/S0033291713001670.

Pivar, I. L. & Prigerson, H. G. (2004). Traumatic loss, complicated grief, and terrorism. Journal of Aggression, Maltreatment & Trauma, 9, 277–288. doi: 10.1300/J146v09n01_34.

Prigerson, H. G., Maciejewski, P. K., Reynolds III, C. F., Bierhals, A. J., Newsom, J. T., Fasiczka, A…..Miller, M. (1995). The inventory of complicated grief: A scale to measure maladaptive symptoms of loss. Psychiatry Research, 59, 65–79. doi: 10.1016/0165-1781(95)02757-2.

Rostila, M., Saarela, J. & Kawachi, I. (2012). Mortality in parents following the death of a child: a nationwide follow-up study from Sweden. The Journal of Epidemiology and Community Health, 66, 927–933. doi: 10.1136/jech-2011-200339.

Shear, K. (2015). Clinical practice. Complicated grief. New England Journal of Medicine, 372, 153–160. doi. 10.1056/NEJMcp1315618.

Stroebe, M., Schut, H. & Stroebe, W. (2007). Health outcomes of bereavement. The Lancet, 370, 1960–1973. doi: 10.1016/S0140-6736(07)61816-9.

Weiss, D. S. (2004). The Impact of Event Scale – Revised. I J. Wilson & T. M. Keane (red.), Assessing psychological trauma and PTSD (s. 168–189). New York: Guilford Press.

Wilcox, H. C., Mittendorfer-Rutz, E., Kjeldgård, L., Alexanderson, K. & Runeson, B. (2015). Functional impairment due to bereavement after the death of adolescent or young adult offspring in a national population study of 1,051,515 parents. Social Psychiatry and Psychiatric Epidemiology. doi: 10.1007/s00127-014-0997-7.

Xu, Y., Herrman, H., Tsutsumi, A. & Fisher, J. (2012). Psychological and social consequences of losing a child in a natural or human-made disaster: A review of the evidence. Asia-Pacific Psychiatry, 5, 237–248. doi: 10.1111/appy.12013.