Når vi skriver senker vi tempoet på våre tanker. Det gir et nærvær hvor vi kan utforske våre tanker i ro og fred. Det oppleves befriende i en samtid hvor tanker flagrer forbi oss på skjermer og kverner hvileløst rundt i vårt indre.
Det er ingen statshemmelighet at vi er digitalt distraherte og finner det vanskelig å holde fast ved en tanke – for ikke å snakke om en tankerekke – over tid. I møtet med denne fragmenterte rastløsheten, vekkes en lengsel etter motsatsen; en lengsel etter å la oss oppsluke, være fordypet og la våre tanker saktmodig få form over tid.
Bare for å ta oss i at vi nok en gang lar øyne og fingre sveipe over skjermen igjen og igjen og igjen. Slik får vår rastløse distraksjon drahjelp fra sine digitale støttespillere. Skal vi finne tilbake til fordypningen og tilstedeværelsen, trenger vi derfor verktøy som kan støtte oss i dette arbeidet.
Både lesing og skriving er slike verktøy.
Fordypet
I boken Reader, come home argumenterer Maryanne Wolf for viktigheten av ikke bare lesing, men dyplesing. For hver eneste dag skummer vi gjennom like mange ord som vi finner i kortere romaner. Men det er først når vi lar oss oppsluke av den verdenen forfatteren har skapt, at vi bedriver dyplesing. En slik lesning krever at vi er fullt til stede i teksten, og tar inn over oss andres perspektiv og følelser. Wolf argumenterer derfor for at innlevelse i tekst både forutsetter og foredler vår empatiske evne.
Men selv om vi opplever det som givende å være fordypet, møter vi atskillige hindre på vår vei dit. Som Nicholas Carr viser i The Shallows, er menneskets naturlige mentale tilstand å være årvåkent oppmerksom på omgivelsene, enten det er for å se farer eller muligheter. Det gjør oss fordømt enkle å distrahere.
Fordypningsverktøy
Det er altså ikke enkelt for oss å gå opp i noe fullt og helt over tid. Vi trenger derfor de verktøyene vi kan få hvis vi ønsker å være tilstede i en tanke over tid.
En bok kan være et slikt redskap. Ikke minst de gangene hvor vi opplever at en forfatter snakker direkte til oss og hvor vi fanges av en tekst over tid. Kanskje skjer det fordi ordene er personlig relevant for oss, men det kan like gjerne være at fortellingen gjør oss nysgjerrige på andre menneskers liv. Eller kanskje skribenten turnerer språket på et vis som gjør at vi drives gjennom teksten av dens flyt, rytme og klangfarge.
Som med kjærlighet, ligger det her en drøm om å finne den rette boken som gjør at vi vil gå inn i et langvarig forhold. Det er selvsagt godt når dette skjer, men lesing er dessverre en evne som ikke kommer naturlig for oss mennesker: Det er en tillært evne, skriver Wolf. Mens vi har et språksenter og synssenter i hjernen, har vi ikke noe lesesenter. Vi må derfor trene opp lesemuskelen, og vi må holde den ved like. Ellers svekkes den. Er leseevnen svekket, kan det kjennes bemerkelsesverdig tungt å trene den opp igjen. Motivasjonen får være at mange opplever det befriende meningsfylt å igjen la seg oppsluke av en bok.
Et passe raskt skriveredskap
Ikke bare lesing er et godt hjelpemiddel for å motvirke vår tids flyktige distraksjon. Også skriving er et verktøy som gjør det lettere for oss å utforske én tanke av gangen.
Den avdøde kriminologiprofessoren Nils Christie var oppmerksom på dette, da han for over 40 år siden formulerte en serie skriveråd. Det siste av hans 12 råd om skriving handler om å velge et skriveredskap som passer skriveoppgaven. Og han vektlegger følgende spesielt: «Ikke velg redskap som går fortere enn ordene kommer.» Han fant det for eksempel vanskelig å tenke like fort som en skrivemaskin kan løpe, ja, han ble lammet selv av brummelyden fra en elektrisk skrivemaskin som mest ble en stadig påminnelse om å yte mer, mer, mer.
Våre skriveverktøy må derfor være tilpasset vår formuleringsevne. Christie mente derfor at diktafonen ikke var noe for ham. Kanskje noen kan diktere sine verker rett på bånd, men for de fleste er det ikke slik. Som min studievenninne som hadde praksisplass på en institusjon som den gang fortsatt hadde skrivestue. Psykiaterne og legene rundt henne dikterte friskt og målrettet inn i diktafonen, og leverte kassettene til sekretærene som omformet det talte ord til journaler, henvisninger og epikriser.
Som psykolog var hun imidlertid ikke trent i diktering. Hennes løsning ble i stedet først å skrive journalen for hånd, for deretter å lese den inn på kassetten hun leverte fra seg. Kanskje ikke det mest kostnadseffektive grepet, men illusjonen om at hennes tanker løp like fort som diktafonen kunne opprettholdes.
Christie etterlyser derfor redskaper som er tunge å bruke, slik som en blyant. For da blir man mer økonomisk i sin bruk av ord. Og det gir en tydeligere retning for tanken.
Et verktøy for tenkning
I boken Skriving, redigering og formidling – en guide argumenterer jeg for at skrift er en måte å tenke på som fortsatt har verdi. For skriving handler om å gi form til tanker, kunnskap og erfaringer. Når du skriver dem ned, er det ikke lenger bare vage fornemmelser i ditt hode, men en tankerekke som er festet til papiret foran deg.
Tekst er på et vis størknede tanker. Og når vi har dem foran oss, kan vi ta stilling til tankene i ro og fred. Det å skrive hjelper oss til å senke tempoet, rette blikket mot denne ene tankerekken, dette mer eller mindre vage vi fornemmer og forsøker å gi form til. Å konsentrere seg om og utforske en tanke eller idé over tid, oppleves av mange som et befriende annerledes nærvær enn vårt daglige virke fylt av digitale distraksjoner. Det ligger en nærmest meditativ kraft i et slikt fordypet nærvær.
Skrift er altså en teknologi som hjelper oss i vår tenkning, og tittelen på Roland Allans bok sier det hele: The Notebook. A history of thinking on paper. Vi tenker på papir, akkurat som når vi med penn og papir finner svar på mattestykker vi ikke evner å løse i vårt eget hode. Som Toril Moi sier det i essayet Å skrive er å tenke: «Først når vi setter ordene ned på papiret, ser vi hva vi tenker.» Når vi ser tankene foran oss, kan vi bestemme oss for om vi faktisk vil mene dette. Og hvis vi ikke helt tror på disse tankene, må vi stryke, skrive om og revidere. Helt til ordene våres uttrykker noe vi kan stå for – og stå inne for.
Mine ord, mine tanker
Å skrive er en særegen, langsom måte å tenke på, hvor vi famler etter ord som uttrykker det vi vil si og gir form til en tankerekke. Når du endelig finner ord du kan stå for, som føles sanne og troverdige for deg selv, kjennes det godt.
Du kan selvsagt bruke ChatGPT, Gemini, Claude eller andre store språkmodeller til å jobbe frem lesbare tekster kjapt og greit. Det er kanskje ikke eminent lesning, men tekster som er gode nok til å sende fra seg, i hvert fall etter en dobbeltsjekk av fakta-gehalten. Men disse tekstene er samtidig ikke mine ord, de representerer ikke en tankerekke jeg har jobbet frem og gjort til mitt. Det blir som å levere fra seg masteroppgaver som er mer eller mindre plagiert fra andres tekster. Kanskje får jeg studiepoengene, men hva har jeg lært?
Psykologinestor Per Saugstad sa «Du har ikke tenkt det før du har skrevet det». På et skrivekurs gjentok jeg Saugstads påstand. Umiddelbart smalt det tilbake: «Da har jeg ikke tenkt stort.» Men det er fortsatt verdt å gå til skriften. Som psykolog Stig Magne Solstad skriver, kan pålagt journalskriving oppleves som meningsløst byråkrati. Men ved å trene har han lært seg å skrive mer effektivt, og ser tekstarbeidet som et verktøy for å tenke bedre:
«For å skrive raskt må eg tenke klart, og ved å skrive blir eg tvinga til å organisere tankane mine på ein måte som gjev meining, både for meg sjølv og andre. Eg får ei skjerpa vurderingsevne, lesaren får ei betre oppleving.»
Gjennom å skrive får vi eierskap til våre tanker, og vi trener opp vår evne til kritisk tenkning. Vi kan få bedre tak i hva vi gjør som yrkesutøvere og hvordan vi begrunner vår praksis. Eller det gjør at vi går ut av boksen og med ett ser hvordan i hvert fall en del av livets puslespill faller på plass.
I så fall er det vel verdt å gi seg ro og tid til å skrive seg langsomt gjennom livet.