Rasmus Johansen løfter i en tidligere ytring hos Psykologisk.no frem betydningen av omsorg og medmenneskelighet i møte med psykisk syke pasienter.
Hans innlegg er forfriskende lesning – særlig opp mot den symptombaserte logikken som fortsatt preger helsevitenskapen, og den fragmenterte praksisen som ofte følger i kjølvannet.
For selv om vi vet mye om sykdom, er mangelfull oppfølging og udekte behov et vedvarende problem i helsevesenet – og har vært det i tiår. Især gjelder dette forskning på spiseforstyrrelse som, til tross for sitt tunge litteraturarkiv, fremdeles assosieres med dårlig prognose hvor mer enn halvparten av rammede opplever tilbakefall og ytterst få blir fullstendig friske.
Trolig kan disse tallene tilskrives helsevitenskapens vegring til å fullstendig anerkjenne pasientens egen subjektivitet som vesentlig del av symptombildet.
Selv om kvantitative kohortstudier og journaldata gir viktig innsikt i sykdomsdiagnostikk, kan forståelsen av sykdom ikke overlates til psykologer og klinikere alene.
En metaanalyse av pasienters erfaringer med psykosomatiske behandlingsmetoder viste at kognitiv behandling ofte ble opplevd som reduksjonistisk – med et ensidig fokus på symptomreduksjon og vekt.
Mangelen på oppmerksomhet rundt etiologi og pasientens subjektive opplevelse under behandlingen førte til at deltakerne opplevde disse perspektivene som uønskede. Dette bidro igjen til en opplevelse av at undervekt var nødvendig for å bli tatt på alvor.
Svarene fra rapporten er bekymringsfulle og står i samsvar med min egen erfaring med helsevesenet da jeg selv ble alvorlig syk.
Manglende undervekt og et angivelig «for klart kognitiv forståelse for eget sykdomsavvik» ble grunnlag for avslag på umiddelbar oppfølging. Denne beskjeden gjorde at jeg, i prosessen av å ville bli frisk, ble ytterligere syk og undervektig før jeg til slutt nådde kriteriene for utredning.
Således ble diagnosen et mål å hige etter, en betegnelse for validering og berømmelse, snarere enn et verktøy for hjelp.
Det biomedisinske imperativet slik praksis tyder på, evner ikke å ivareta sykdommens kompleksitet og forringer spiseforstyrrelse til et entydig kognitivt fenomen.
Hittil har fokuset i stor grad ligget på å korrigere pasientens atferd og kognitive antakelser, mens kroppen som subjektiv erfaring og meningsbærende arena blir tilsidesatt.
Resultatet er, for å bruke Johansens ord, at «pasienten reduseres til behandling, og behandling reduseres til administrasjon» – noe som står i veien for individtilpasset oppfølging og reell ivaretakelse av ulike pasienters behov.
Kroppen som fysisk objekt kan ikke uthule betydningen og verdien av pasienten som subjekt. Studiene ovenfor og min egen erfaring viser således et behov for alternative bidrag som går utover kognitive perspektiver, og som erkjenner pasientens kroppslige bevissthet og subjektivitet.
Her kan helsevitenskapen tjene på humanitære og samfunnsvitenskapelige perspektiver, som anser livstilpasning og meningskonstruksjon som vesentlig del av og betingelse for å forstå individet per se.
Dette er derfor en oppfordring til, og ønske om, mer forskning på subjektet ved spiseforstyrrelse spesielt og sykdom generelt.
Mens klinisk forskning og psykologi gir faglig redelighet og betydelig informasjon, er det i det kroppslige, sensoriske og omgivende landskapet at sykdom kan forstås. Her kan vi høste frukter fra empirinære og humanistiske disipliner som gir selve mennesket og subjektet forrang og vekt.
Det fordrer vilje til nytenkning og kritisk åpenhet, fra både helsevesenet og helsevitenskapen som helhet.