Det er som om ordene ikke lar seg innhente. Vi står overfor en kulminasjon av langvarig undertrykkelse, menneskelig nød og smerte – et dypt brudd i vår menneskelighet.
I etterkant av Hamas’ grusomme angrep 7. oktober 2023, har befolkningens lidelser på den andre siden av grensen fått utspille seg som et grotesk teater uten ende – med en hel verden som tilskuere.
Traumene det palestinske folket gjennomlever, vil sette dype spor i generasjoner. For verdenssamfunnet kan dette bli et kollektivt traume det vil ta lang tid å forstå, og enda lenger å komme seg etter.
Det vil ryste oss i mange år framover – og igjen tvinge oss til å leve med en sterk og vanskelig skyldfølelse.
Spørsmålet er hvordan det som skjer, kan ha fått utfolde seg så uhindret. Har vår historiske skyld over en mørk fortid gjort oss blinde for palestinere som våre medmennesker?
Menneskelig destruktivitet og traumer
Titusenvis av drepte sivile, tvangsfordrivelse, utsulting og langtrukken lidelse – barn som lemlestes, både fysisk og psykisk. Den palestinske resiliens forsøkes å knekkes.
Det er krevende å trekke historiske linjer. Det vekker en kvalme – over tidligere og nåværende grusomheter. Likevel er vi forpliktet til å se sammenhenger når de ligger åpent foran oss.
Vi må forstå hvordan Israel – som stat og makthaver – har kunnet utvikle reaksjoner som for mange vekker ekko av historiske traumer. Det er uhyggelig hvordan det vi nå ser, gir assosiasjoner til noe vi trodde hørte fortiden til.
Hvordan kan traumer, personlige og kollektive, forvrenge våre moralske kompass – selv hos dem som en gang var ofre?
Samtidig må vi ikke glemme alle israelske stemmer som tar tydelig avstand fra ekstremisme – de som vet at barn aldri er terrorister, og at det som nå skjer, strider mot grunnleggende menneskelige og moralske prinsipper.
Dette er ikke en konflikt mellom to likeverdige parter, men en brutal og vedvarende maktutøvelse: Én part kontrollerer land, ressurser og livsvilkår, mens den andre står fullstendig ubeskyttet.
Som Holocaust-historikeren Daniel Blatman (Befring mfl., 2025) påpeker, finnes det ikke noe tilsvarende noe annet sted i verden nå: En overlegen makt har umenneskeliggjort en hel befolkning – for deretter å systematisk ødelegge den.
Vi må tørre å tenke på menneskelig destruktivitet, og hvordan både offer og overgriper kan opptre i én og samme person. Vi må reflektere over undertrykkernes drivkrefter, og leve oss inn i de undertryktes liv.
Det krever anstrengelse – og mot.
Vi har sovet på vakt
I The Origins of Totalitarianism (Arendt, 1951), beskriver den tyskfødte, amerikanske politiske tenkeren Hannah Arendt et perspektiv som både utfordrer og provoserer. Hun hevder at det ikke først og fremst er ideologisk overbeviste ekstremister, men mennesker som har mistet evnen til å skille mellom fakta og fiksjon, som utgjør det ideelle totalitære subjekt.
Denne advarselen har en ubehagelig gjenklang også i våre demokratier. Det er som om vi ikke ser – eller ikke orker å se – den lidelsen som ligger åpent foran oss. Vi har gått inn i en dvaletilstand der vi kan vende blikket bort, som om omfanget av brutalitet ikke lenger når inn.
I denne stillheten smuldrer moral og etikk opp til tomme ord – løsrevet fra både handling og ansvar.
I et slikt samfunn er menneskerettigheter en parentes man kan velge å ta med – eller la ligge. Vi har kjent resignasjon over stormakters medvirkning, fraværet av politisk konsensus og storpolitisk unnfallenhet.
Vi har sovnet på vakt for «aldri mer».
En «psykisk død» på gruppenivå?
Hvordan kan vi overvinne apatien og navigere i et mørkt politisk landskap? Kan vi fremdeles holde fast ved troen på menneskelig overlevelse – og innlevelse?
Vi kan se til den britiske legen og psykoanalytikeren Wilfred Bions konsept om containing (Bion, 1962). Dette begrepet har sine røtter i Bions erfaringer som offiser under første verdenskrig og hans lange karriere som psykiater, hvor han arbeidet med pasienter som led av alvorlige psykiske lidelser, inkludert traumatiserte soldater fra andre verdenskrig (Szyerski, 2012).
Gjennom bearbeiding av egne krigstraumer utviklet Bion ideen om emosjonell containment (Szyerski, 2012), forstått som terapeutens evne til å inntone seg, tenke om, sortere og «avgifte» destruktivt materiale (Nissen-Lie, 2019), en prosess som innebærer å kunne romme sterke følelser og smertefulle indre tilstander, slik at vi kan forstå de og bearbeide de (Strømme & Zachrisson, 2019).
Ifølge Bion (1962) er dette samme helende prosess som når en forelder hjelper barnet med å romme sterke følelser som barnet ikke evner å tåle, uten hjelp fra en som gjør det.
Bion viet livet sitt til å forsøke å forstå det uforståelige, uttrykke det usagte og gjenoppbygge det ødelagte for å unngå det han kalte en «psykisk død» (Angeloch, 2020) – en «giftig» tilstand der forbindelsen mellom følelser og tanker er brutt, og der kunnskap som kan gi mening til de indre opplevelsene, ikke slipper inn (Bion, 1962).
Ifølge Bion er tenkning smertefullt. Å tenke om det som skjer med og mellom mennesker i krig, utfordrer vår mentale kapasitet på dyptgående vis.
Når et helt verdenssamfunn lukker øynene for andres ufattelige lidelser, mister språk og evne til moralsk handling, nærmer vi oss kanskje det Bion benevner som en «psykisk død», på gruppenivå.
Slik situasjonen er nå, finnes det ingen meningsfull forbindelse mellom det vi ser og vet (fakta), det vi opplever (emosjonelt) og det vi tenker (mener), og som kan gi retning til handling overfor de ulike partene – enten det gjelder hjelp, beskyttelse eller straff. Det mentale apparatet virker ute av funksjon.
Alternativet er ikke til å holde ut
Så hva kan vi gjøre for å løsrive oss fra nummenheten?
Vi kan trene oss i containment – både individuelt og som samfunn. Det innebærer å romme våre egne og andres destruktive følelser, uten å bli overveldet eller avstengt.
Å gjøre denne anstrengelsen sammen – å tenke om det vi ser og føler – kan gi oss dypere innsikt.
Dette speiles i sumud – den palestinske motstandskraften – en individuell og kollektiv praksis som gjør det mulig å bevare identitet og verdighet under (McKernan, 2024).
Der Bion (1962) beskriver en terapeutisk prosess for å romme psykisk smerte, kan også containment forstås som en form for resiliens – evnen til å tåle og gi mening til overveldende erfaringer. Sammen viser sumud og containment hvordan mennesker – alene og i fellesskap – kan stå i det uutholdelige uten å gå til grunne.
Vi må forvalte troen på det gode i mennesket, ikke som naivitet, men som ansvar. Vi må forstå at «aldri mer» er en aktiv forpliktelse, ikke en historisk garanti.
Vi må arbeide for å motvirke destruktive krefter, ikke ved å fortrenge dem, men ved å romme dem. Vi må forstå våre mørke følelser, slik at de ikke bryter ut i handlinger som fører til fysisk eller psykisk ødeleggelse – av alle parter, til slutt.
Vi må våkne fra et slør av tilvenning til de giftige handlingene som har fått pågå altfor lenge. Vi kan ikke resignere i vissheten om at våre barn – og deres barn – med rette vil dømme oss.
Det ansvarlige valget nå, er å se, romme – og handle. Å hjelpe de overlevende barna – og dem som fortsatt kjemper for å leve i et snart utbrent Gaza.
Å ignorere dette er en uutholdelig risiko – for dem det gjelder, og for oss alle.
Kilder
Angeloch, D. (2020). The experience of the First World War in Wilfred Bion’s autobiographical writings. American Imago, 77(3), 339–361.
Arendt, H. (1951/2004). The Origins of Totalitarianism. London: Penguin Classics.
Befring, Å. M., Novikova, K. & Wikan, V. S. (2024, 12. mai). Israelsk holocaust-forsker om Gaza: – Ikke Auschwitz, men folkemord. NRK.
Bion, W. R. (1962). Learning from Experience. London: Maresfield Library, Karnac Books.
McKernan, B. (2024, 14. april). «Chronic traumatic stress disorder»: The Palestinian psychiatrist challenging western definitions of trauma. The Guardian.
Nissen-Lie, H. A. (2019). Klinisk tenkning og terapeutens personlige bidrag. I E. Stänicke, H. Strømme, S. Kristiansen & L. Stänicke (red.), Klinisk tenkning og psykoanalyse (kap. 2, s. 2–59). Oslo: Gyldendal.
Strømme, H. & Zachrisson, A. (2019). Utvikle en tenkning, finne sin stemme. I E. Stänicke mfl. (red.), Klinisk tenkning og psykoanalyse (kap. 11, s. 221-245). Oslo: Gyldendal.
Szyerski, D. (2012). The traumatic roots of containment: The evolution of Bion’s metapsychology. Psychoanalytic Quarterly, 79(4), 935–968. doi:10.1002/j.2167-4086.2010.tb00472.x