Vi leser til stadighet om «frekke elever» og elever som utagerer i klasserommet, både fysisk og verbalt.
Lærere og elever har tidvis så utrygge arbeidsforhold at arbeids- og læringsmiljøet må betraktes som skadelig. Dette er et paradoks. For jeg er ikke overbevist om at elever som ender opp som såkalte problembarn, hadde det som mål da de entret skolen.
Jeg undrer meg over om disiplin og fysisk inngripen – eller egne klasserom for «bøllene» som enkelte politikere har tatt til orde for – er løsningen vi leter etter.
Det kan fort bli som å rope i skogen etter svar: dersom vi leter etter feil hos elevene, er det nettopp feil vi finner. Er det ikke da bedre å lete etter ressursene i et menneske?
Jeg er et problembarn
«Jeg er et problembarn», sa en helt vanlig gutt jeg møtte i et klasserom. Ikke moden, ikke helt umoden heller. Akkurat passe.
«Hva er problemet», spurte jeg.
«Hva mener du?», svarte han.
«Du sa jo at du var et problembarn».
«Det er det dere voksne som mener», sa han.
«Jeg merker det på stemmene. Jeg merker det på blikkene. Det er ingen som liker meg».
Barn er ikke problembarn. Barn føler seg som et problembarn.
Og til slutt blir noen det. Men det var ikke det de drømte om den første skoledagen.
Anmerkningssystem er lite hensiktsmessig
Mange skoler bruker anmerkningssystemet, men det er lite som tyder på at dette virker. Snarere tvert imot. Det er nemlig ikke mulig å straffe elever til ønsket atferd. Elever lærer ikke god atferd av at skolen dokumenterer den dårlige.
En rapport fra Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger, evaluerte et forsøk ved seks videregående skoler i Rogaland hvor karakterer i orden og atferd ble fjernet.
Resultatene viste at elevene opplevde større forståelse for skolens normer og regler, følte seg behandlet mer rettferdig, og hadde bedre relasjoner til lærerne. Ingen av skolene ønsket seg tilbake til gammel tankegang.
En studie fra Høgskolen i Innlandet fant at skoler med lav forekomst av atferdsproblemer kjennetegnes av autoritativ klasseledelse, positive relasjoner mellom elever og lærere, og et godt sosialt miljø.
Dette tyder på at forebygging av atferdsproblemer oppnås mer effektivt gjennom et positivt læringsmiljø enn gjennom straffebaserte systemer.
Å straffe barn som gjør sitt beste
Anmerkningssystemet bidrar etter min mening til å straffe barn som gjør sitt beste – ut fra de forutsetningene de har fått. Vi må huske at elever ikke velger sine forutsetninger for å lære. De velger heller ikke sine diagnoser eller sine oppvekstsvilkår.
Å lete etter det elevene gjør feil, fremmer følelsen av utenforskap og skader relasjonen mellom lærer og elev. Når vi samtidig vet at kvaliteten på lærer–elev-relasjonen har stor innvirkning på elevers atferd, er det vanskelig å se at et anmerkningssystem er særlig hensiktsmessig.
De elevene som strever mest, trenger ikke en lærer som setter anmerkninger. De trenger en lærer som forsøker å se bak atferden og vurderer hva eleven virkelig trenger.
Når disse elevene får nedsatt karakter i orden eller oppførsel, mister de tilliten til de voksne. Og når elever ikke stoler på læreren, ønsker de heller ikke å bli veiledet av ham eller henne. Dette er felles for alle mennesker.
I en artikkel i Tidsskrift for Norsk psykologforening diskuteres det hvordan en ensidig bruk av straff og disiplin, uten tilstrekkelig støtte og veiledning, kan føre til økte atferdsproblemer. Artikkelen påpeker at elever trenger klare rammer kombinert med emosjonell støtte for å utvikle positiv atferd.
Jeg snakker selvsagt ikke om alvorlige voldshendelser – de er farlige for både elever og lærere. Slike hendelser er ofte eksempler på hva som skjer når vi ikke klarer å hjelpe elevene i tide. Å ha fokus på elevers negative sider kan i seg selv være medvirkende til at noen utvikler utagerende atferd. For når elevene først blir voldelige, er det ofte for sent.
Elever vil hvis de kan
Uønsket og utagerende atferd handler svært ofte om noe bakenforliggende. En av de vanligste årsakene, ifølge den danske skoleforskeren Louise Klinge, er en opplevelse av utenforskap.
En annen årsak er fraværet av mestringsopplevelser. Og dette gjelder ikke bare elevene som sliter med pensum, men også de som er teoretisk sterke og derfor opplever arbeidet som kjedelig og lite utfordrende. Manglende mestring, utenforskap og atferdsutfordringer henger tett sammen.
Det er på høy tid å avvikle anmerkningssystemet. Hva om vi snur tankegangen – fra «elever kan hvis de vil», til «elever vil hvis de kan», og at de må få lov til å lære seg å kunne?
Vi må slutte å lete etter feil og mangler hos elevene, og heller begynne å lete etter det gode. Finne talentene og ressursene som alltid finnes, bare vi er villige til å legge merke til dem.
Men det er avgjørende at vi starter denne jakten tidlig nok. Lenge før et barn blir det problembarnet det aldri drømte om å bli.