En samtykkelov som vanskelig kan fullbyrdes fordi beviskravene oftest er uoppnåelige, er etter mitt syn feilslått og kan legge stein til byrden for voldtektsofre.
Jeg er uenig med Anita Paulsens og Beate Alstads begrunnelse for hvorfor lovfestet aktivt samtykke er veien å gå, både juridisk og holdningsmessig. Grunnen er at begge ser helt bort fra kravene til bevisføring og de påkjenningene som påføres fornærmede etter å ha anmeldt overgriperen.
Det kan ta opptil to år fra en voldtektssak anmeldes til saken avsluttes hos politiet. Som oftest blir slike saker henlagt etter bevisets stilling, noe som tilsvarer en frifinnende dom, fordi saken ikke kan bevises.
Hele prosessen er svært belastende for fornærmede og ofte nedbrytende for dem.
Forslaget til samtykkelov stadfester at begge parter må gi tydelig samtykke før seksuell omgang. Dette understrekes av Alstad som sier at «du ikke er seksuelt tilgjengelig frem til du sier nei – du er seksuelt utilgjengelig frem til du sier ja». Alstad og Paulsen mener også at den som tar initiativet har ansvaret for at den andre faktisk vil.
For mange høres dette ut som en etterlengtet løsning på dagens økende overgrepsproblematikk. Endelig har vi en lov som vil hjelpe ofrene å forstå at det ikke var deres feil, da de ikke klarte å si nei når partneren eller overgriperen gikk over streken.
Men hvordan skal loven ha en forebyggende virkning og bidra til at framtidige ofre sier nei, når kognitive reaksjoner svikter i overgrepsøyeblikket, og kroppens forsvarsmekanismer overtar ved å føye seg, underkaste seg eller koble ut?
Alstad påpeker at bare én av ti overgrepsutsatte anmelder saken til politiet, og at 80 prosent av sakene henlegges. Dette kan forklares med det høye kravet til bevisbyrden i slike saker. Norges rettssystem bygger på grunntanken om at det er bedre at ni skyldige går fri enn at én uskyldig person straffes.
Paulsen mener at eksisterende lover ikke har fanget opp saker der offeret ikke har kunnet yte fysisk eller verbal motstand. Men hvorfor skal dette bli annerledes med den nye loven, og hvordan skal dette kunne bevises?
Det som derimot kan være viktig å se nærmere på, er hvorfor over 40 prosent av nordmenn strever med å ha en åpen og ærlig dialog med sine partnere om sine seksuelle lyster og fantasier når 80 prosent mener at det er viktig.
Ifølge litteraturen er samtykke veletablert innenfor BDSM. De er en samlebetegnelse for samtykkebasert seksuell lek preget av dominans og underkastelse. Der blir partene enige om lekens utforming og rammer, og hvordan avbryte leken med stoppeord eller stoppetegn dersom en av partene skulle ønske å trekke seg ut.
For meg høres dette ut som en veldig fornuftig måte å organisere trygt og respektfullt intimt samvær på. Hvorfor snakkes det ikke mer om denne samtykkeformen?
Ivaretakende intimt samvær betyr at partene er trygge på hverandre og er enige om spillereglene. Det krever også at de er klar over at grenseoverskridelser kan ha alvorlige helsemessige konsekvenser. Samtidig er det viktig at begge er bevisste på hverandres forventninger.
Når man tar med eller går med en person hjem, bør man avklare hverandres intime forventninger på forhånd og bli enige om spilleregler.