Da jeg var tenåring, mistet jeg faren min i selvmord.
Han var både bonde og snekker – to yrker som i dag er blant de mest overrepresenterte i selvmordsstatistikken. I mange år etterpå har jeg lett etter en forståelse: Hvorfor akkurat disse yrkene?
Hva har gründere, leger, snekkere og bønder til felles – og hvorfor kan nettopp dette bli livsfarlig?
I dag er jeg selv gründer. Og sosiolog. Jeg har lest om selvmord siden ungdomsskolen, men det er først nå – med egne erfaringer i ryggen – at brikkene faller tydeligere på plass.
Mange av yrkene med høy selvmordsrisiko kan virke ulike, men de føles like for dem som står i dem. En gründer, kirurg, bonde, veterinær eller snekker kan alle oppleve:
- Sterk identitet knyttet til yrket
- Høyt ansvar, men lav kontroll
- Lite rom for feil
- Og liten verdsettelse når ting går galt
Ifølge CDC er landbruk, bygg og helsearbeid systematisk overrepresentert i selvmordsstatistikken. I Norge viser tall fra SSB og FHI at menn i manuelle yrker og selvstendig næringsdrivende er særlig utsatt.
Når dyret dør under behandling. Når operasjonen mislykkes. Når investorene sier nei. Når avlingen drukner i regn. Når ingen kommer med bestillinger.
I disse yrkene føles nederlagene ikke bare profesjonelle – men personlige.
Som techgründer har jeg utviklet BabySensor, en løsning som beskytter babyer og støtter foreldres mentale helse. Men det har også hatt en pris. Jeg jobber ofte langt utover vanlig arbeidsuke.
En studie fra University of California viser at gründere har signifikant høyere forekomst av psykiske lidelser enn andre yrkesgrupper.
Som jeg tidligere har diskutert i Psykologisk.no, kan følelsen av å være en byrde og lav selvfølelse være kritiske faktorer i utviklingen av selvmordstanker. I tillegg, som nevnt i min artikkel i Ledernytt, kan mangel på ekte verdsettelse føre til økt stress og redusert motivasjon – særlig i prestasjonsbaserte yrker.
Mange av disse yrkene gir få ytre tegn på takknemlighet eller anerkjennelse.
Ingen klapper for bondens 16-timersdag.
Få takker snekkeren som står ute i regnet.
Selv i prestisjetunge yrker som kirurg eller gründer får du kanskje applaus når du lykkes – men hva med når du ikke gjør det?
For mange menn er yrket mer enn inntekt – det er identitet. Når du i flere tiår har vært legen, gründeren, snekkeren, bonden, er det nettopp den rollen du presenterer deg som – i samtaler, på tilstelninger, i eget hode.
Men hva skjer når du pensjonerer deg? Når kroppen eller alderen begrenser aktiv deltakelse i yrkeslivet? Når ingen lenger spør etter deg?
Mange menn som har hatt krevende yrker, har viet livene sine til arbeid og ansvar. Ikke fordi de har valgt bort vennskap og emosjonell nærhet – men fordi det ikke har fått plass i hverdager med 60-timers arbeidsuker og familielogistikk.
Når jobben forsvinner, ryker ofte også relasjonene. Ifølge NSSF topper menn over 70 år selvmordsstatistikken i Norge. Tap av rolle og verdifølelse kan være en avgjørende faktor.
Ensomhet er en annen fellesnevner i mange av disse yrkene.
Leger og veterinærer bærer kanskje stilltiende på dødsfall og tap. Bønder jobber alene i fjøset, snekkeren på taket, gründeren foran skjermen.
Ifølge European Working Conditions Survey har personer i disse yrkene lav tilgang på sosial støtte.
Selvmord skjer ikke bare i kriser. Det skjer også i stillheten etterpå.
Når du gjorde alt du kunne, og det ikke var nok – kanskje flere ganger på rad. Når du ikke lenger føler deg viktig. Når du ikke blir sett.
Derfor trenger vi å snakke mer om emosjonell bærekraft.
Bak mange av de sterke, slitesterke yrkene finnes mennesker som trenger å vite at de fortsatt betyr noe. Ikke bare når de lykkes – men også når de strever.
Kanskje er treffpunkt for pensjonerte bønder og leger viktigere enn vi tror?