«Jeg skulle ønske de bare var borte».
Ordene hviskes knapt hørbart i terapirommet, som om selve luften kan bære dem videre og gjøre dem virkelige. Klienten ser ned, skamfull over sin egen tanke.
«Jeg er et forferdelig menneske som tenker slik.»
I mitt arbeid som traumeterapeut har jeg hørt denne hvisken mange ganger.
Den stille, skamfulle erkjennelsen fra mennesker som bærer på en lojalitetskonflikt så tung at den eneste utvei de kan forestille seg, er at personen de sitter fast i en skadelig relasjon med ikke lenger eksisterer.
Ikke fordi de ønsker dem vondt, men fordi fraværet representerer den eneste akseptable frigjøringen fra bånd som føles kvelende.
Tilknytningsbåndene mellom oss og våre nærmeste – være seg foreldre, søsken, partnere eller venner – er blant menneskehetens mest grunnleggende og formende. Som traumeforskeren Franz Ruppert påpeker, er disse relasjonelle båndene ikke bare emosjonelle, men biologiske og eksistensielle. De former vår identitet og vår forståelse av verden.
Men hva skjer når disse båndene blir som lenker? Når vi fortsetter å bære byrden av andres skadelige atferd, traumatiske historier, eller urimelige forventninger – lenge etter at vi har innsett skaden det gjør?
For mange oppleves det som umulig å sette autentiske grenser. De står i en uløselig konflikt: valget mellom lojalitet til den andre og lojalitet til seg selv. Og her oppstår tanken som kanskje er den mest tabubelagte av alle:
«Kanskje jeg blir fri når de ikke lenger er i livet mitt.»
Det å ønske frigjøring fra noen som fortsatt er i livet ditt, medfører en skam som knapt kan uttrykkes. Det blir en dobbelt byrde: først traumet fra relasjonen, deretter skammen over å ønske seg ut av den.
En av mine klienter, en kvinne i trettiårene, beskrev det slik om forholdet til sin søster:
«Jeg har alltid vært hennes beskytter. Oppringninger midt på natten, økonomiske kriser, emosjonelle sammenbrudd – jeg har vært hennes klippe. Men jeg innså nylig at jeg har levd mitt liv i venterommet. Jeg venter på at livet mitt skal begynne. Og av og til tenker jeg at det først vil skje den dagen hun ikke lenger er her. Og så hater jeg meg selv for å tenke det.»
Bak disse tankene ligger ofte en virkelighet der relasjonens dynamikk har blitt usunn og utbalansert. Den ene parten har blitt den ansvarlige – emosjonelt, praktisk, og noen ganger økonomisk. De bærer hemmeligheter og smerte som egentlig tilhører den andre, men som har blitt en del av deres egen identitet.
Som Gabor Maté så presist beskriver i sin forskning om medavhengighet: vi blir eksperter på andres behov, mens vi mister kontakten med våre egne. Vi tilpasser oss gradvis et usagt ansvar – en forventning om at vi skal være der, lytte, hjelpe, støtte, og frem for alt: aldri forlate eller svikte. Et ansvar som blir tyngre å bære jo lengre det varer.
I perioder hvor den andres behov intensifieres – ved sykdom, kriser eller andre vendepunkt – kan dette ansvaret bli overveldende. Tanken om at fullstendig atskillelse vil bringe frigjøring, blir et forbudt pusterom i fantasien.
«Alle relasjoner har sine hemmeligheter», sier vi ofte. Men hva vi sjeldnere snakker om, er hvordan disse hemmelighetene blir overført som en slags arv – noe man må bære, beskytte og aldri avsløre.
Dette kan være traumer som aldri ble anerkjent, rusproblemer som ble skjult, emosjonelt fravær som ble bortforklart, eller skam over mangler og svakheter.
John Gottman, verdensledende forsker på relasjoner, har identifisert dette som emosjonelle bankkontoer der balansen er skjevt fordelt. Når én part kontinuerlig trekker ut emosjonelle ressurser uten å sette inn, oppstår det en uholdbar ubalanse.
For mange blir lojaliteten til disse relasjonelle hemmelighetene en tung byrde. De kan ikke fortelle sin egen historie uten å avsløre den andres, og dermed «forråde dem».
Så de tier, og bærer smerten alene.
Paradoksalt nok kan til og med de som lengter etter frigjøring, frykte den. Som en klient en gang sa til meg om sitt forhold til en kontrollerende partner: «Jeg vet ikke hvem jeg vil være uten ham. Selv om forholdet gjør meg syk, er det alt jeg kjenner.».
Dette illustrerer den komplekse psykologiske bindingen: Den skadelige relasjonen har blitt en integrert del av vår identitet.
Å frigjøre seg – enten gjennom grensesetting eller gjennom fantasier om den andres fravær – truer med å etterlate et tomrom.
Hvem er du når du ikke lenger er den som tar vare på din bror? Hvem er du når partnerens kritiske stemme ikke lenger definerer dine valg? Hvem er du når du ikke lenger må navigere rundt relasjonens ubestridelige sannheter?
Det er viktig å understreke at frigjøring er mulig også mens relasjonen fortsatt eksisterer. Men det krever et arbeid som berører identitetens dypeste lag:
- Anerkjenne realiteten i relasjonen, ikke idealet eller fasaden
- Sørge over tapet av den relasjonen du trengte, men aldri fikk
- Sette grenser som beskytter din egen integritet og helse
- Gjenkjenne og utfordre lojalitetsbåndene som holder deg fanget
I terapirommet jobber vi med å forstå at lojalitet ikke betyr selvutslettelse. Det å ta vare på seg selv er ikke et forræderi, men en nødvendig handling av selvkjærlighet.
Å skille mellom din historie og andres er nødvendig for å finne din egen stemme. Dette er ikke egoisme – det er en sunn autonomi som faktisk legger grunnlaget for genuine relasjoner basert på gjensidig respekt.
Til deg som har tenkt tanken om at livet ville vært lettere om noen nære relasjoner ikke lenger eksisterte:
Du er ikke alene, og du er ikke et dårlig menneske.
Disse tankene er sjelden ønsker om den andres lidelse, men snarere et desperat behov for frihet fra uløselige konflikter, fra byrder som ikke er dine å bære, og fra forventninger du aldri kan oppfylle.
De er et uttrykk for smerte og utmattelse, ikke ondskap.
La oss sammen fjerne skammen over disse hviskende ordene. Forstå at de er desperasjonen etter å bli satt fri fra usynlige lenker som strammes litt mer for hver dag. Det er ikke ditt hjerte som er kaldt – det er din sjel som kjemper for å puste.
Veien frem er ikke å vente på et fravær, men å finne en vei til frihet mens det ennå er tid.
For når vi erkjenner sannheten om våre relasjoner, åpner vi døren til den mest livgivende innsikten av alle: Din verdi er ikke bestemt av din evne til å redde andre fra seg selv.