I sitt forsvar for psykologers bruk av MBTI hevder Lars Dehli at vi har mye å lære av denne testen.
Det er en interessant observasjon. Hvis man ser på hva psykologisk forskning faktisk har levert av seire de siste hundre årene, kan man nevne:
- Intelligens: Vi har gode, målbare modeller.
- Personlighet: Vi har robuste, empirisk forankrede trekkmodeller.
- Atferdsanalyse og eksponeringsterapi: Mer omdiskutert, men med godt dokumentert effekt.
Resten er av mer usikker vitenskapelig kvalitet.
Motoren bak dårlige tester
Dehli peker på det som ofte trekkes frem som MBTIs styrke: at den har høy face validity – altså at resultatene føles umiddelbart gjenkjennbare og relevante for den som tar testen, selv om den ikke nødvendigvis måler det den utgir seg for å måle.
Det betyr at testen faktisk ikke forteller deg hvem du er – du bare tror det. Og det er nettopp problemet. Face validity er motoren som driver dårlige tester.
Jeg ble sertifisert på MBTI i 1993. Jeg kjenner alle Dehlis argumenter. De er hentet fra salgsmaterialet som følger med.
La meg fortelle en historie.
En gang snakket jeg med en programmerer som skulle implementere en personlighetstest jeg hadde utviklet. Jeg nevnte at man ikke kan stole på brukernes tilbakemeldinger – de fleste kjenner seg igjen, uansett hvilken profil de får.
«Det vet jeg», svarte han. Det hører jeg sjelden fra ikke-fagfolk.
I en tidlig versjon av programvaren var det en feil som gjorde at alle fikk samme profil. Et lite mindretall sa fra at de ikke kjente seg igjen. De fleste syntes den passet godt.
Jeg skulle likt å se hvilke faktiske profiler de første hadde – men jeg har en anelse: lav omgjengelighet og lav nevrotisisme.
Idealtyper versus personlighetskategorier
MBTI er en test basert på en rekke misforståelser av Jungs typologi. I Psychological Types (1923) presiserer Jung selv at:
«These two attitudes represent the two extremes between which the more normal attitudes lie. In a normal man the soul-image is not distinguished by any particular clarity, purity, or depth, but is apt to be rather blurred.»
Med andre ord: Jung beskriver idealtyper, ikke personlighetskategorier. Han forsøker å forstå dynamikken mellom psykologiske funksjoner, ikke å gruppere mennesker i bokser.
I The Personality Brokers fra 2018 beskriver Merve Emre hvordan MBTI oppsto som resultat av en personlig fascinasjon for Jung, koblet med et forsøk på å gi personlighetstesting en vitenskapelig aura.
Isabel Briggs Myers gikk med på å la et testforlag undersøke testen. Hun avbrøt samarbeidet da de informerte henne om at deres analyse av testen viste at personlighet kommer i trekk – ikke i typer.
Etter hvert ble forsøket kommersialisert – og samtidig løsrevet fra både faglig og teoretisk forankring.
Et produkt, ikke et verktøy
Costa & McCrae slo allerede i 1989 fast at MBTI ikke er i tråd med det vi vet om personlighetstrekk. De konkluderte:
«The data suggest that Jung’s theory is either incorrect or inadequately operationalized by the MBTI and cannot provide a sound basis for interpreting it.»
Da Isabel Briggs Myers solgte rettighetene til Consulting Psychologists Press, er det uklart om hun selv forsto hva hun hadde gått med på – hun hadde begynt å vise tegn på Alzheimer. Hun hadde ingen faglig utdanning.
Forlaget døpte om testen fra Briggs Myers Type Indicator til MBTI for å gjøre akronymet mer uttalbart. Referansene til Jung ble omgjort til markedsføringsmateriale for selgerne.
MBTI ble et produkt, ikke et psykologisk verktøy (Emre, 2018).
Det som virkelig er bekymringsfullt, er at Dehli fremmer denne testen uten å nevne de faglige svakhetene.
I tråd med departementenes og institusjonenes mål om at psykologer utelukkende skal læres opp i klinisk behandling og utredning, har psykometri – utvikling og bruk av psykologiske tester – blitt et forsømt kapittel.
Det er tragisk, fordi god utredning krever gode verktøy, og forutsetter at psykologen forstår hvordan slike verktøy utvikles, og at man må kunne den underliggende modellen godt.
Få norske psykologer kan dette godt nok.
Sier ikke hvem du er
«Fagfolk rister på hodet av testen», forteller Psykologisk.no. Men Dehli er fagfolk. Og som fagfolk burde han visst at argumentene han bruker ikke holder vann.
Denne mangelen på faglig forankring står i kontrast til Dehlis selvbilde som en opprører innen psykologien.
Dehli beskriver hvordan han, som INTJ, under stress blir «ES på en umoden måte» – og gir som eksempel at han blir overstimulert på KIWI. Det han beskriver, er velkjent: sansetretthet, sensorisk følsomhet, og kroppslig aktivering via sympaticus.
Dette har ingenting med en undertrykt MBTI-type å gjøre, og beskrives bedre av mer oppdaterte modeller. Det har med nervesystem og personlighetstrekk som nevrotisisme og sansefølsomhet å gjøre – trekk vi kan måle.
Når man først har lært MBTI-typene, er det lett å overse hva som faktisk skjer, og i stedet tolke alt i lys av de fire bokstavene.
Det er textbook confirmation bias: man begynner å lete etter tegn på den indre tyrannen, og ignorerer mer presise forklaringer.
Det er ikke vanskelig å type mennesker, bare man kan bokstavene godt nok. Å gjette riktige bokstaver på andre som har tatt testen er et velkjent party-trick i visse miljøer. Men det sier noe om kvaliteten på selve testen, at man treffer bedre dersom man hopper over testen og bare typer direkte.
Det sier også noe om hvor grovkornet modellen er. Den treffer en karikatur av deg. Den sier hvordan du kan fremstå, hvis du leser deg selv inn i beskrivelsen.
Den sier ikke hvem du er.
Slett forarbeid
Selvbevissthet og evnen til å reflektere over egne mønstre er viktig – det er det bred enighet om. Men det krever ikke MBTI.
Vi trenger ikke en dikotom og utdaterte typemodell for å snakke om fleksibilitet, impulskontroll eller affektregulering. Når Dehli sier at det handler om å forstå hvordan du fungerer for å fungere bedre, er jeg helt enig. Jeg er bare uenig i verktøyvalget.
Dehli omtaler seg selv som punker. Jeg antar det er i ånden av å utfordre det etablerte. Men det er vanskelig å se hva som er opprørsk med å promotere et testprodukt som lenge har vært favorittverktøyet til HR-avdelinger og amerikanske konsulentselskaper.
Punkere, i klassisk forstand, forsøkte å rive ned tomme autoriteter. MBTI er en av dem.
Jeg stammer fra bønder på morssida og murere på farssida. Er det noe jeg setter pris på, er det godt håndverk. Og godt håndverk betyr at man gjør et grundig forarbeid.
Her har forarbeidet vært særdeles slett.
Han skulle ha visst at argumentene hans ikke holder vann. Han skulle ha lært såpass i løpet av profesjonsstudiet at han kunne diskutere dette med de ekspertene på psykometri vi tross alt har her i landet. Han skulle ha klart å finne dem.
Og han skulle ha visst at det ble gitt ut en bok om personlighet i 2020 med samme tittel: Hvem er du?
Når psykologer fremmer uvitenskapelige metoder, undergraver de ikke bare egen troverdighet, men også tilliten til profesjonen og faget som helhet.