Det starta med diverse psykofarmaka. Egentlig var jeg bare utbrent og nevrodivergent – uten å vite det. Jeg ble raskt satt på antiepileptika, selv om jeg verken hadde epilepsi eller en bipolar-diagnose. Likevel ble jeg tolka som både bipolar og personlighetsforstyrra på bakrommet.
Det førte meg inn i over 20 år med selvmordtanker. Jeg trodde det var meg.
Et mørke som er umulig å beskrive for dem som ikke har kjent det på kroppen. Det spiser deg levende. Du blir redd deg selv. For det er umulig å komme seg ut av, når medisinene styrer tankene dine.
Mye handler om å akseptere reaksjonene og følelsene du står i når belastningen blir uutholdelig. Ingen ønsker å dø. Ingen ønsker å medisineres for psyken sin hele livet.
Men det er ikke «suicidal» i journalen som redder deg fra døden. Det er ikke kronisk behandling som gjør deg frisk. Heller ikke antidepressiva, antipsykotika eller antiepileptika. Det er en sannhet skapt av psykiatrien.
Det forstår jeg heldigvis nå. Det er dét som har reddet meg, sammen med et hyperfokus på oppdatert kunnskap om nevrodivergens og egenforståelse.
I de årene jeg ble behandlet for ulike psykiske lidelser i psykiatrien, var selvmord oftere i tankene mine enn livet. Det var et evig fokus på psykiske symptomer og medisinering – til og med diagnoser og medisiner mot bivirkninger av medisiner. Og konverteringsterapi som bare gjorde vondt verre, og stor skade, for en født med nevrologisk annerledeshet. Som jeg overkompenserte for konstant. Det brente meg stadig ut.
Jeg la jevnlig planer. Det kunne vært over, mange ganger. Hjernen min ropte kronisk etter fred og ro. Jeg var utenfor meg selv – og konstant utenfor egen tålegrense.
Jeg var også kronisk kvalm. Etter hvert begynte jeg å besvime her og der, mye oftere enn jeg selv husker, og mer enn andre vet. Det var medisinene. Men ingen fortalte meg det. Jeg stolte på helsevesenet. Lenge. Nesten for lenge. Aldri mer.
Det er ganske vanlig å få tanker om å ta sitt eget liv når du feilbehandles og overbehandles for psykiske lidelser – når det du egentlig har, er ADHD og autisme.
Jeg manglet nemlig ikke livsglede – jeg manglet tilpasninger. Sensorisk overbelastning er én ting for nevrodivergente, som kan bli så intens at det faktisk kan føre til selvmordstanker. Når du ikke forstår eller får forståelse. Når det tolkes som angst og depresjon. Og du til og med utsettes for eksponeringsterapi.
Behandlingstraumene blir enorme.
Mange antidepressiva har depresjon, angst, aggressivitet, søvnvansker og selvmordstanker som vanligste bivirkninger. Dette forsterkes ytterligere når dosen økes og det legges til et par ekstra medikamenter. Noe som ikke er anbefalt, men som ofte skjer. Og som hos nevrodivergente kan redusere et allerede naturlig for lavt dopaminnivå. Det øker nedstemtheten og behovet for farlig «belønning».
Skadene blir enorme, men du nummes ut så psykiatrien er fornøyd. Anbefalingen er faktisk maks seks måneder, de fleste blir satt på en livslang medisinering.
Det føles best å bare avslutte alt. Når du allerede føler deg annerledes og feil, og aldri blir forstått uansett. Du er jo bare kronisk «psyk» uten håp.
Selvmordstallene i Norge fortsetter bare å øke, og alle lurer fortsatt på hvorfor.
Totalt 727 selvmord i 2024. Det høyeste tallet hittil. Det er 727 for mange – og enda flere går rundt med disse tankene. Som tviholder på håpet om at strevet skal slippe. Før livet.
Ikke fordi de ikke ønsker livet – men fordi strevet er så stort, og mangelen på forståelse og nødvendig støtte uteblir. Det blir helt uutholdelig å bære.
Det finnes handlingsplaner og tiltak, men likevel uteblir resultatene. Det er lite hjelp – som faktisk hjelper. Enkeltmenneskene får skylda, mens systemet går fri.
Ventetiden for psykisk helsehjelp er lang. De som fungerer «for godt», får ikke hjelp. ADHD og autisme sykeliggjøres. Du må bli totalt nedbrutt før du blir hørt. Men ofte blir du likevel ikke trodd. Du utredes heller for psykiske symptomer i det uendelige.
Det er tydelig – etter alle historiene jeg får i innboksen, etter at jeg begynte å dele realitetene. Din virkelighet har ingen verdi i helsevesenet. Du fratas bestemmelsesrett over eget liv, og rettigheter du har krav på som nevrodivergent – for økt funksjon og livskvalitet – ved å definere våre behov og reaksjoner som sykdom.
Alle har en psykisk helse, men ingen er født med en «psyk psyke» eller dømt til å være psykisk syk for livet. Det finnes haugevis av historier om et liv i psykiatrien – om feildiagnostisering, overbehandling og et system som bevisst overser oppdatert kunnskap og faktiske behov.
For kunnskapen finnes. Men stigmaet vokser. Både rundt psykisk helse og nevrodivergens.
Selvmordstanker er mer vanlig enn folk tror. Det er ikke farlig. Det er hjernens reaksjon på overbelastning og overskridelse av grenser. Som blir uutholdelige – helt svarte – når forståelse og støtte uteblir. Kanskje medisiner på toppen. Krydret med en haug av fordommer og sykeliggjøring.
Med kunnskapen vi har i dag, vet vi at nevrodivergens ikke handler om psykiatri – men om nevrovitenskap. Det er avgjørende kunnskap for å forstå årsakene bak varig psykisk uhelse.
For psykisk uhelse er en konsekvens – ikke en årsak. Vi trenger ikke mer kunnskap om psykisk uhelse. Vi trenger ikke grave oss ned i psykiske lidelser. Ærlig talt mener jeg at psykiatrien produserer psykisk sykdom, og blir applaudert fordi folk blindt stoler på det de gjør. Folk tror heller på psykiatrien enn på virkeligheten til sine nærmeste.
Det er umulig å forstå hvordan systemet faktisk opererer uten å ha kjent det på kroppen selv. Og det unner jeg ingen. Men det går an å støtte. Prøve å forstå. At ingen bare er psykisk syke. Uten grunn. Og blir verre i møte med systemet.
Selvmord er ikke egoistisk. Det er siste utvei. Når du har kjempet på overtid. Når forståelsen uteblir. Når systemet svikter.
Nullvisjon er målet, men vi snakker ikke om selvmord. Vi har verktøyene, men ingen tør å høre på andres ubehag. Ingen spør hvorfor du har selvmordstanker. Ingen tenker at avlastning og tilpasninger er hjelp. Eller at tilhørighet og forståelse kan redde liv.
Tall viser at nevrodivergente har 55 prosent høyere risiko for selvmord enn andre. En psykiatrisk diagnose på papiret og kronisk behandling fjerner ikke selvmordstanker. Heller ikke overbelastning.
Men omsorg og støtte gjør det.
Å identifisere ADHD og autisme redder liv – det er medfødte funksjonsnedsettelser. Varig tilrettelegging og støtte er avgjørende.
Jeg fikk psykisk helsehjelp i årevis, men selvmordstankene slapp først da jeg forsto egne grenser og behov. Fikk kunnskap om systemet, egen hjerne, og begynte å ventilere med andre som fungerer som meg. Fjernet psykofarmaka, og begynte på ADHD-medisiner og hormonbehandling.
Du blir ensom med kroniske tanker om døden. Nå vet jeg at jeg ikke er alene. Vi er mange.
Jeg har aldri vært kronisk psykisk syk. Jeg tar bare inn verden på en annen måte, og fungerer annerledes enn normen. Jeg ble sykeliggjort i årevis uten at noen reagerte. Det må ta slutt. For det er egentlig ikke selvmordstankene som er farlige. Det er mangelen på kunnskap og forståelse.
Psykiatrien overlever på «god praksis etter boka» og egen maktposisjon. Mange fagfolk vil det beste – men vi har et system som er rigget for uhelse og utenforskap. Fordi ingen lytter til dem som faktisk utsettes for urett. Overbehandling tar liv.
Motvilje mot kunnskap om ADHD og autisme utgjør en reell fare for nevrodivergentes liv og helse. Vi vet at manglende og forsinket hjelp har enorme konsekvenser: skolefravær, tapt utdanning og arbeid, ødelagte familier, spiseforstyrrelser, avhengighet, kriminalitet, overgrep, selvmord.
Ikke fordi køene er lange, men fordi alle må utredes for alle psykiske lidelser først – før det vurderes ADHD og autisme, som er medfødt. Og hjelpen etterpå eksisterer ikke. Selv ikke tilretteleggingen nevrodivergente har krav på, for et godt og likeverdig liv.
Hjernekunnskap har allerede reddet mange liv. Det er kunnskap samfunnet må ta innover seg for å redusere psykisk uhelse og selvmord. For tallene fortsetter bare å øke.
Spørsmålet er: Skal psykiatrien fortsatt få definere menneskesynet? Eller skal årsaker, behov og mestring få fokus? Nevrovitenskap må inn i alle ledd, slik at livskvalitet og inkludering faktisk skjer i praksis.
Også for mennesker med usynlige funksjonsnedsettelser.