For en stund siden brøt jeg ut av en relasjon ingen kunne forstå at jeg i det hele tatt hadde havnet i. Jeg falt for grov manipulasjon og tilbrakte mesteparten av forholdet i lengsel etter nærhet. Jeg lengtet etter å bli sett av en som stadig ga meg den kalde skulderen, og holdt meg på pinebenken gjennom hele relasjonen.
Jeg forsto tidlig at jeg absolutt ikke var den eneste i vedkommendes radar. Jeg gikk også lenge med en mistanke om at jeg bare ble brukt som et middel til å fôre bekreftelsesbehovet til en svært usikker person.
Men jeg valgte å lukke øynene. Lenge.
Han visste nøyaktig hvilke strenger han skulle spille på for å treffe en nerve, og gi meg dårlig samvittighet for å ha tvilt på intensjonene hans. Han visste også hvordan han skulle ordlegge seg for å få meg til å føle meg som verdens mest fantastiske kvinne – men også som en skygge av den jeg egentlig er.
Allerede fra første stund blinket varsellampene – men jeg klarte ikke å se det selv. Alle vennene mine så det. Familien min så det. Alle sto på utsiden og følte seg hjelpeløse, mens jeg ga denne personen sjanse etter sjanse. Igjen og igjen.
I starten ble jeg møtt med bekymrede spørsmål og støtte fra de nærmeste. Men etter hvert ble de omsorgsfulle ordene byttet ut med kjeft og krass kritikk. Jeg burde vite bedre enn å gå tilbake.
Hvordan kunne jeg være så dum? Jeg, som egentlig er en ganske oppegående person – hvordan kunne jeg la en idiot som ham behandle meg på den måten? Hva så jeg egentlig i ham, helt i starten?
Det finnes ikke noe enkelt svar. Situasjonen har mange nyanser og var langt mer kompleks enn den så ut som utenfra. Så kompleks at jeg til slutt bestemte meg for å skrive en roman basert på relasjonen.
For å forstå hvordan jeg kunne havne der, må man plassere føttene i mine sko, og reise tilbake i tid. Først da jeg klarte å bryte ut for aller siste gang, evnet jeg å se relasjonen for hva den faktisk var:
Et gammelt mønster jeg manglet de nødvendige verktøyene til å bryte.
For å forstå hvordan et mønster blir til, må man være villig til å utforske barndommen og rollemodellene fra oppveksten med et nytt blikk.
Man trenger ikke å ha hatt en forferdelig oppvekst for å forville seg inn i et usunt mønster i voksen alder.
Det er en vanlig misforståelse at negative handlingsmønstre kun oppstår som følge av åpenbare traumer som vold, trusler eller utrygghet. Jeg ble aldri utsatt for vold eller trusler. Jeg ble heller aldri neglisjert når det gjaldt de grunnleggende fysiologiske behovene.
Mønstre formes ofte som en konsekvens av det som har manglet. Det kan være mangel på bekreftende ord og klemmer fra en omsorgsperson. Mangel på hjelp med lekser, eller på oppfølging i skole og fritidsaktiviteter. Mangel på tid sammen med de voksne man skulle lært trygghet og selvfølelse av.
Som tenåring var jeg for det meste overlatt til meg selv. Faren min var ofte borte på reise, og jeg ble sittende alene i ukesvis. Jeg ville ikke flytte fra barndomshjemmet og bytte skole, og valgte derfor å bli igjen hos faren min da han og moren min gikk fra hverandre.
I tillegg er jeg enebarn, og har derfor tilbrakt mye tid alene i oppveksten. Jeg trivdes egentlig godt i eget selskap – men i voksen alder spør jeg meg selv hvor sunt det egentlig var. Store deler av tiden lengtet jeg bort. Til andre steder. Andre verdener. Jeg drømte om å komme meg vekk fra hjembyen og reise mot noe nytt. Noe bedre.
Som tenåring ble alkohol og festing min foretrukne virkelighetsflukt. Senere begynte jeg å skrive dikt. Og korthistorier. Hele livet ble en form for flukt – uten at jeg forsto hvorfor jeg var så opptatt av å komme meg bort.
Jeg hadde ikke et vondt liv. Jeg hadde venner. En familie som brydde seg. Men jeg var veldig mye alene. Og jeg ble etter hvert vant til partnere som enten var fysisk fraværende store deler av tiden, eller emosjonelt fraværende.
Sannsynligvis er det derfor jeg forelsket meg i ham.
I november kommer romanen Blå morpho, oppkalt etter sommerfuglen med samme navn. Sommerfuglen symboliserer metamorfose – en forvandling – som også er et gjennomgående tema i fortellingen. Jeg skriver om mønstrene vi kan havne i, hvordan jeg selv ble fanget i ett, hvordan jeg brøt ut, og hvordan jeg i ettertid forstår både relasjonen og min egen barndom i et nytt lys.
Jeg skrev for å sette ord på noe som er vanskelig å forklare – for dem som står midt i det, og for dem som står på utsiden og ikke forstår. Dette er min historie. Den er unik. Samtidig vet jeg at mange vil kunne kjenne seg igjen i følelsene, dynamikken og veien videre.
For noen kommer gjenkjennelsen gjennom en bok. For andre gjennom en samtale, et dikt – eller kanskje en tekst som denne.
Det viktigste er å vite at det går an å komme seg videre. Det går an å forstå.
Og det går an å bli fri.