Inga Marte Thorkildsen avslutter sitt innlegg med en henvisning til «den britiske psykologforeningen», som ifølge henne «tar til orde for et paradigmeskifte» i forståelsen av psykiske lidelser.
Det er nærliggende å anta at hun her viser til Power Threat Meaning Framework (PTMF), utviklet av Lucy Johnstone og Mary Boyle, og publisert i regi av British Psychological Society (BPS).
Dette rammeverket har fått oppmerksomhet nettopp fordi det forsøker å erstatte medisinske diagnoser med en alternativ forståelsesmodell der alle psykiske vansker forstås som meningsfulle reaksjoner på traumer og undertrykkelse.
I PTMF spør man ikke «hva er galt med deg», men «hva har skjedd med deg?».
Problemet er at dette rammeverket verken er representativt for BPS som helhet, eller vitenskapelig etablert. BPS har offentlig presisert at PTMF ikke er deres offisielle politikk, men et medlemspublisert dokument som uttrykker forfatternes egne synspunkter. Dette fremgår blant annet i deres offisielle uttalelse.
Det er selvsagt både viktig og riktig å lytte til stemmer som peker på svikt i psykisk helsevern, og på hvordan makt og traumer kan påvirke menneskers psykiske helse. Men det er uheldig når det skapes inntrykk av faglig konsensus om et rammeverk som faktisk er svært omstridt – både empirisk og ideologisk.
Vi trenger flere perspektiver i psykisk helsevern. Men vi trenger også klarhet i hva som faktisk støttes av faglige fellesskap – og hva som presenteres av enkeltpersoner eller aktivistmiljøer.
Det er fullt mulig å kritisere praksis i psykisk helsevern uten å samtidig hevde at diagnoser generelt er feilslått, eller at alle psykiske vansker kan forklares som traumer.
Slik unngår vi å bytte ut én dogmatisk modell med en annen.