I disse dager følger vi rettssaken mot Gjert Ingebrigtsen, tiltalt for mishandling i nære relasjoner mot to av sine barn.
Mens mange spør seg hvorfor barna ikke sa fra tidligere, vil jeg belyse en dyptliggende mekanisme som er underbelyst i den offentlige debatten: barns ubønnhørlige lojalitet til sine omsorgspersoner – selv når disse skader dem.
Som EQ-terapeut med spesialisering i generasjonstraumer og emosjonell intelligens, har jeg gjennom årene jobbet med de usynlige båndene som binder oss til vår fortid. Min kunnskap er forankret i både faglig fordypning og personlig erfaring – det er i brytningspunktet mellom disse at virkelig forståelse oppstår.
Gjennom år med fordypning i traumebehandling har jeg sett hvordan tidlige relasjonssår ikke bare skaper smerte i øyeblikket, men former selve fundamentet for hvordan vi senere forstår oss selv og verden.
De ubearbeidede traumene forplanter seg gjennom generasjoner, ikke som bevisste handlinger, men som ubevisste mønstre – som skygger vi ikke ser, men som likevel styrer alt vi gjør.
«Voldsparadokset»
Det mest fascinerende, og samtidig hjerteskjærende, jeg har observert i mitt arbeid, er hvordan barn i sin desperate søken etter ubetinget kjærlighet vil tilpasse seg enhver virkelighet. Vi mennesker er skapt for tilknytning; det ligger i vår biologiske programmering å søke tilhørighet, selv når prisen for denne tilhørigheten er vårt eget indre kompass, vår egen virkelighetsoppfatning, til og med vår egen fysiske sikkerhet.
Vi som barn er totalt prisgitt våre omsorgspersoner – de som skapte oss, ga oss liv, og som vi er fullstendig avhengige av, ikke bare for fysisk overlevelse, men for selve vår identitetsutvikling.
I denne totale avhengigheten ligger noe dypt biologisk: barnet må knytte seg til omsorgspersonene for å overleve. Dette er ikke et valg, men en evolusjonær nødvendighet.
Om kjærligheten kommer i form av vold, psykisk eller fysisk, så drar barn likevel ut kjærlighet av dette. Vi må tilpasse oss den virkeligheten vi får. For et lite barn er det å bli forlatt den største trusselen – faktisk livsfarlig – og derfor utvikler vi mekanismer for å opprettholde tilknytningen til omsorgspersonene uansett kostnad.
Per Isdal, psykolog og grunnlegger av behandlingstilbudet Alternativ til Vold, har i sitt arbeid beskrevet hvordan barn lever i et fundamentalt dilemma når de utsettes for vold fra omsorgspersoner.
Barn må forholde seg til at den samme personen som gir omsorg og beskyttelse, også utgjør en trussel. Dette «voldsparadokset» som Isdal beskriver, tvinger barn til å utvikle overlevelsesstrategier som opprettholder tilknytningen, ofte på bekostning av deres egen virkelighetsoppfatning.
Et svik mot familien
Lojaliteten som skapes i denne avhengighetsrelasjonen, er så dypt forankret i vår psyke at den nesten ikke kan beskrives med ord.
Den sitter i ryggmargen, i nervesystemet, i selve strukturen på hvordan vi oppfatter verden. Vi er ikke bare lojale mot våre foreldre – vi er lojale mot bildet av dem som vår eksistens er bygget rundt.
Å rokke ved dette bildet er å rokke ved selve fundamentet for vår identitet.
Denne lojalitetskonflikten kapsler inn barndommen og følger oss inn i voksenlivet som en usynlig kjetting. Vi blir låst i et emosjonelt fengsel der dørene tilsynelatende står åpne, men vi kan likevel ikke gå.
Hvorfor? Fordi vi har internalisert budskapet om at vår lojalitet til foreldrene overgår vår lojalitet til oss selv. Skammen over å «svikte» familien er nesten ubegripelig sterk.
I sin forskning om sårbarhet og skam, påpeker Brené Brown hvordan skam fungerer som en taus regulator i familiesystemer: «Skam er frykten for å være uverdig til tilhørighet», skriver hun i Daring Greatly (2012).
Når denne skammen kobles til familietilhørighet, blir den enda mer lammende. Å bryte ut av et skadelig familiemønster oppleves ikke bare som et svik mot foreldrene, men som et fundamentalt brudd med selve identiteten.
Kjærligheten de aldri fikk
Brown forklarer videre at «skam trenger tre ting for å vokse: hemmeligholdelse, stillhet og fordømmelse.»
For barn som vokser opp med mishandling, blir hemmeligholdelse en overlevelsesstrategi.
Det skamfulle er ikke primært hva foreldrene gjør, men at barnet ikke klarer å være «god nok» til å stoppe det eller fortjene annen behandling. Denne skammen blir med inn i voksenlivet, der offeret paradoksalt nok bærer skammen som burde tilhørt utøveren.
Dårlig samvittighet blir en kronisk tilstand.
Det som gjør dette særlig komplekst, er at barnet utvikler en identitet i relasjon til volden. Som Gabor Maté beskriver i In the Realm of Hungry Ghosts (2008), blir barnet avhengig av de tilknytningsmønstrene de har etablert med omsorgspersoner, selv når disse mønstrene er smertefulle.
Dette konseptet om å bli «avhengig av kjærligheten de aldri fikk», forklarer hvorfor mange fortsetter å søke bekreftelse og anerkjennelse fra foreldre som aldri var i stand til å gi det.
I When the Body Says No utdyper Maté hvordan kroppen lagrer disse tidlige relasjonstraumene, slik at lojalitetskonflikten ikke bare er psykologisk, men også fysiologisk innprentet i nervesystemet.
Dette er grunnen til at vi ser voksne barn som forsvarer sine overgripere, som bagatelliserer mishandlingen, som tilbyr forklaringer for det utilgivelige. Det er ikke fordi de ikke husker, eller fordi de ikke skjønner at det var galt.
Det er fordi erkjennelsen av sannheten truer selve grunnlaget for deres identitet og tilhørighet.
Å bryte lojalitetsbåndet til foreldre krever derfor enormt mot og styrke. Det er å utfordre ikke bare relasjonen til foreldrene, men hele det indre kartet av hvem vi er og hvordan verden fungerer. Det er å risikere å stå alene, uten det primære tilknytningssystemet som har definert vår eksistens.
Dette er en av grunnene til at mange venter til voksen alder, ofte med støtte fra terapi eller andre trygge relasjoner, før de kan bryte ut av skadelige familiemønstre.
Barn er kun til «låns»
Brené Brown fremhever at helbredelse fra skam krever at vi deler vår historie med mennesker som har gjort seg fortjent til å høre den. For mange krever det år i terapi å skape et emosjonelt rom der det blir mulig å innrømme, selv overfor seg selv, at ens foreldre ikke ga den omsorgen man trengte og hadde rett til.
Jeg vil introdusere et konsept som kan være uvant for mange: barn er kun til «låns» hos sine foreldre – ikke eid.
De er selvstendige individer med rett til sin egen opplevelse og integritet, selv om de er avhengige av voksne. Det er foreldrenes ansvar å gi kjærlighet som ikke krever underkastelse eller selvutslettelse.
Når voksne barn endelig bryter ut av denne lojalitetsspiralen, er det ikke et uttrykk for utakknemlighet eller en plutselig beslutning. Det er kulminasjonen av en lang, smertefull prosess der den voksne omsider erkjenner at prisen for den betingede kjærligheten har vært for høy, og at det faktisk er mulig å eksistere utenfor den relasjonen som en gang definerte alt.
Det som for utenforstående kan se ut som familiekonflikt eller sønnlig opprør, er i virkeligheten ofte den første modige handlingen av selvbevaring.
Det er øyeblikket der den voksne endelig sier: «Jeg er verdt mer enn dette.»
Bak suksesshistorien
Når Ingebrigtsen-sønnene nå står fram, er det trolig resultatet av år med indre kamp – en kamp mellom den dyptgående, instinktive lojaliteten til faren og den gryende lojaliteten til seg selv og sin egen virkelighetsoppfatning.
Denne kampen er nådeløs og smertefull, og den krever enormt mot.
Suksesshistorien om Team Ingebrigtsen har blitt en del av vår felles nasjonale fortelling. Å bryte ut av et slikt narrativ krever derfor ikke bare å utfordre familiens interne dynamikk, men også å rokke ved en offentlig myte.
Dette legger et ekstra lag av kompleksitet til en allerede nærmest uutholdelig lojalitetskonflikt.
Uansett hva utfallet blir i rettssaken mot Gjert Ingebrigtsen, bør vi anerkjenne den enorme kraften som kreves for å bryte ut av slike familiemønstre.
Og vi bør spørre oss selv om hvordan kan vi skape en kultur der barn ikke trenger å vente til de er voksne før de kan si fra om overgrep. Der lojalitet til seg selv ikke må vike for lojalitet til foreldre som skader.
Referanser:
Brown, B. (2012). Daring Greatly: How the Courage to Be Vulnerable Transforms the Way We Live, Love, Parent, and Lead. New York: Gotham Books.
Isdal, P. (2018). Meningen med volden. Oslo: Kommuneforlaget.
Maté, G. (2008). In the Realm of Hungry Ghosts: Close Encounters with Addiction. Toronto: Knopf Canada.
Maté, G. (2011). When the Body Says No: The Cost of Hidden Stress. Toronto: Vintage Canada.